• Illustrasjon: SON OF ALAN/LEE WOODGATE

Hvordan internett snur opp ned på romanen

Hvordan internett snur opp ned på romanen

Et nytt kapittel: Endeløs skrolling i ulykkelige skjebner, utlegninger om de mest intime sfærer, konstante oppdateringer i sosiale medier. Internett former vårt bilde av verden – og nå forandrer det også historiene vi forteller.

Fra utgave: 1 / januar 2022

Fravær av det allestedsnærværende

Mot slutten av 2020 – et år tilbrakt i horisontalen på sofaen med konsumering av endeløse internettstrømmer som en tvangsforet gås – klarte jeg endelig å lese ferdig en nydelig skrevet debutroman, «Open Water» av Caleb Azumah Nelson. Til tross for de gripende beskrivelsene klarte jeg knapt å lese to sider av gangen før hånden min i ren refleks strakte seg mot den sprukne mobilskjermen min.

Hver gang jeg vendte tilbake til romanen, var jeg skamfull. Historien var lagt til vår tid og beskjeftiget seg med et kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker som ofte var fra hverandre og som begge var utstyrt med mobiltelefoner. Skammen i meg vokste etter hvert som det gikk opp for meg at romanen ikke inneholdt en eneste referanse til det jeg oppfatter som et kjennetegn på dagens mennesker: Bevisstløs skrolling gjennom sosiale medier.

Dette fraværet ga romanen et brunlig sepiapreg, som et gammelt fotografi. Tankene gikk til kjærlighetshistorier fra en svunnen tid, selv om romanen med stor kraft beskjeftiget seg med påtrengende problemstillinger i vår egen samtid.

Forfatterens fortellerstemme nevner mobiltelefoner i forbindelse med samtaler og tekstmeldinger, men romanfigurene blir sjelden besudlet ved å knyttes opp til Facebook, Twitter eller Instagram. Var dette fordi de var for fornuftige, for etiske, eller for trygge i seg selv til å bruke slike ting? Eller var det fordi disse plattformene nå er allestedsnærværende – like implisitt i litteraturen som i selve livet – at de knapt er verd å nevne?

 

Modningen

Etter innledningsvis å ha fått en kjølig mottagelse, etterfulgt av litt pubertetsknoting, er skjønnlitteraturens forhold til sosiale medier nå blitt godt modnet. Suksessen til romaner litt på utsiden av strømmen, som «The Circle» og «Taipei», begge utgitt i 2013, banet vei for andre. I Tao Lins «Taipei» er internett det kanskje mest potente av de mange bedøvende substansene hovedpersonen inntar, mens Dave Eggers' «The Circle» er en dystopisk utforskning av de store teknologiselskapenes angrep på privatlivet.

I kjølvannet av disse kom Jarett Kobeks «Jeg hater internett», som spiller på hvordan litterære romaner finner internett forvirrende, og i 2017 min debutroman «Sympathy», som handler om hvordan vår identitet og handlinger formes av internettalderens overvåking. Observasjoner og drømmer om verden suppleres av endeløs internettsurfing i Olivia Laings «Crudo» fra 2018. Samme år utga Matthew Sperling sin satiriske harselering med et nystartet sosialt medium, en roman med det velklingende navnet «Viral».

 

Mangfoldige historier

Det synes nå klart at den digitale koloniseringen av den litterære verden ikke har tatt knekken på den, slik det lenge var antatt at den ville. I stedet er den blitt kimen til en spennende evolusjon. Vi er sultne på forfattere som kan befatte seg med den verden vi lever i, det være seg i essayform eller i annen litteratur, med sosiale medier i en av hovedrollene.

Vi vil bli mer overrasket om dagens romanfigurer ikke bruker sosiale medier, enn om de gjør det. Gjør de det ikke, blir det satt på konto for langt fremskreden alder, skinnhellig overlegenhet, eksentrisitet eller noe suspekt i personens fortid. I Raven Leilanis debutroman «Luster» er hovedpersonens kjærlighetsobjekt en del eldre enn henne selv (og som hun har møtt på et datingnettsted). Han bruker «avleggs internettslang» og er «ikke engang på Twitter». Når hun ikke kan sjekke hans «formende digitale utvikling», slik hun kan med menn på sin egen alder, gjør dog dette ham bare mer tiltrekkende for henne.

Likeledes synes fortellerens kjæreste i Lauren Oylers roman «Fake Accounts» å ha (mistenkelig) liten tilstedeværelse på internett, før det viser seg at han har en hemmelig avatar med en anselig tilhengerskare på Instagram.

I Rebecca Watsons «Little scratch» (2020) beskrives opplevelsen av en berømt forfatter som ikke er på sosiale medier, som «en død forfatter». Og i Patricia Lockwoods debutroman «No One Is Talking About This»* (2021) kjenner hovedpersonen kun to levende personer som ikke har en digital hale – en tidligere skolekamerat, som synes å ha flyktet inn i et parallelt, offline univers, og hennes egen nyfødte niese. På Twitter har Lockwood beskrevet at romanen handler om «å befinne seg veldig på innsiden av internett, og så være veldig utenfor det».

 

Da internett og mobiltelefoner først gjorde sin entré, var de en hodepine for forfattere, ikke minst på grunn av sitt potensial til å ødelegge tradisjonelle plott med lidenskap og uforutsette hindringer som viktige ingredienser (tilfeldige møter, tapte forbindelser, leting).

 

Foreldet «virkelig liv»

Da jeg jobbet med romanen min om sosiale medier (som jeg startet på i 2014), fikk jeg mange kommentarer som gikk på at slike overfladiske aspekter ved det jeg anså som «det virkelige livet», ville gjøre romanen useriøs og foreldet. Nå har sosiale medier så til de grader tatt over livet vårt at referanser til sosiale medier i litteraturen gir samtidskarakterer troverdighet, til og med menneskelighet.

Da internett og mobiltelefoner først gjorde sin entré, var de en hodepine for forfattere, ikke minst på grunn av sitt potensial til å ødelegge tradisjonelle plott med lidenskap og uforutsette hindringer som viktige ingredienser (tilfeldige møter, tapte forbindelser, leting).

Men nå synes internetts umiddelbare tilfredsstillelse stadig oftere å være selve utgangspunktet for plottet, som i Megha Majumdars «Det brenner» (kommer på norsk i 2022), der en tankeløs tweet setter i gang en rekke hendelser. Internett gir romanen et naturlig hjem, så lenge forfatteren er villig til å bedrive en smule renovering.

 

Fragmenteringen av sansene

Som Rebecca Watson nylig skrev: «Da jeg begynte å skrive ... var det å innlemme disse digitale tvangshandlingene et av de første problemene jeg støtte på. Jeg skrev en bok som søkte å følge tankene til en kvinne i 20-årene, nonstop, i den grad at det å utelate [det digitale] ville gi et hull i plottet. Men raskt fant jeg ut at det åpnet opp min hovedperson, skapte en dør til andre, mens hun selv samtidig forble isolert. Det inspirerte meg til å velte om på formen. Presset fra vår tids distraksjoner fikk meg til å bryte opp teksten i kolonner og fragmenter.»

Som med alle pågående renoveringer, gir endringene oss innsikt i hvordan romanen fungerer – hvilke rør som leder hvor, hvilke vegger som er bærende – etter hvert som både strukturelle og stilistiske elementer avdekkes.

I Watsons «Little scratch» må leseren klatre over og rundt tekstmeldinger, kunngjøringer i Londons undergrunn, Trip Advisor-anmeldelser, lapper med andres skriblerier, e-poster, brokker av samtaler, uuttalte tanker, lyder og sanseinntrykk – alt strødd ut over sidene uten skilting eller veivisere.

Uten en forutbestemt metode for å navigere i teksten, blir romanen som en endeløs rekke med nettleserfaner og motsetningsfylte sammenstillinger av digitalt liv. Eller så er det slik det er å leve nå.

Forfattere som Virginia Woolf (stadig referert til i både Oyler og Lockwoods romaner) brukte en bevissthetsstrøm for å formidle opplevelsen av å leve i det 20. århundret. I vår tid, og særlig etter 2020, gir det lite mening å skille mellom livet og det digitale livet. Som Lockwoods forteller bemerker: «Dette føltes ikke som det virkelige livet, men hva gjør vel det nå til dags?»

 

Illustrasjon: SON OF ALAN/LEE WOODGATE

  

Motsetningene

At begreper som «det virkelige livet» og «det digitale livet» fremdeles eksisterer i et motsetningsforhold, til tross for at de er til de grader overlappende, er en indikasjon på sosiale mediers iboende motsetninger. Sammenkoblet og isolert, homogent og fragmentert, blottlagt og skjult, tidslinjens merkelige blanding av orden og mangel på sammenheng. Listen er velkjent – og endeløs.

Og likevel kan vårt nære forhold til sosiale medier gjøre det vanskelig å ha en kritisk forståelse av disse. Romaner, derimot, lar oss tre ut av våre inngrodde erfaringer og reflektere over hva det betyr at «det virkelige livet» så raskt er blitt overtatt av det virtuelle.

Patricia Lockwood, for eksempel, kaller det for «en portal» i stedet for internett, for med vilje å fremmedgjøre leseren: «Det var på dette stedet, der vi var like ved å miste kroppen vår, at kropper ble det viktigste. Du ble zoomet inn til bildets minste korn, du var ute i verdensrommet, det var menneskelig fellesskap samtidig som vi på mange måter aldri hadde blitt kastet lenger fra hverandre.»

I Rebecca Watsons roman er slik dobbelthet vevet sammen i en spiral som peker mot traumer, vel så mye som mot den digitale opplevelsen. Noen verdener var en gang adskilte, for eksempel hjem og arbeid, og kunne kanskje holdes adskilt for på den måten å styre unna visse farlige triggere. Når disse stabile grensene brytes ned (eksemplifisert ved fortellerens voldtekt), blir det vanskeligere å slippe unna uvelkomne tanker.

Hinnen som antyder skillet mellom det indre og det ytre livet, er huden hennes, som hun tvangsmessig klør til blods. Trangen til å klø, lik trangen til å skrolle, gir lindring for en stakket stund, før det bare klør mer. (Det å åpne en ny nettleserfane for å finne bilde av en hund iført ryggsekk, er i det minste en distraksjon, ikke ulikt det å pille på en skorpe).

 

Trangen til å klø, lik trangen til å skrolle, gir lindring for en stakket stund, før det bare klør mer. 

 

Et påtrengende publikum

Som i Lockwood og Lauren Oylers romaner, veksles det stadig mellom klaustrofobien ved å være fanget i sitt eget hode og agorafobien og forvirringen ved å være (fanget) i internett, og derigjennom innkapslet i alle andres kollektive sinn.

De to målestokkene er så dramatisk forskjellige at det ikke blir mulig å finne noen balanse. Fortelleren i Oylers roman er hele tiden bevisst på å opptre for «et publikum som like gjerne kunne vært alle i hele verden, for alt hva hjernen klarer å fatte».

Lockwoods hovedperson ligger «hver morgen under et ras av detaljer mens verden trykker seg nærmere og nærmere, og edderkoppnettet av menneskelig kontakt vokser seg så tykt at det nesten blir til et blankt silkestoff».

Oylers hovedperson har panikk for å få søvnparalyse* (som speiler hennes opplevelse av skrolling). Selv når hun er våken, er det som om kroppen hennes er blitt todimensjonal. Ektemannen til Lookwoods hovedperson kommer opp bak henne «mens hun hviskende gjentar ordene nei, nei, nei eller hjelp, hjelp, hjelp. ‘Er du innestengt’, ville han spørre, og hun ville nikke, og så gjøre det som alltid på et vis forløste henne, som var det å google nydelige, brune bilder av ovnsstekt kylling – kanskje fordi det var slikt kvinner pleide å bruke dagene sine til.»

 

Mobilen som fortelleren

Dette er scener som ikke vanligvis er egnet til å beskrives litterært eller til å bygge et plott: En romanfigur som på utsiden er ubevegelig, og som helt usynlig opplever en slags overbelastning. Ansiktet til Lookwoods hovedperson «ser helt dødt ut», ifølge ektemannen, når det beskjeftiger seg med «en dødelig kamp med et eller annet på nettet, på tross av at det er i disse øyeblikkene hun føler seg mest levende».

Det at hennes mann har et så annerledes inntrykk av hva som foregår, er representativt for hvordan romanens persongalleri i varierende, og ofte komisk grad strever med å kommunisere og opprettholde intimitet. Ingen andre personer, ikke engang en ektemann, kan noen gang kjenne deg like godt som mobilen din. Faktisk kjenner mobilen din deg bedre enn du kjenner deg selv og varsler deg hver gang «DU HAR ET NYTT MINNE». Det er ikke langt herfra til å tenke at telefonen like gjerne kunne vært fortellerstemmen.

Romaner der sosiale medier står sentralt, er stort sett fortalt i første person eller i en form for tredjeperson, der fortelleren tar på seg karakterenes tanker og holdninger. Fortelleren er påtrengende selvbevisst, og historien for-telles på samme måte som i en blogg eller et betroende essay. Hovedpersonene i disse romanene gransker seg selv gjennom øynene til innbilte fremmede og møter tenkt fremtidig kritikk. På denne måten gir det å alltid være på nett grobunn for en slags introspeksjon. Dette gjelder også for thrillere. Forfatterekteparet Ellery Lloyds «People Like Her», en illevarslende historie om influenser-kultur, benytter delvis et mangehodet jeg-perspektiv for å drive historien fremover.

 

Usammenhengende tilfeldigheter

Sosiale medier har endret selve formen i samtids-litteraturen, selv når sosiale medier knapt nevnes. Den dominerende trenden er å fortelle en historie gjennom fragmenter. Noen ganger er de korte – bare et avsnitt eller en enkelt linje – og gjør sammenligningen med sosiale medier selvsagt, mens de andre ganger kan være på lengde med en blogg.

Det enkelte fragmentet har ingen opplagt sammenheng med det neste. Det kan være tilfeldige fakta sammenstilt med nyhetsartikler, tørre observasjoner av en fremmed pendler etterfulgt av en følelsesmessig tilståelse om noe helt annet, det hele litt på samme måte som en enkeltpersons tidslinje på Twitter. Det er jobben til jeg-stemmen å holde disse fragmentene sammen. Samtidig er denne formen tilrettelagt for oss, med vårt internettkrympede konsentrasjonsvindu og vår manglende evne til å følge en enkelt lineær tankerekke.

Lauren Oylers forteller kaller denne trendy stilen «melodramatisk»: «Den insinuerer å ha den dypeste mening, men i virkeligheten er det kun tom prosa. I sitt forsøk på å speile verden som en rekke distinkte og klart utformede ideer, er den det motsatte av hvordan virkeligheten egentlig fungerer.»

Senere i boken bytter hun til selv å parodiere denne stilen, noe som – om ikke annet – gjorde det lettere for meg å sjekke mobilen min mellom avsnittene. Det gjelder ikke for den andre trenden, som krever at du leser dens milelange setninger uten å stoppe for å trekke pusten. Det sender tankene til den selvbevisste Instagram-kommentaren tl;dr (moderne engelsk forkortelse for too long; didn't read).

Lookwoods fortellerstemme bruker, så vel som bemerker, utbredelsen av denne stilen: «Hvorfor skriver vi sånn nå? Fordi det måtte opprettes en ny type forbindelse – og et blunk, en synapse, små mellomrom, var den eneste måten å klare dette på. Eller fordi, og dette var mer skremmende, dette var måten portalen skrev på».

Denne ensartede måten å snakke på, like gjenkjennelig som de klappende emoji-hendene mellom ord, illustrerer hvordan internett, som kanskje en gang var «stedet hvor du hørtes ut som deg selv, nå gradvis var blitt stedet hvor vi høres ut som hverandre», slik Lockwood skriver.

Her kan man legge til ensrettingen av det sosiologiske fenomenet «innholdskollaps» (det å dele alt med alle offentlig på nettet uten å skille mellom mottagere) og kapasiteten til å «kræsje internett» ved å gå viralt. Da blir vi selv brutt opp i biter, utmattet, og mister vår egenart og vår egen stemme.

 

  

Influenserens endelikt

Emmy, influenseren som er hovedpersonen i «People Like Her», anklages av en tidligere lojal venn for å ha blitt todimensjonal, som bildene sine. Emmy er ikke lenger en person, «bare en teit bildetekst og et posert foto. En jævla konstruksjon».

Emmy har et oppkonstruert alter ego, eller en personlig merkevare, som er den «perfekte uperfekte» insta-mammaen «Mamabare». Målet hennes er å være gjenkjennelig, ikke virkelig. Hun har inngått en faustiansk pakt, der hun selger sin egen sjel, så vel som sjelen til familie og venner. Dermed har Emmy lite å stille opp med når en role-player (en som spiller rollen til en annen person i sosiale medier) begynner å stjele bilder av Emmys datter på Instagram og bruke dem til å skape sin egen lille digitale fantasiverden.

Emmy har ikke noe moralsk overtak å falle tilbake på, langt mindre noe å lene seg på for å få hjelp. Selv Emmys rasende ektemann innser at dette er en felle hans kone har lagt helt selv, og at inntrengeren presenterer «en ganske overbevisende potpurri over alle insta-mammaers, inkludert min kones, skrivestil. De blandede metaforene, den heseblesende overentusiasmen. Den geniale mangelen på flyt. Bokstavrimene.»

Emmy har lykkes så til de grader med å påvirke folk til å bli som henne, at de bokstavelig talt har overtatt henne.

 

Mange romaner som har tatt opp i seg den nye virkeligheten med sosiale medier, utforsker mulighetene for å late som man er en annen, skape en ny person eller til og med ikle seg en annens identitet.

 

Deltagelse med spredning

Mange romaner som har tatt opp i seg den nye virkeligheten med sosiale medier, utforsker mulighetene for å late som man er en annen, skape en ny person eller til og med ikle seg en annens identitet.

«Social Creatures» av Isabella Burton fra 2018 er en slik roman. Det å forsyne seg av et annet menneskes liv er fremdeles ansett som ekstremt, men nye romaner, som «People Like Her», setter søkelyset på hvor mye av det vi ser på som vår egen «personlighet», som i virkeligheten er bestemt av algoritmer og siden høstes for data. Som Lockwoods forteller sier, så er dette «en bevissthetsstrøm som ikke er fullstendig din egen, som du deltar i, men som også påvirker deg». Deltagelsen er som en kreftsvulst med spredning, der «en person kanskje blir med i et sosialt medium for å se på bilder av nevøen sin, for så fem år senere tror at Jorden er flat.»

 

Manipulerende falskhet

Vårt liv utenfor nettet viser seg å være en like stor løgn som livet vi har på nettet. Etter å ha oppdaget kjærestens digitale bedrageri, var Oylers forteller enig i at «manipulerende falskhet var en grei respons til hvordan verden er».

Ved hjelp av en datingapp legger hun en plan som er «en formålstjenlig systemkritikk. Jeg kunne være hvem jeg ville (eller ikke ville, om så var) og mitt bedrag ville ikke være egoistisk, slemt manipulerende av uskyldige på jakt etter kjærlighet, men et opprør mot en hel tenkemåte. Denne tenkemåten var ikke egentlig tenking i det hele tatt, bare en aksept av hva enn reklamen viser oss.»

Fordi det ikke er noen vei ut, bestemmer disse romanpersonene seg som oftest for at det er bedre å være agent for sin egen teknodystopiske fremtid enn bare et offer for den.

Dét burde være tilstrekkelig til å få deg til å legge ned mobilen og lese en bok.

Publisert i The Guardian 23. januar 2021.

  

* Jan Kjærstad er en av flere norske forfattere som har vært opptatt av om romanen i fremtiden vil bli mer fragmentarisk som en refleksjon av rytmen på nettet og fordi forfattere vil måtte forsøke å holde på lesernes oppmerksomhet. Som eksempel kommenterte han Patricia Lockwoods bok «No One Is Talking About This» (2021) (omtalt i denne saken): «Det er briljante passasjer. Du kan kanskje skape nye sammenhenger som er vel så interessante og dype som de vi påstår at vi skaper når vi skriver lengre sammenhengende tekster.»

(Morgenbladet, nov. 2021)