Frysninger av det gode slaget

For et par år siden var jeg på vandreferie på Lanzarote alene. Den første dagen gikk jeg oppover en kyststi og kom til en utsikt jeg fremdeles ser i drømmene mine. Digre, okerfargede fjell skrapte mot himmelen. Kratre med svart sand og blanke, grønne laguner strakte seg så langt øyet kunne se. Det var som på Mars. Jeg fikk gåsehud. I en stakket stund var jeg selv deilig uviktig.

Ferien ble en uke med daglige ærefryktinngytende turer, der intensjonen var å trekke min oppmerksomhet mot omgivelsene og la meg overvelde av nye detaljer. Mange av oss har vært på det vi kan kalle for ærefryktvandring i løpet av de siste årene, ettersom pandemien tvang oss til å forholde oss til vante omgivelser på nye måter. Bruken av grøntarealer har økt, noe som kanskje også tyder på at flere av oss har søkt til naturen for å jakte på ærefrykt – en følelse som har fascinert filosofer i århundrer.

Ifølge romantikerne er ærefrykt, som også blir referert til som det sublime, det vi kjenner når vår indre, subjektive verden kolliderer med den objektive naturen og overvelder oss.

I 1757 revolusjonerte den irske filosofen Edmund Bruke vår forståelse av ærefrykt i sin tekst «A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful» (En filosofisk undersøkelse av opprinnelsen til våre ideer om det sublime og vakre). Burke mente at ærefrykt var noe man ikke bare opplever under religiøse seremonier (slik man antok tidligere), men også i det dagligdagse: musikk, mønstre av lys eller tordenskrall. Ærefrykt er ikke avhengig av uendelighet.

Århundrer med filosofisk fascinasjon til tross, så har ærefrykt de siste 20 årene ikke vært gjenstand for grundige studier. Nå er det igjen et meget aktuelt tema. Den fysiske opplevelsen av ærefrykt – gåsehud, måping, hiving etter pusten – er i seg selv fantastisk.

Forskere tror dessuten at det å kjenne på ærefrykt jevnlig, kan ha en rekke positive virkninger på vår fysiske og psykiske helse. De mener også at det kan øke vår medfølelse, sjenerøsitet og evne til å tenke kritisk – intet mindre. Ifølge professor i psykologi Dacher Keltner, medgrunnleggeren av The Greater Good Science Center ved University of California, Berkeley, så bidrar ærefrykt til å skjerpe hjernen vår.

Grenseoverskridende

The Greater Good Science Centre og John Templeton-stiftelsen i Philadelphia gjorde en undersøkelse for amerikanske myndigheter i 2018. Der fant de en sammenheng mellom ærefrykt-opplevelser og lavere forekomst av markører for kronisk betennelse (som igjen forbindes med kreft, hjertesykdom, diabetes, gikt og tarmsykdommer) og mindre av den type grubling som forbindes med depresjon.

En studie fra 2021 argumenterer at det å oppleve ærefrykt vekker en grenseoverskridende følelse og hjelper folk med å komme nærmere sitt eget, virkelige jeg. Ærefrykt kan til og med utvide vår oppfattelse av tid og, som en annen studie antyder, få oss til å føle oss mindre utålmodige.

For professor Dacher Keltner, som er amerikaner, er det særlig ett ord som detter inn i hodet når han hører ordet ærefrykt: Grand Canyon.

– I vår forskning rapporterer folk at de føler ærefrykt to ganger i uken. Oftest handler det om ærefrykt i relasjon til andre mennesker. Som 'jeg kan ikke tro hvor flink den lille jenta er til å klatre', eller 'jeg kan ikke tro hvor snill den fyren var', og så blir du litt blank i øynene. Det handler ikke bare om de store tingene, sier Keltner.

Det er sant. Det går opp for meg at jeg opplever ærefrykt når jeg ser så enkle og tilsynelatende banale ting som de små virvlene i pelsen på hunden min eller når jeg ser gjess lande på et tjern. 

Skogens gastronomiske under Den perfekte steinsoppen.

Gjør oss mer ydmyke

Det er påvist at en slik følelse – å være bitte liten i den store sammenhengen – kan hjelpe dem som sliter med posttraumatisk stresslidelse. Ærefrykt kan øke prososial adferd – som betyr at man er sjenerøs og samarbeidsvillig – ved å trekke oss vekk fra vår vante, selvrefererende tilstand.

En undersøkelse fra 2018 fant at deltagere som rapporterer at de ofte føler ærefrykt i sitt daglige liv, ble ansett som mer ydmyke av sine venner.

Beskjeden er klar: jevnlige doser med ærefrykt kan være essensielt for at vi skal ha det bra og kan også gjøre oss til bedre mennesker. Men disse funnene kommer på et tidspunkt da samfunnets innretning har gjort det vanskeligere å finne frem til ærefrykt.

Ikke minst bidrar sosiale mediers voldsomme tiltrekning til å dra blikket nedover.

– Nylig intervjuet vi 320 500 mennesker fra 26 forskjellige land om hva som får dem til å føle ærefrykt, sier Keltner.

– Ikke én av dem nevnte sin egen smarttelefon.

Dersom ærefrykt ofte handler om relasjoner til andre mennesker, gjør vårt nyliberale, individualistiske samfunn det vanskeligere å bli fylt av den. Og under pandemien ble vi tvunget til å vende oss mot enklere – og dypere – former for fornøyelse, som hagearbeid, matlaging, turliv og musikk. Vi måtte minne oss selv på at mennesket har behov for å bli beveget.

– Spotify forteller at strømmemønstrene endret seg drastisk da pandemien var på sitt verste. Folk ønsket følelsesladet musikk som ga dem tårer i øynene. Vi lengtet etter dype følelser, legger Kletner til.

– Må demokratiseres

De store forskjellene i samfunnet som avdekkes enda tydeligere med den senere tids økning i levekostnader, har også banet vei for viktige spørsmål om tilgang.

Naturen er sterkt assosiert med følelsen av ærefrykt, men folk som bor tett eller har lavtlønnede, tidkrevende jobber, har kanskje ikke mulighet til å komme seg til grøntområder særlig ofte. Keltner mener dette er grunnen til at vi må «demokratisere» ideen om ærefrykt.

– Jeg pleide å undervise i fengsler. Dette var karer som hadde hatt det mest bedritne livet, men når jeg snakket med dem om ærefrykt, fortalte de meg at de opplevde det når solen skinte på dem mens de var ute og gikk, eller når de var helt konsentrert om sport, sier han.

Ærefrykt kan finnes over alt, av hvem som helst, bare vi er åpne for den.

Publisert i The Guardian 23. september 2022.

Ti veier til ærefrykt

Kom deg ut, og se

> Naturens storslagenhet – store trær, vann, fjell – har en sterk sammenheng med ærefrykt. Det å være vitne til hvordan dyr oppfører seg (særlig når de gjør oss redde) kan også fremkalle ærefrykt. Det å legge merke til mønstre (bark på trær, årer i blader, et edderkoppnett) kan få deg til å føle ærefrykt, selv om du ikke forventer det.

... eller se naturprogrammer

> Undersøkelser viser at film kan stimulere ærefrykt, særlig naturdokumentarer (som også har vist seg å være angstreduserende). Ta avbrekk i din vanlige serietitting og se en episode av «Planet Earth» eller Netflix’ «My Octopus Teacher». Et søk på «starling murmurations» på Youtube vil gi deg fantastiske skuer av stærenes flokkformasjoner.

Let opp ny musikk

> Musikk kan fremkalle sterke, fysiske reaksjoner. Når du får «frysninger», betyr det at kroppen opplever ærefrykt, og det skjer ofte med ny musikk. Kanskje du hører klassisk musikk eller opera for første gang. For noen år siden fikk jeg høre komponisten Max Richters tolkning av «De fire årstidene» av Vivaldi. Nå spiller jeg den på fullt volum for å føle meg liten.

Observer folk med unike evner

> Se på noen som gjør noe du synes er utrolig. Om det ikke er mulig å være med på et arrangement, er internett din venn. Se «best of»-samlinger av fotballmål, Beyoncé, ballettdansere eller kraftfulle taler. Oppsøk det eller den som får deg til å si «wow» eller som gir deg gåsehud, og gi etter for følelsen oftere.

Beveg deg sammen med andre

> Mange undersøkelser har vist at folk er mer sjenerøse og samarbeidsvillige etter å ha beveget seg i takt med andre. Det kan være gruppetrening, dansetimer, korsang, det å være i en folkemengde på konsert eller et sportsarrangement, eller bare det å løpe eller gå tur sammen med en venn.

Prøv å forstå et nytt konsept

> Nye konsepter er nøkkelen til ærefrykt. Ta deg litt tid til å undersøke en stor ny idé. Det kan være hva som helst: kvantefysikk, tarmflora, maillard-reaksjoner (den kjemiske reaksjonen som gir brunet mat – ristet brød, biff, småkaker – sin særegne smak), eller hvordan bølger formes.

Gå en ærefrykt-tur

> Ta en kort gåtur i nærområdet og observer detaljer du ikke vanligvis ville lagt merke til: planter som presser seg gjennom betong eller gjerder, teksturen i en trebenk, det strukturelle mønsteret skapt av skyskrapere.

Spør andre

> Ærefrykt er subjektivt. Spør venner og familie hva som gjør dem imponert. Kanskje sender de deg bøker, videoer eller bilder du blir rørt over.

Dokumentér det vakre i hverdagen

> Fotografer noe du finner subtilt vakkert hver dag i en uke: mønsteret på sengetøyet ditt når du våkner, din hunds øyevipper, ditt barns hånd når det tegner. Ta et par minutter ved ukeslutt til å se på bildene sammen.

Hold på følelsen

> Om noe får deg til å føle deg liten i en uendelig verden, gir deg gåsehud eller bli gråtkvalt, så hold på den følelsen. Kjenn etter hvordan det føles, rent fysisk. Motstå fristelsen til å gå videre med en gang. Følelser kan ha hukommelse som muskler: Om vi øver oss på å gjenkjenne hvordan det virkelig føles å bli fylt av ærefrykt, kan vi kanskje bli mer åpne for denne følelsen i hverdagen.