• Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO og SIGRID ASTRUP

Racet mot bunnen

Racet mot bunnen

Det foregår et lovløst kappløp om mineralutvinning i verdens havdyp.

Fra utgave: 12 / desember 2021

Startskuddet fra Stillehavet

Et kort, byråkratisk notat er i ferd med å forandre verden. Det ble sendt fra byråkratiet i en utarmet mikrostat i det sørlige Stillehavet til en lite kjent institusjon med tilhold i Karibia. Få er klar over hvilke konsekvenser notatet kan få. Men det som er sikkert, er at konsekvensene vil være omfattende. Det eneste spørsmålet er om de vil være ødeleggende for miljøet på kloden eller bidra til bedre internasjonale styringsstrukturer.

Det var i slutten av juni 2021 at øystaten Nauru meddelte at de vil starte mineralutvinning på havbunnen om to års tid.

Meldingen gikk til Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority – ISA) i Kingston på Jamaica. Et datterselskap av kanadiske The Metals Company (TMC, inntil nylig kjent som Deep Green Resources) vil stå for driften. Så tilforlatelig som dette enn høres ut, var det likevel startskuddet for et kappløp om Jordens siste, uutnyttede ressurs: det svære havdypet mellom kontinentalsoklene. 

I de seks månedene som er gått siden meldingen kom, har den gitt gjenlyd i statlige korridorer, i miljøorganisasjoner og forskermiljøer, og er nå i ferd med å nå et bredere lag av offentligheten. Spørsmålet alle stiller, er hvordan det kan ha seg at skjebnen til vårt største fellesgode skal avgjøres av en sponsoravtale mellom en knøttliten øy og et multinasjonalt gruveselskap.

 

Ingen regelverk

Risikoen er enorm, det er nesten umulig å ha oversikt over alle risikomomentene. Teknologien er fersk, uutprøvd. Forskere vet ikke engang hva som bor der nede i de dypeste økosystemene. Verdens nasjoner har ennå til gode å enes om et felles regelverk for hvordan de dype havene kan utnyttes. Ingen avstemninger er noensinne blitt holdt over hvorvidt man skal drive utvinning fra havbunnen. Miljøvernere, inkludert David Attenborough, mener det er galskap å gå videre med dette når det er så mange usikkerhetsmomenter og de potensielle ødeleggelsene er så enorme.

Louisa Casson, havaktivist i Greenpeace, sier at tidsfristen som er gitt ISA på to år er «virkelig farlig». Hun mener at ingen nye lisenser bør gis og begrunner det med risikoen for å ødelegge for fiskerier, forurensing av vannet, lydforstyrrelser og ødeleggelse av habitatet til dumboblekkspruter, havpangoliner og andre arter.

 

Elefantfisk (Callorhinchus) legger egg på havbunnen som klekker etter åtte måneder.

 

«Dette er en lakmustest for regjeringer som hevder de vil verne om havet», sier Casson.

«De kan bare ikke tillate at disse hensynsløse selskapene kaster seg hodeløst inn i et kappløp mot bunnen. Det er uakseptabelt at økosystemer vi har liten kunnskap om, skal pløyes opp for profitt, mens risikoen og ansvaret vil bli lagt på små øynasjoner. Det haster med å få på plass et moratorium om dypvannsgruver for å beskytte havene.»

 

Dumboblekksprut (Grimpoteuthis) har fått navnet sitt fra Disney-karakteren i filmen fra 1941. Slekten består av 15 ulike arter, hvor noen lever så dypt som på 7000 meters dyp. Ill.: Sigrid Astrup

 

Klager på treghet

Gruveselskapene derimot, insisterer på at det haster å starte letingen. Mineraler som kobber, kobolt, nikkel og mangan er helt nødvendige for det grønne skiftet, sier de. Om verden vil avkarbonisere og nå nullutslippsmålet innen 2050, ja, da må vi snarest komme i gang med å utvinne ressursene vi trenger for bilbatterier og vindkraft, sier de.

Gruveselskapene sitter allerede på letelisenser for et havbunnsområde så stort som Frankrike og Tyskland til sammen, et område som trolig raskt vil bli enda større. Alt de trenger nå, er et internasjonalt regelverk. Reglene skal utarbeides av Den internasjonale havbunnsmyndigheten ISA, som ble etablert av FN i 1994 for å sikre bærekraftig leting på havbunnen, til nytte for hele menneskeheten. Men arbeidet med slike regler går ikke så fort som gruve-selskapene og deres eiere skulle ønske.

Forklaring

* For å sikre seg mot propper i det byråkratiet som skulle utforme regler og føre tilsyn, presset rike medlemsnasjoner i ISA på for en toårsregel som skulle kunne påberopes av ethvert land. Når prosessen først er i gang, skifter fokuset til lovgiverne, med krav om å utforme et regelverk for utvinning innen 24 måneder.

 

Dette er grunnen til at så mye står og faller på Naurus fremstøt. Ved å bruke den såkalte toårsregelen* har øystaten i realiteten gitt ISA 24 måneder på å få ferdig regelverket. Når det er på plass, vil TMCs datterselskap, Nauru Ocean Resources Inc (Nori), søke om lov til å begynne gruvedrift i et område av det nordlige Stillehavet, mellom Hawaii og Mexico, kalt Clarion-Clipperton-sonen, der den 4 millioner kvadratkilometer store havbunnen skal være spesielt mineralrik. Mer enn 20 letelisenser er utstedt av ISA så langt i dette området, der man anslår at det finnes seks ganger mer kobolt og tre ganger mer nikkel enn i de totale reservene på land.

 

Det uoppdagede dypet

De dype havområdene er det minst kjente miljøet på Jorden, et rike som fremdeles gjør oss stumme av undring. Det er beregnet at 90 prosent av arter forskere samler inn her, er tidligere uoppdagede. Dette inkluderer blant annet den bleke spøkelsesblekkspruten, som legger eggene sine på svamp-stilker festet til mangannoduler, og den encellede Xenophyo-phores, som er på størrelse med en tennisball. I de dypeste dypene, i abyssalsonen og hadalsonen der lyset ikke når, må fisker og andre skapninger lage sitt eget lys.

 

Helhodefisk (Chimaeriformes) tilhører det som antas å være en rundt 300 millioner år gammel gruppe sjødyr. Ill.: Sigrid Astrup

 

Slengkjeften og flere typer marulker har utviklet seg til å ha lanterner de bruker både til å lete etter og å lokke til seg sine bytter. Mennesker som for første gang besøker havdypene og forventer stummende mørke, kommer tilbake i undring over dypenes oppbud av levende fyrverkeri. Marinbiologer tror det kan være flere skapninger med bioluminescens – som lager eget, synlig lys – på havdypet enn det er arter på land.

 

Fakta

Metallene som skal redde den moderne verden

Manganknoller (også kalt flermetalliske knoller, eng. polymetallic nodule)

/ Uregelmessige, svarte eller brunsvarte klumper som hovedsakelig består av mangan- og jernoksider med en indre, konsentrisk båndstruktur.

/ Størrelsen av knollene varierer, men er vanligvis omkring 3–5 cm, vekten om lag 100 gram. Knollene kan inneholde opptil 55 prosent mangan, 35 prosent jern og 2 prosent nikkel, kobolt og kobber, men sammensetningen varierer (innen vide grenser).

/ Først oppdaget under den verdensomspennende HMS «Challenger-ekspedisjonen i 1872–1876 som la grunnlaget for moderne havforskning. Det man hadde halt opp fra mer enn 4000 meters dyp, ble først antatt å være formet av vulkanske steiner og salt. Senere skulle det vise seg at de vokser ved å absorbere metallforbindelser i sjøvann.

/ En knoll former seg ofte rundt et objekt, som for eksempel et muslingskjell som har falt til havbunnen. Veksten er treg: Omtrent en million år for å vokse én centimeter.

/ Disse harde knollene antas å være det eneste faste substratet på den finkornede havbunnen, og at de derfor er kritiske tilholdssteder og festepunkter for et utall av skapninger i havdypet som ikke kan leve direkte i mudderet.

/ I tillegg frykter man gruvedrift på havbunnen vil føre til at det virvles opp vannsøyler med havbunnssedimenter fulle av giftige metaller som kan forgifte marine næringskjeder. 

 

Metallene i dypet

Kobber – Cu 
/ Rødlig metall som oksiderer i kontakt med luft. Den totale bruken av kobber på verdensbasis økte fra 17,8 millioner tonn i 2009 til 24,5 millioner i 2019, drevet frem av etterspørsel fra fremstillere av fornybar energi og elektriske kjøretøy.

 

Mangan – Mn
/ Gråhvitt, hardt og svært sprøtt tungmetall. Brukt i form av elektrolytisk mangandioksid, en nøkkel-ingrediens i litium-ion-, men også alkaliske batterier.

 

Nikkel – Ni
/ Et sølvhvitt, glinsende metall, som blant annet er en avgjørende bestanddel i gitarstrenger, står imot korrosjon og oksidering, og blander seg lett i legeringer med andre metaller. Er blitt en hovedkomponent for elbilbatterier.

 

Kobolt – Co 
/ Et sølvhvitt metall som ligner jern og nikkel. Benyttes i produksjon av batterier, samt til sol- og vindkraftverk. Over halvparten av Jordens reserver av kobolt er funnet i D.R. Kongo, der enkelte gruver har brukt barn så små som syv år til å grave koboltmalm.

Kilde: THE GUARDIAN, SNL.NO

  

De attraktive mineralene

Det er også antatt å være store verdier av mineraler, som kobber, nikkel, kobolt og sjeldne jordmetaller som yttrium, så vel som betydelige årer med gull, sølv og platina. Det meste finnes nær såkalte hydrotermiske skorsteiner (også kalt undervannsventiler) eller i noduler, metallrike steinknoller som kan være så store som en knyttneve eller bitte små flak. Utfordringen er å grave dem ut og løfte dem opp til overflaten.

Under de første forsøkene på å sanke noduler på midten av 1970-tallet, beskrev en oppgitt leder for operasjonen at det var som å «stå på toppen av Empire State Building og forsøke å plukke opp småstein på fortauet med et langt sugerør, midt på natten». Teknologien er bedre nå, men forskere og miljøvernere tviler på om den er god nok og om miljørisikoen er godt nok forstått. De vil ha mer tid. Nauru og TMC har gitt dem mindre. Nedtellingen har kommet til 18 måneder, og klokken tikker stadig.

 

Byttehandelen

Det er lite i menneskets historie som tilsier at floken vil bli løst til det beste for dypets beboere. Utvinning og gruvedrift har vært sivilisasjonens byggestein. Uten malm ville det ikke blitt noen jernalder eller bronsealder, og ikke de gamle, store sivilisasjonene i Kina, Nubia, Egypt, Hellas eller Romerriket, ei heller aztekere eller mayaer.

I nyere tid, og da særlig de siste 70 årene med etterkrigs-tidens raske utvikling, er det blitt tatt ut mer av Jorden enn i hele menneskehetens historie før dette. Materialene som trengs til å bygge et menneskeskapt miljø, blir utvunnet på bekostning av naturskjønnhet, motstandsdyktighet og stabilitet. Gjennom det meste av menneskets historie ble dette ansett som et greit bytte.

Kostnadene – nedkuttede skoger, arr i landskapet, forurenset vann, luft fylt med støv, kreftfremkallende stoffer og drivhusgasser som ble sluppet ut i atmosfæren – var enten ikke kjent, eller de ble ansett som små sammenlignet med for-delene. De var sjelden å se i nasjonalregnskap eller på selskap-enes balanse. Det ble tatt ut olje, gass, kull, jern, gull, kobber, litium og andre mineraler. Regningen ble overlatt til andre arter, fremmede folkeslag og fremtidige generasjoner.

 

Tilbake til røverriddernes tid?

Sett fra markedets side har gruvedrift vært forbundet med importerte ressurser og eksportert risiko. I de siste tiårene er det blitt satt spørsmålstegn ved dette, ettersom vitenskapen har gitt oss mer kunnskap om konsekvensene. Bekymring for miljøet har ført til strengere reguleringer. Men ofte er de som skal overvåke – om de i det hele tatt eksisterer – de samme som på kort sikt også drar nytte av gruvedriften, heller enn dem som til slutt ender opp med ryddejobben.

Og når slik virksomhet befinner seg stadig lengre fra maktsentraene, stilner også protester fra folk som bryr seg kun når de selv blir direkte skadelidende. Mediedekningen blir mindre, det er mindre sjanse for at aktiviteten utfordres av miljøaktivister eller for at noen går rettens vei for økonomisk kompensasjon.

De fleste av dagens megagruver er i fjerntliggende regioner: jernmalmgruven Carajás og bauksittgruven Paragominas i delstaten Pará, nord i Brasil, den mongolske kobbergruven i Oyu Tolgoi i Gobi-ørkenen, kobbergruven Bingham Canyon i Oquirrh-fjellene i Utah i USA, kobbergruven Chuquicamata i Atacama-ørkenen i Chile, diamantgruven Mir i Sibir og de mange offshore olje- og gassinstallasjonene i Mexicogolfen, Nordsjøen, Karibia og andre steder.

Om gruvedrift på havdypet er teknisk utfordrende og dyrt, er uavhengig kontroll med virksomheten desto vanskeligere.

Virksomheten er utenfor nasjonalstatenes grenser, utenfor økonomisk rekkevidde for miljøorganisasjonene og utilgjengelig for enhver journalist som ikke er spesielt invitert.

Områdene er helt frie for folk, noe som gjør det umulig for demonstranter å stikke kjepper i hjulene. Fisk, andre sjødyr og mikrober vil kanskje lide, men er ikke i stand til å formidle det.

Som omtrent ethvert gruveselskap i historien, lover også TMC og andre gruveselskaper å holde de høyeste miljøstandardene og å drive innenfor rammeverket bestemt av myndighetene. Og som nesten ethvert gruveprosjekt i historien, er det i deres interesse å legge press på de samme myndighetene for å sørge for at prosjekter kommer raskt i gang, og med miljøkrav som ikke gjør for stort innhugg på bunnlinjen.

Forklaring

* Ekstraktivisme: Aktiviteter som fjerner store mengder naturressurser som ikke behandles i landene hvor de utvinnes (eller der de kun behandles i begrenset grad), spesielt for eksport. Den ekstraktivistiske akkumuleringsmåten refererer til utnyttelse av råvarer som primært trengs for å drive utvikling og vekst av industrialiserte og fremvoksende nasjoner.

(FNs ordliste)

 

Payal Sampat, som leder gruveprogrammet i miljøorganisasjonen Earthworks, sier dette tidspresset minner om 1800-tallets ville vesten. «Det er som å være tilbake i den første røverriddertiden. Vår felles arv bestemmes i diskusjoner på små bakrom. De fleste er helt uvitende om at denne enorme, planet-endrende beslutningen tas. Det er en veldig ugjennomsiktig prosess.»

Sampat påpeker også at gruvedrift aldri har vært godt regulert. Dagens anlegg er så store at de er synlige fra verdensrommet, men regelverket er 150 år gammelt, fra den tiden man fremdeles brukte hakke og spade.

«Gruvedrift i dypet representerer en fortsettelse av dette ødeleggende, ekstraktivistiske* tankegodset. Det handler kun om å se seg om etter nye muligheter, ikke om å forsøke å utnytte ressursene vi allerede har, bedre.» 

 

Testdykk «Patania II», en 25 tonn tung gruvedriftsrobot, ble i april koblet til et overflateskips 5 km lange kabel og senket ned mer enn 4 km til sjø-bunnen i den mineralrike Clarion Clipperton-sonen i Stillehavet, i regi av det belgiske Global Sea Mineral Resources (GSR). Forskere fra 29 europeiske institutter analyserte innsamlede data og prøver fra roboten i et forsøk på å måle påvirkningen av utvinning på havbunnen. GSR har sagt at de bare vil søke om utvinningstillatelse dersom studier viser at det vil være mindre inngripende mot miljøet enn landbasert gruvedrift. Foto: GSR/REUTERS

 

Lagt øde

Nauru burde være en kraftig påminnelse om den ødeleggende spiralen som følger etter at et økosystem er blitt tappet for kraft. På denne øya, som en gang ble beskrevet som en stillehavsidyll, ble det øvre jordlaget tømt for fosfat, først av britene, så av tyskerne, deretter newzealenderne og australierne. De ønsket fosfat til å gjødsle sine egne hager og åkre, og lovet å gjenopprette landskapet og fullt ut kompensere dem som ble berørt av miljøødeleggelser.

Da landet ble selvstendig i 1968, var det nok fosfat igjen til å gjøre landets 12 000 innbyggere til verdens nest rikeste, for en stakket stund. Da fosfatprisene steg fra 10 dollar pr. tonn til mer enn 65 dollar på 1970-tallet, hadde landet et bruttonasjonalprodukt på over 50 000 dollar pr. innbygger. Bare Saudi-Arabia hadde høyere BNP.

Men 20 år senere var ressursene så å si tømt, økonomien lå i ruiner, og hele øyas innland var forvandlet til et månelandskap av knudrete steiner. Skadeerstatningsfondet, som skulle brukes til å rehabilitere 400 hektar land, var i løpet av de foregående 25 årene sløst bort, og knapt 6 hektar ble rehabilitert. 

 

Fra «Sør-Stillehavets Kuwait» til månelandskap Naturen på Nauru, den 21 kvadratkilometer store øystaten sør for ekvator i Stille-havet, har fått store arr etter fosfatutvinning. Øya vil nå i gang med mineralutvinning på havbunnen. «En gang var Nauru et tropisk paradis. Takket være menneskenes grådighet og kortsiktighet er mesteparten av øya vår nå lagt øde», uttalte Naurus tidligere finansminister. Foto: RODNEY JOYCE, REUTERS/NTB

 

Raseringen av det øvre jordlaget har skapt uforutsette problemer i det lokale klimaet, for vegetasjonen og i samfunnet. Tapet av vegetasjon gjør at skyer ikke lenger bygger seg opp over øya og har ført til mer tørke. Flere vanlige planteslag står i fare for å forsvinne, og matproduksjonen er berørt. Lokalbefolkningen har lagt om kostholdet fra sunne, lokale produkter som kokosnøtter, til fet, saltholdig hermetikk, med det resultat at de nå ligger i verdenstoppen for overvekt, hjertesykdommer og diabetes.

En tidligere finansminister sa det slik: ‘En gang var Nauru et tropisk paradis, en regnskog med frukt, blomster, slyngplanter og orkideer. Takket være menneskenes grådighet og kortsiktighet er mesteparten av øya vår nå lagt øde.’

 

På desperat inntektsjakt

Øyas innbyggere har motsatt seg gjentatte forsøk på å flytte dem til en øy utenfor Queensland i Australia og har i stedet sett seg om etter nye måter å tjene til livets opphold på. Etter at økonomien kollapset, forsøkte de desperate myndighetene å slå seg opp som skatteparadis. Men med blant annet russisk mafia og Al-Qaida på bankenes klientlister, ble landet svartelistet av det amerikanske finansdepartementet som stemplet øya som et senter for hvitvasking og korrupsjon.

Etter denne feilslåtte satsingen har Nauru leid seg ut til Australia som mottakssenter for asylsøkere, en forretningsvirksomhet som nå står for halvparten av statens inntekter.

Da disse inntektene minsket, falt Naurus blikk på havbunnen rundt øya, og de inngikk et samarbeid med TMC, som betaler titalls millioner dollar i året i avgifter for sitt heleide datterselskap Nori.

 

Står klar til å utvinne i dypet Gerard Barron er toppsjef og styreleder i gruvedriftselskapet The Metals Company (TMC). Foto: CAROLYN COLE/LOS ANGELES TIMES/GETTY IMAGES

 

I reguleringsmyndigheten ISA er Nauru ment å være garantist for TMC. I virkeligheten er øystaten mer som en klient av selskapet, og en direktør i TMC har opptrådt som øystatens talsperson. I 2019 sto Gerard Barron, CEO og styreformann i TMC, på listen over Naurus delegasjon til ISA og talte fra øyas sete i plenumsmøter.

Ikke rart da, at noen øyenbryn ble hevet da denne knøttlille nasjonen, som bare huser 0,00016 prosent av verdens befolkning, tok initiativ til å åpne opp havbunnen. Observatører flest er ikke i tvil: Dette ble gjort etter påtrykk fra TMC.

«Dette handler kun om penger for [TMC] og deres aksjonærer og for Nauru, og det handler om frykt for at investorene vil trekke seg ut dersom TMC ikke får lisens snart. Da vil både DeepGreen og Nauru gå glipp av mulige inntekter», sier Matthew Gianni. Han er en av grunnleggerne av Deep Sea Conservation Coalition, en internasjonal paraplyorganisasjon for beskyttelse av havdypene, med mer enn 80 medlemsorganisasjoner.

Gianni mener denne saken har vist at det er på tide med en opprydding i internasjonal styring på området: «ISAs beslutningsprosess er særdeles mangelfull, det må ordnes opp i.»

 

Avgjør havbunnens skjebne Delegater fra mange land er samlet i lokalene til ISA, den internasjonale havbunnsmyndigheten, i Kingston på Jamaica. Mens ISA utsteder letelisenser for mineralutvinning på havbunnen, mener miljøvernere at man vet altfor lite om konsekvensene for hele det marine økosystemet, og at det skjøre biomangfoldet må beskyttes. På 1980-tallet drev multinasjonale selskaper lobbyvirksomhet overfor forskjellige regjeringer for å sikre seg at FNs havrettskonvensjon «skulle være partisk i favør av gruvedrift».  Foto: DAVID MCFADDEN/AP/NTB

 

I stedet for å kommentere dette, sendte TMC spørsmål til tre eksterne eksperter som de oppga som spesialister på økosystemer i store havdyp og på vannsøyledynamikk. TMC er ett av flere gruveselskaper som hevder at mineraler fra havbunnen er avgjørende for at verden skal klare det grønne skiftet. TMCs øverste leder, Barron, liker å si at et enkelt elbil-batteri på 75kW krever 56 kilo nikkel og 7 kilo mangan og kobolt, i tillegg til 85 kilo kobber til bilens ledninger. Å bytte ut verdens mer enn 1 milliard forbrenningsmotorer med elmotorer vil kreve mye mer metall enn det vi i øyeblikket produserer på land. Ifølge Barron vil vi ikke klare å dekke behovet selv med ressurser fra havbunnen, men at det å bruke disse vil sette fart på omleggingen, redusere utslipp fra gruver og gi inntekter til fattige land.

Som et tegn på TMCs miljøengasjement, sier Barron at selskapet vil stanse driften når verden har nok mineraler til å produsere 2 milliarder batterier, fordi dette vil være tilstrekkelig for full resirkulering.

Men mange batteriprodusenter og industriselskaper stiller seg bak dem som vil verne havet, ikke gruveselskapene. I april sluttet BMW, Volvo, Google og Samsung seg til World Wildlife Funds opprop der de krever et globalt moratorium – et midlertidig forbud – mot gruvedrift på havbunnen.

Forskere og havaktivister mener TMC har laget et falskt inntrykk av at det haster med gruvedrift på havdypene. De sier det er tilstrekkelig tilgang på mineraler for de neste ti årene, og at mye av etterspørselen kan dekkes ved bedre re-sirkulering, et område der teknologien er i rask utvikling.

Andre er skeptiske til løftet om et tak på 2 milliarder batterier: «Når du starter opp en ny næring, vil TMC få selskap av mange land», sier Lisa Levin, professor i biologisk oseanografi ved amerikanske Scripps Institution of Oceanography, ved University of San Diego.

«Det kommer til å være veldig vanskelig å stoppe. Gruver bruker 20 til 30 år på å tjene inn investeringene. Dette er ikke noe du bare kan pakke sammen igjen og returnere til butikken.»

 

Hvem er ISA?

Mange observatører erkjenner at utvinning på den dypeste havbunnen vil starte opp på ett eller annet tidspunkt. Men de mener samtidig at det må gjøres med varsomhet for å sikre minimal belastning på havets økosystemer, og etter at risikoen er fullt ut vurdert, teknologien er perfeksjonert og tilsynssystemene er så robuste som mulig.

Verden ville kanskje ha større tiltro til at så var tilfelle, om tilsynsmyndigheten var åpnere, mer demokratisk, mindre opptatt av økonomisk vinning og mer lydhøre for miljømessige hensyn. Men saken er at Den internasjonale havbunnsmyndigheten ISA er giret opp til å gi full gass forover.

Organisasjonen holdt sitt første møte 6.–18. november 1994 i Kingston på Jamaica. Dette møtet, og alle påfølgende møter, ble lagt til Jamaica konferansesenter, som skryter av å være «Karibias mest sofistikerte møteplass». I varmen utenfor stikker veldige betongsøyler opp mellom palmetrær og fontener. Inne er det svale konferansesenteret pyntet med håndvevde paneler i sterke farger.

Dette er en multinasjonal verden hvor du betaler i dollar. ISA-delegatene anbringes i diplomatlimousiner, noen med små flagg på panseret, og samles mellom møterommene, i marmorlobbyen og over en cocktail i baren, der det er utsikt ut over havet. På kveldene inviteres delegatene og forretningsfolk til fest med jamaikanske myndigheter som vertskap, eller til middag i huset til ISAs generalsekretær, Michael Lodge. Den britiske juristen, som har spesialisert seg på området, ønsker at medlemslandene i ISA enes om et regelverk som setter standard for virksomhet, og som gir grønt lys for å starte kommersiell utvinning. Diskusjoner om dette har pågått siden 2017, men har strandet i uenighet om hvordan fremtidige inntekter fra utvinningen skal fordeles mellom nasjonene.

ISA foretrekker å se på dette som et teknokratisk problem. Men, som Naurus utspill har vist, dreier dette seg om mer fundamentale globale problemstillinger om styring, tilsyn og om politikk. Men vil verden la seg presse av en desperat mikrostat og et multinasjonalt selskap til å åpne denne siste, ubenyttede ressursen? Er verden villig til å risikere at havbunnen ender opp som Nauru, et offer for utnyttelse og falske løfter om tilbakeføring? Arkivdokumenter viser at kommersielle interesser har søkt å påvirke ISA helt siden organisasjonen ble opprettet. På 1980-tallet drev multinasjonale selskaper som Lockheed Martin og Sumitomo lobbyvirksomhet overfor forskjellige regjeringer for å sikre seg at FNs havrettskonvensjon «skulle være partisk i favør av gruvedrift».

FNs generalforsamling vedtok finansieringen av ISA i 1994, og bemerket at havbunnen og grunnen under havbunnen i områdene utenfor der kyststatene har suverene rettigheter, var menneskehetens fellesarv og skulle behandles i overensstemmelse med «den økende avhengigheten av markedsprinsipper». Andre arter og økosystemer var en etterslenger.

For å sikre seg mot propper i det byråkratiet som skulle utforme regler og føre tilsyn, presset rike medlemsnasjoner på for en toårsregel som skulle kunne påberopes av ethvert land. Når prosessen først er i gang, rettes blikket mot lovgiverne med krav om å utforme et regelverk for utvinning innen 24 måneder. I teorien er alle verdens nasjoner involvert i beslutningsprosessen i ISA. I praksis ligger makten hos en liten gruppe eksperter, med overvekt i gruvenæringens favør.

Det finnes ingen komiteer med spesialkompetanse på miljø eller vitenskap som kan vurdere nye kontrakter. I stedet blir nye kontrakter i utgangspunktet utformet av ISAs juridiske og tekniske kommisjon (LTC), som kun har 30 medlemmer.

 

Nordmann i ledelsen

Beslutninger i LTC kan kun nedstemmes med to tredjedels flertall av hele ISAs råd, som består av 36 land valgt av generalforsamlingen. Så langt har kommisjonen godkjent 100 prosent av alle søknader om leting. For hver søknad tar ISA et behandlingsgebyr på 500 000 dollar (drøyt 4 mill. kr). Flertallet av medlemmene i LTC, ISAs tekniske kommisjon, heller mot utvinning, ikke tilsyn og vern.

En femtedel av medlemmene jobber direkte for kontraktører med utvinningsprosjekter på dypt vann. Blant dem er Nobuyuki Okamoto, som etablerte Japan Oil, Gas and Metals National Corporation som har startet sin egen letevirksomhet på havbunnen, og Carsten Rühlemann i tyske Institute for Geosciences and Natural Resources, som har kontakter for leting i Stillehavet og Det indiske hav.

Mange andre har bakgrunn fra gruvedrift og gassleting. Blant dem er kommisjonens norske formann, geologen Harald Brekke fra Oljedirektoratet, pakistanske Khalid Mehmood Awan, som har jobbet for offshore olje- og gassvirksomheter og den australske geologen Mark Alcock, som tidligere har jobbet med petroleums- og mineralkartlegging.

Til sammenligning er det kun tre medlemmer som uomtvistelig har fokus på marine økosystemer, som zoologen Gordon Lindsay Paterson, fra Naturhistorisk museum i London.

 

Benytter mineralene i mangel av lys Sjøanemoner har plassert seg rundt en hydrotermisk skorstein ved Den midtatlantiske ryggen. Undervannsventilene er aktive områder der magma nær overflaten varmer opp vannet i steinene til over kokepunktet. Det store trykket på slike dybder, som her er rundt tre kilometer dypt, gjør at det likevel ikke koker. Mineralene som løses opp i, og siden skilles ut fra, det ekstremt varme vannet, utgjør grunnnlaget for et økosystem uten sollys. Bakterier, som bruker mineralene i sin metabolisme, utgjør fundamentet i en næringskjede som også består av anemoner, rørormer, krepsdyr og fisk. Foto: SCIENCE PHOTO LIBRARY/NTB

 

En talsmann for ISA sa: «Medlemmene av LTC velges av rådet, blant kandidater nominert av partene i havrettskonvensjonen. Kyststater skal nominere kandidater av høyeste kompetanse- og integritetsstandard, med kvalifikasjoner på de relevante fagområdene. Rådet skal søke å sikre at LTC-medlemmene reflekterer alle de relevante fagområdene. Ved valg av medlemmer til LTC skal det tas hensyn til behovet for geografisk distribusjon, og at særinteresser er representert.»

Det ble lagt til at 31 letekontrakter var blitt gitt så langt, og at «LTCs evaluering av en søknad om en arbeidsplan for leting er en omhyggelig prosess».

Noen LTC-medlemmer har i private samtaler gitt uttrykk for at det er behov for endring, slik at risikoen ved å åpne denne enorme, nye ressursen, kan bli skikkelig evaluert.

«Vi vet antagelig mer om verdensrommet enn vi vet om denne [dypvanns]sfæren», sa en delegat som ønsket å være anonym.

«Jeg har hørt forslag om at det må bli bedre miljøtilsyn og kan ikke si meg uenig.»

 

Sjøpølse (Peniagone) livnærer seg i mudderet på havbunnen som inneholder råtnende alger, sjødyr og annet som synker ned til bunns fra det opplyste overflatevannet. Ill.: Sigrid Astrup

 

Uklar rolle

Det er ikke bare små øynasjoner som er skyldige her. Ressurser fra havbunnen er ment å komme hele menneskeheten til gode og fremme bærekraftig utvikling. Likevel har tre selskaper fra rike nasjoner en finger med i hver av de ti kontraktene som er blitt godkjent siden 2010 for å lete etter mineraler i Stille-havets Clarion-Clipperton-sone. De tre er det kanadiskregistrerte TMC, det belgiske Dredging Environmental and Marine Engineering (DEME) og det britiske Seabed Resources, et datterselskap av den amerikanske våpenfabrikanten Lockheed Martin.

Disse selskapenes rolle er uklar. ISA har ikke inkludert noen av morselskapene i sin oversikt over kontraktører. Det er vanlig praksis å operere gjennom datterselskaper eller ved å gå inn på eiersiden hos partnere i små øystater, ofte i samarbeid med landets myndigheter.

Dette har ført til bekymring for ansvarsforholdet ved en eventuell ulykke. Datterselskapene er ofte små, noe som vil etterlate de små, fattige landene med enorme forpliktelser.

Den britiske regjeringens respons på Naurus bruk av toårsregelen er uklar. Dette virker hensiktsmessig for en tidligere kolonimakt som fremdeles strever med å leve opp til sin selvutnevnte lederrolle i miljøsaker. Landets handlinger står i kontrast til landets avhengighet av å fortsette å utnytte ressurser utenfor egne grenser.

I 2019 konkluderte miljøkomiteen i det britiske underhuset med at gruvedrift i dypet vil ha en «katastrofal innvirkning på havbunnen». Den påpekte at når ISA tjener økonomisk på å utstede lisenser, er dette «en klar interessekonflikt», og at det ennå ikke var grunnlag for å starte gruvedrift i dypet. 

 

Frister investorer Mineralrike manganknoller ligger utstilt på standen til DeepGreen Resources, et nystartet kanadisk selskap som har sett de lukrative mulighetene innenfor havbunnsmineraler, under en messe i Toronto i Canada 4. mars 2019. I 2019 konkluderte miljøkomiteen i det britiske underhuset med at gruvedrift i dypet vil ha en «katastrofal innvirkning på hav-bunnen». Foto: CHRIS HELGREN, REUTERS/NTB

 

Komiteen besto blant annet av det konservative parlamentsmedlemmet Zac Goldsmith, som nå er minister for Stillehavet og miljø.

Men, båndene mellom den britiske regjeringen og dypvannsgruveselskapene har vært usunt tette. En byråkrat fra regjeringskontoret har gått til jobben som leder for Lockheed Martins avdeling for myndighetskontakt.

Lockheed Martin eier UK Seabed Resources. Tidligere statsminister David Cameron brukte Lockheed Martins estimater for verdien av dypvannsgruvedrift i stedet for å bestille en uavhengig analyse.

Da Greenpeace til slutt fikk innsyn i lisensen som britiske myndigheter hadde gitt UK Seabed Resources, fant de at den var «gjennomsyret av feil og unøyaktigheter», at den baserte seg på utdatert lovgivning, og at den var gitt for et tidsrom lenger enn det som maksimalt kan gis under britisk lov.

Da britenes daværende handelsminister Nadhim Zahawi (nå kunnskapsminister) fikk spørsmål i parlamentet om Nauru og toårsregelen, nektet han å støtte et moratorium. Han sa at Storbritannias holdning var å vente på gode nok vitenskapelige beviser og strenge reguleringer for miljøvern.

Zahawi har bedre kjennskap til mineralutvinning enn andre parlamentsmedlemmer. Før han gikk inn i regjeringen mottok han mer enn en million pund (over 11 mill. kr) i lønn og bonuser fra Gulf Keystone Petroleum, var konsulent for det kanadiske oljeselskapet Talisman og oppga å ha aksjer i oljeselskapene Genel Energy og Gulf Keystone.

Det er ikke noe som tyder på at han har brutt regelverket, men han kan, som mange andre medlemmer i LTC, ha opptrådt til fordel for næringen han har livnært seg av i så mange år.

 

Bygget for å tråle dypet Allerede i 2014 var en undersjøisk «mineralskurtresker» som dette, som skal takle store dyp i Stillehavet, under bygging for selskapet Nautilus Minerals i Wallsend i England. Foto: REUTERS/NTB

 

Bred motstand

Aktivister sier at det ikke er for sent å snu, og motstanden vokser i styrke. Høsten 2021 stemte Verdens naturvernunions (IUCN) verdenskongress med overveldende flertall for å forby gruvedrift på bunnen av dyphavet. Forslaget ble ikke bare støttet av frivillige organisasjoner, men også av regjeringsdelegater.

Selv om en stemme her ikke er forpliktende, sier dette noe om den brede uroen over Nauru og TMCs utpressingstaktikk. Det er også planer om å bringe saken inn for en annen FN-organisasjon, Det internasjonale havrettstribunalet.

Få land er direkte negative til gruvedrift, men mange foretrekker å vente. Og det er svært ulike motiver som ligger bak. På den ene siden er det land som Costa Rica, Fiji og Tyskland, som er redde for konsekvensene for miljøet. På den andre siden er det land som Chile og flere afrikanske land med sterke landbaserte gruvenæringer, som ikke ønsker økt konkurranse og et prispress på mineraler. Afrika-gruppen i FN har gått sterkt ut mot Naurus utspill, som de sier «antagelig vil svekke, heller enn styrke utviklingen av et effektivt regelverk som fullt ut tar opp i seg prinsippet om menneskehetens fellesarv». 

 

Transparent sjøpølse (Enypniastes) beveger seg 2 cm i minuttet ved å krype fremover på tentakler. Ill.: Sigrid Astrup

 

Forskere og organisasjoner tror TMC har overspilt sine kort. De håper dette tidlige trekket for å presse frem en tidsfrist, vil anspore til reform av ISA.

«Dette sier ærlig talt ikke særlig mye om beslutningsprosessen i ISA, utenom at det er beklagelig at denne klausulen om toårsregelen er aktivert», sier Pradeep Singh, en ISA-observatør og havforsker ved det tyske instituttet for avanserte bærekraftsstudier, Institut für transformative Nachhaltigkeitsforschung, i Potsdam.

«Kanskje handler utspillet [fra Nauru og TMC] ikke så mye om å få i gang prosessen i ISA, men mer om å øke tilliten i markedet, og at selskapet på den måten kan tiltrekke seg investorer.

 

Forsmak på store verdier Katie Allen, miljømedarbeider i det kanadiske gruveselskapet The Metals Company, viser frem manganknoller hentet opp fra havbunnen, om bord i forskningskipet «Maersk Launcher» liggende til kai i San Diego i California 3. juni 2021. Selskapet planlegger å utvinne etterspurte metaller fra store mengder med slike knoller fra den mineralrike Clarion-Clipperton-sonen i Stillehavet. Foto: CAROLYN COLE/LOS ANGELES TIMES/POLARIS

 

«Et grunnleggende hykleri»

Saken løfter også frem et enda mer grunnleggende spørsmål. Spørsmålet om hvordan menneskeheten behandler Jorden, og særlig motsetningen mellom det å bry oss om miljøet rundt oss og samtidig være blinde for hva som skjer i planetens fjerne kroker.

Den franske filosofen Bruno Latour trekker linjene tilbake til kolonitidens tankesett, som fremdeles lever i dagens nyliberale kapitalisme.

«Enhver nasjon, rammet inn av sine grenser, må pr. definisjon lyve om hva det er som tillater den å eksistere, siden den, om den er en rik og utviklet nasjon, må ekspandere i det stille ut over andre landområder, men likevel uten å anse seg som ansvarlig for de landområdene på noen måte», skriver han i sin nye bok «After Lockdown: a Metamorphosis». (Etter nedstengningen: En metamorfose).

«Det er et grunnleggende hykleri som skaper et skille mellom, på den ene side, den verden jeg bor i som en innbygger i et industrialisert land, og på den andre den verden jeg lever av, som en forbruker i det samme landet. Som om ethvert land har et skyggeland som aldri slutter å jage etter det, en dobbeltgjenger som på den ene siden før det, og den andre siden slukes av det.»

Et mer kortfattet, men vel så slagkraftig argument kommer fra Will McCallum. Han leder hav-avdelingen i Greenpeace i Storbritannia og frykter at dypvannsområdene vil lide, som alle andre nye territorier menneskeheten har inntatt, også har lidd.

«Enhver påstand om at det ikke er ødeleggende for miljøet, er meningsløs, siden vi ikke har den fjerneste idé om hva dette miljøet er.»

«Vi har aldri inntatt en ny skanse uten at vi har ødelagt den enda mer.»

Publisert i The Guardian 27. september 2021.