Mektig aktør

Tyrkia har Natos nest største væpnede styrker. Landet spiller en avgjørende rolle i et turbulent nabolag, spesielt i det krigsherjede Syria. Det ut-øver økende innflytelse på det vestlige Balkan, i det østlige Middelhavet og nylig i Afrika. Fremfor alt er landet viktig i Svartehavet og i Russlands krig i Ukraina. I fjor bidro Tyrkia til å få på plass en avtale om å la mer ukrainsk korn sendes til en sulten verden.

Det er altså god grunn til å følge nøye med på Tyrkias kommende president- og parlamentsvalg, ikke minst fordi landet under sin stadig mer uberegnelige president er på randen av katastrofe. Ettersom valget nærmer seg, kan Erdogans opp-førsel presse landet, som i dag er et haltende demokrati, over kanten til et fullverdig diktatur.

Gradvis tilstramming

Da han først ble statsminister i mars 2003, kom Erdogan med store løfter for Tyrkia. Sekulære fryktet at han hadde en overdrevent islamistisk agenda, men han og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) har ikke kommet langt med dette.

I de første årene brakte Erdogans regjering ny økonomisk og politisk stabilitet til et land som i flere tiår hadde manglet begge deler.

Han tøylet generalene som altfor ofte hadde blandet seg inn i politikk og gjennomført kupp. Han iverksatte reformer for å få fart på økonomien. Han sendte til og med ut fredsfølere til kurderne, Tyrkias største etniske minoritet, som lenge hadde vært utsatt for forfølgelse fra hæren. I 2005 oppnådde han velfortjent noe ingen av hans forgjengere hadde klart: Å få i stand formelle samtaler om et fremtidig EU-medlemskap for Tyrkia.

Men jo lenger Erdogan har sittet ved makten, jo mer autokratisk er han blitt. Etter 11 år som statsminister ble han i 2014 valgt til president og begynte da å gjøre den tidligere svake og hoved-sakelig seremonielle presidentposisjonen til den dominerende utøvende makten. Etter et kupp-forsøk i 2016 fikk han titusenvis av mennesker fjernet fra jobbene sine eller arrestert, ofte kun for helt perifere forbindelser til den religiøse Gülen-bevegelsen, som fikk skylden for kuppforsøket, for eksempel at vedkommende hadde gått på en av skolene deres som barn.

Erdogan har jevnt og trutt tatt over institusjoner og gått bort fra maktfordelingsprinsippet. Han har gjort store deler av landets medier til verktøy for statlig propaganda. Han har i realiteten sensurert internett. Han har kastet mange kritikere, inkludert opposisjonsledere, i fengsel. Han har satt rivaler innad i partiet på sidelinjen. Han har underlagt seg rettsvesenet og brukt domstolene til å trakassere motstandere.

Når han nå nærmer seg sitt tredje tiår ved makten, sitter han i et stort palass og gir ordre til et hoff som er for redd til å si fra når han tar feil. Hans stadig mer eksentriske meninger blir raskt offentlig politikk. Dermed har han påtvunget en tidligere uavhengig sentralbank en pengepolitikk som er helt vanvittig. Han mener kuren mot inflasjon er å gjøre det billigere å låne penger. Dette er hovedårsaken til at den tyrkiske inflasjonen er på 64 prosent. Levestandarden går ned – og sinnet øker.

Opposisjonen knebles

Velgerne, spesielt i byene, er misfornøyd. For tre år siden tapte Erdogans parti borgermestervalget i de tre største byene, i Ankara, Istanbul og Izmir. Meningsmålinger tyder på at han kan tape presidentvalget hvis opposisjonen klarer
å stå samlet bak sin beste kandidat og valget går mer eller mindre riktig for seg.

Men det er et stort hvis. Erdogan er fast bestemt på å vippe et allerede ujevnt felt enda mer i sin favør. Borgermesteren i Istanbul, Ekrem Imamoglu, som er Erdogans kanskje største rival, ble i desember dømt til fengsel og utestengt fra politikken for å ha kalt valgfunksjonærer for «idioter» etter at de annullerte hans første seier i borgermestervalget. Regjeringen har bedt grunnlovsdomstolen om å stenge ned Folkets demokratiske parti (HDP), det største kurdiske partiet, hvor mange av lederne er fengslet. Retten har fryst HDPs bankkontoer. Opposisjonen vil trenge støtte fra kurdiske velgere for å klare å avsette presidenten.

Erdogan sammenlignet en gang demokrati med en tur på trikken: Når du når destinasjonen, går du av. Under ham har valgene sjelden vært helt rettferdige, men de har stort sett vært frie, med en høy valgdeltagelse. Bekymringen denne gangen er at fordi Erdogan frykter nederlag, går han av «trikken» og sørger for at valget hverken blir rettferdig eller fritt.

Gjensidig interesse for tette bånd

Vestlige ledere er nødt til å si ifra. USA og EU har altfor ofte unnlatt å kritisere Erdogan i frykt for å fremmedgjøre en sentral om enn plagsom alliert. Ingen vil at et land som er så viktig som Tyrkia, skal mislykkes fullstendig. Alle er klar over at en sint, isolert tyrkisk president kan skape store problemer. Han kunne oppildne til heftigere territoriell krangel med Hellas og Kypros. Han kan skape ytterligere forvirring og strid i Syria. Han kunne la de 5 millioner migrantene og flyktningene i Tyrkia seile mot Sør-Europa, noe mange trolig ville forsøkt hvis de fikk muligheten. Og han kunne gå lenger enn å unnlate å ta parti i Ukraina, til tross for at Tyrkia er medlem av Nato, og fortsette å blokkere Nato-medlemskap for Finland og Sverige.

Likevel trenger Tyrkia også Vesten, ikke minst for å gjenopprette en viss stabilitet i landets hardt rammede økonomi. Selv om forhandlingene om EU-medlemskap kanskje er fastlåst, håper de fortsatt på en oppgradert og utvidet tollunion med EU som vil kunne øke veksten. Landet må finne en måte å gjenopplive de utenlandske direkteinvesteringene, som har falt på grunn av den politiske og økonomiske usikkerheten. Tyrkia er avhengig av vestlig teknologi for å forbedre den lave produktiviteten. Og landet ønsker seg vestlige våpen, spesielt amerikanske jagerfly. Det ville ikke være i stand til å sikre noe av dette hvis Erdogan skulle snu ryggen til demokratiet og slutte seg til diktatorklubben. Alt dette gir ham et sterkt incentiv til å holde seg inne med Vesten.

Rett på sak

Det burde gi vestlige ledere forhandlingsmakt. Erdogan er en bølle som ser på frykt som en grunn til å presse gjennom sine fordeler, og tøffhet som et incentiv til å reparere naboforhold, slik han den siste tiden har gjort med mange av sine naboer i Midtøsten. Vestlige ledere bør derfor vise Erdogan hvor mye de bryr seg om hans oppførsel, ved å uttale seg før valget, privat og offentlig, mot de potensielle forbudene mot Imamoglu og HDP.

Det er ikke for sent å trekke Erdogan tilbake fra randen. Men Vesten må begynne å advare ham nå.

Publisert i The Economist 19. januar 2023.