Hardt ut

«Vestens planer om å isolere Russland ved å omringe oss med en cordon sanitaire (En serie kontrollposter for å hindre spredning av epidemi, red.anm.)  har vært en fiasko», triumferte Sergei Lavrov, Russlands utenriksminister, tidligere i vår. «Vi forsterker våre gode naboforhold ... med et internasjonalt flertall.»

Ved første øyekast ser det ut til at Lavrov har et poeng. 23. februar, dagen før årsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, nektet 39 land å støtte en FN-resolusjon som fordømte invasjonen. Til tross for at USA og Vesten har innført sanksjoner, har Russlands økonomi og handel holdt seg overraskende bra. Lavrov selv har samtidig fløyet verden rundt for å besøke utenlandske hovedsteder.

På papiret ser Russlands geopolitiske innflytelse imponerende ut. Landet har tropper og leiesoldater utstasjonert i minst 16 andre land. Noen støtter opp under russiskvennlige autokrater, som i Mali og Syria. Andre opprettholder «frosne konflikter» som holder land som Georgia på plass og utenfor Nato. I løpet av det siste tiåret har Russland stått for mer enn halvparten av våpenimporten i 22 forskjellige land, inkludert store land som Kina og India. I FN har Russland kunnet nyte godt av at dusinvis av land har vist sin støtte eller i det minste avstått fra å stemme.

Naturressurser og teknologi forsterker Russlands makt. I tiåret før invasjonen var landet den dominerende leverandøren av naturgass til mer enn et dusin stater. Det ga Russland et energivåpen som landet ikke har nølt med å ta i bruk mot Europa: i 2005, 2009 og igjen i fjor.

Ti land får en stor andel av sin elektrisitet fra russiskbygde atomreaktorer eller samarbeider tett med Russland om atomteknologi.

Indeks over Putins venner

Russlands diplomatiske motstandskraft har fått mange i Vesten til å vri seg i hendene. Peter Frankopan, historieprofessor ved Oxford University, skrev nylig at harmen mot Vesten og skyhøye energipriser har endret det internasjonale systemet på måter som favoriserer Russland. Aviser, tankesmier og forståsegpåere klager over at Vesten ikke har klart å isolere Russland eller vinne over et stort antall fattige land.

Likevel gir data som The Economist har samlet inn over et bredt spekter av militære, økonomiske og diplomatiske parametre – kall det «Indeksen over Putins venner» – et mer uklart bilde (se tabell).

Indeksen ser på 11 ulike parametere over støtte eller potensial for makt på tre vide områder. Det første området er militært. Er landene allierte med Russland? Har de russiske tropper eller leiesoldater på sitt territorium? Har de levert våpen til Russland siden krigen startet? Er de avhengige av russiske våpen? Har de hatt militærøvelser sammen med Russland siden starten av krigen?

Det andre området er diplomatisk. Har landene avstått fra å stemme eller stemt til støtte for Russland i sentrale FN-resolusjoner? Og har de stemt til støtte for Russland minst to ganger?

Det tredje området handler om energi og økonomi. Er landene avhengige av russisk gass, og er de avhengige av russiske atomkraftverk eller -teknologi? Er handel med Russland en stor del av deres totale handel? Har eksporten til Russland økt siden krigen startet?

Kategoriene er ikke vektet, men tillagt lik betydning, så landenes poengsum er deres totalscore. Denne grove forenklingen er ikke ment å fange opp de små nyansene i diplomatiske avveininger som mange land gjør. Men den gir et rammeverk for å vurdere et lands forhold til Russland og om det kan være sårbart for press.

Landene som scorer høyest i indeksen, er hovedsakelig de som er bundet til Russland av politikk, historie og geografi, som Armenia, Belarus, Iran og Kirgisistan. Etter disse kommer en lang rekke land med løsere koblinger til Russland, inkludert giganter som Kina og India og mindre land som Eritrea og Nicaragua.

En måte å tenke på universet av land med koblinger til Russland på, er å gruppere dem i tre kategorier: en koalisjon av feilende stater, den sovjetiske minneforeningen, og en akse av opportunister.

B-laget

Vi kan starte med koalisjonen av feilende stater. Vladimir Putin er glad i å sitere tsar Alexander III: «Russland har bare to allierte: hæren og marinen.» Det er nærmere sannheten enn Putin kanskje liker. På papiret har Russland fem formelle allierte i Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO): Armenia, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Alle er bundet av en traktat om å komme hverandre til unnsetning hvis ett av medlemslandene blir angrepet. Likevel har ikke ett CSTO-medlem støttet Russlands krig i Ukraina med tropper, selv om Belarus har latt seg bruke som militærbase.

I stedet prøver noen CSTO-medlemmer å distansere seg fra krigen. Armenia er sint fordi de 3500 russiske troppene på deres territorium ikke kom dem til unnsetning under en krig med Aserbajdsjan i 2020. De har nektet å være vertskap for årets CSTO-krigsspill, og ser nå ut til å helgardere seg når det gjelder politiske beskyttere, ved å invitere et EU-oppdrag til å overvåke grensen mot Aser-
bajdsjan. Kasakhstan har lenge vært en nær alliert av Russland. I fjor sendte Putin tropper til landet for å slå ned protester mot regjeringen. Det stoppet likevel ikke Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokajev fra å kritisere Ukraina-krigen foran Putin under et besøk i St. Petersburg i juni i fjor. I februar tok Kasakhstan imot Antony Blinken, USAs utenriksminister.

Mark Galeotti fra tankesmien Royal United Services Institute (Rusi) trekker paralleller til Storbritannias post-imperialistiske tilbakegang. Sentral-Asias glidning bort fra Moskva, skrev han, er «Putins Suez-øyeblikk».

Foruten Belarus er det bare Iran og Nord-Korea som har sendt våpen til Russland. USA mener Nord-Korea har levert et «betydelig» antall artillerigranater, men ikke nok til å bøte på Russlands mangel eller endre krigens gang. Iran har sendt droner som kan frakte eksplosiver, noe som har hjulpet Russland med å fortsette å bombe Ukraina, selv om deres egne våpenlagre begynner å tømmes. Iran har også sendt «militære rådgivere» som skal hjelpe Russland med å betjene dronene.

Likevel er Iran, som var fast bestemt på å være alliansefritt under den kalde krigen, splittet i synet på hvor mye man skal smiske med Moskva. Haukene i Irans revolusjonsgarde håper deres støtte vil bli gjengjeldt med moderne jagerfly og luftvernmissiler.

Men relativt moderate krefter i Irans utenriksdepartement er bekymret for å provosere Vesten ytterligere eller tolerere en invasjon av et naboland – spesielt siden Sovjetunionen erobret store deler av Iran under andre verdenskrig.

Opp mot denne gruppen av tre allierte som er villige til å sende våpen til Russland, står en vestlig allianse av 31 land som offisielt har bekreftet at de sender våpen til Ukraina.

Diplomatisk ser Russland ut til å være nesten like isolert. Bare fire land (Belarus, Nicaragua, Nord-Korea og Syria) har konsekvent stemt imot de syv resolusjonene fra FNs generalforsamling som har fordømt Russlands handlinger i Ukraina siden 2014, da russiske tropper tok Krym-halvøya. Ytterligere seks land, inkludert Bolivia, Eritrea og Mali, har stemt til støtte for Russland minst to ganger.

Landene i koalisjonen av de feilende statene har mye til felles. Ingen er et ordentlig demokrati. Noen, som Syria, er direkte avhengige av russiske tropper eller leiesoldater for at regjeringen deres skal overleve. Andre, som Eritrea, er selv globale pariastater som er avhengige av Russlands diplomatiske støtte i FNs sikkerhetsråd.

Og koalisjonen krymper. I 2014, da FN stemte for å fordømme annekteringen av Krym, hadde Russland støtte fra ti land. Flere har siden trukket tilbake støtten. Disse inkluderer Bolivia, som frem til november 2019 ble styrt av venstreorienterte Evo Morales, og Sudan, som frem til april 2019 ble styrt av Omar al-Bashir, en diktator som sto bak folkemord og hatet Vesten.

Omtrent 30 andre land er formelt nøytrale og har en tendens til å avstå fra å stemme i FNs avstemninger om Ukraina. Mange nekter å ta parti, sier Dmitri Alperovitsj, leder av den amerikanske tankesmien Silverado Policy Accelerator. I stedet, sier han, er holdningen deres: «pokker ta begge; dette er to hvite land som kjemper mot hverandre.»

Farvel Lenin

En undergruppe av disse er den sovjetiske minneforeningen. Selv om de ikke tilbyr noen seriøs diplomatisk eller militær hjelp, har de en tendens til å holde med Russland. De har for eksempel militærøvelser sammen med russiske væpnede styrker eller gjentar argumentene om at Natos ekspansjon eller Ukraina selv er skyld i krigen.

Å nøste opp i motivene deres er ikke alltid lett, men noen røde tråder dukker opp. Noen land, som Algerie, Angola og Sør-Afrika, bekjenner sin sympati for Russland delvis på grunn av historiske koblinger til Sovjetunionen (de ser ut til å glemme at Ukraina også var en del av USSR) – eller, enda mer ironisk, fordi de husker Sovjetunionen som en alliert av undertrykte mennesker som kjemper mot imperialister.

Likevel er ikke sovjetisk nostalgi den eneste faktoren som spiller inn, spesielt i Afrika, hvor de fleste landene som avstår fra å stemme i avgjørende FN-avstemninger, finnes. Landenes regjeringspartier eller politikere skylder i mange tilfeller Russland en tjeneste for deres hjelp til finansiering eller forsøk på å påvirke valg. Sør-Afrikas regjerende parti African National Congress (ANC) har for eksempel tatt imot store donasjoner fra et gruveselskap tilknyttet Russland. Det kan ha påvirket Sør-Afrikas beslutning om å være vertskap for Lavrov og å holde militærøvelser med den russiske marinen. 

Russisk diplomati i Afrika legger vekt på hjelp til sikkerhet og våpensalg. The Atlantic Council, en tankesmie i Washington, bemerket i en fersk rapport at mens Russland hadde signert syv militære samarbeidsavtaler i Afrika fra 2010 til 2017, ble det inngått 20 avtaler fra 2017 til 2021. Mer enn halvparten av de nylige avtalene er inngått med land som Russland ikke tidligere har hatt militære bånd til.

Russland er ikke bare en stor leverandør av våpen. Det har også blitt våpenhandleren å ty til som en siste utvei, og landet har fått innflytelse i land som er avskåret fra vestlige forsyninger på grunn av kupp og menneskerettighetsbrudd, som Mali og Den sentralafrikanske republikk. Vestlige våpenembargoer «åpnet døren [for russerne]», sier J. Peter Pham, USAs spesialutsending for Sahel under Trump-administrasjonen. «Vi kan egentlig ikke klandre malierne for å ta det de kan få.»

Men i noen tilfeller har Russlands forsøk på å vinne innflytelse mislyktes spektakulært. Madagaskar, for eksempel, vendte seg mot Russland etter at landet ble tatt i forsøk på å påvirke et presidentvalg til fordel for prorussiske kandidater i 2019.

Etter at fem leiesoldater fra det russiske selskapet Wagner ble tatt til fange og halshugget av jihadister i Mosambik, vendte landet seg i stedet til Rwanda og Vesten for sikkerhetshjelp.

«Overalt hvor Russland drar, ser det ut til at de sliter med å få politisk innflytelse», sier Samuel Ramani, også fra Royal United Services Institute og forfatter av boken «Russia in Africa» (2023).

Feilene Russland gjør i fattige land, ligner ofte på deres etterretningstabber i Ukraina, som å overvurdere populariteten til lokale stedfortredere eller ledere.

«Det meste er generell inkompetanse, og også en feiltolkning av lokale situasjoner», sier Ramani.

Atomenergi gir Putin et annet potensielt løft. Rosatom, Russlands statseide atomenergiselskap, er verdens største eksportør av reaktorer. En artikkel publisert i Nature Energy i februar av Kacper Szulecki og Indra Øverland ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) bemerker at minst ni land, inkludert Bangladesh og Egypt, kan være sårbare for politisk press fordi de er avhengige av russiskbygde eller -drevne atomkraftverk.

Flere andre land har en stor grad av kjernefysisk samarbeid med Russland. Likevel kan også dette være avtagende. Russlands stans av gasseksporten til Europa vil kunne undergrave landets generelle rykte som en pålitelig leverandør av energi.

Egen vinning

Den tredje gruppen land – aksen av opportunister – ser på vestlige sanksjoner som en sjanse til å øke sin egen handel med Russland på gunstige vilkår. Russisk import av varer falt med mer enn 40 prosent de første månedene etter invasjonen, ifølge en analyse fra Silverado Policy Accelerator.

Men innen september hadde importen stort sett tatt seg opp igjen, da spesielt Kina og Tyrkia gikk inn for å erstatte eksporten fra Europa og USA (se diagram).

Vesten har så langt ikke lykkes helt i å stanse den russiske importen av avansert teknologi, som for eksempel databrikker, som brukes i missiler og andre våpen. Russland har fortsatt å importere mellom en tredjedel og en halv ganger så mange databrikker som før krigen startet, mye takket være en stor økning fra Kina.

Kina så i utgangspunktet ut til å ha blitt overrumplet av Russlands angrep på Ukraina. Bare uker før de russiske stridsvognene rullet inn i Ukraina, hadde Kina gått med på et «grenseløst» strategisk partnerskap med Russland.

Siden den gang har Kinas øverste leder, Xi Jinping, forsøkt å snu situasjonen til sin fordel, og har oppdaget at dette kan være en mulighet til å distrahere USA fra forsøkene på å konfrontere Kina, spesielt over Taiwan.

Men samtidig har Xi kalibrert responsen for å prøve å beskytte Kina mot enhver amerikansk eller alliert gjengjeld-else. Kinesiske tjenestemenn hevder derfor de er nøytrale i Ukraina-spørsmålet. De nekter å fordømme Russlands invasjon, men mener Nato-utvidelsene etter den kalde krigen har skyld i krigen. Et stort spørsmål er om Kina vil levere våpen til Russland til bruk i Ukraina. Det kan avhjelpe russisk mangel på ammunisjon, og kanskje endre krigens gang.

Tyrkias forhold til Russland er mer komplekst. Tyrkia er medlem av Nato. Landet har solgt væpnede droner til Ukraina og antas også å ha sendt presisjonsstyrt artilleri og raketter. Tyrkia konkurrerer med Russland om innflytelse fra Midtøsten til Sentral-Asia. Landet har utkjempet stedfortrederkriger mot Russland i Syria og Libya. Likevel er Tyrkia også avhengig av Russland for gass og hjelp til å bygge atomkraftverk. Landet tjener milliarder av dollar i året fra russiske turister.

Dette låser begge land i gjensidig avhengighet. Tyrkia finner det formålstjenlig å spille Russland og Vesten opp mot hverandre. Russland på sin side ser ut til å overse tyrkisk støtte til Ukraina så lenge handelen fortsetter å flyte.

India kunne ha tjent langt mer på handel med Russland enn landet gjør. Det har nektet å fordømme Russlands invasjon og har økt sin import av rabattert russisk olje (men sier imidlertid at det vil holde seg til et pristak pålagt av Vesten).

India er fortsatt en stor kjøper av russiske våpen. Men samtidig ser ikke India ut til å ha blitt en avgjørende kanal for å få sanksjonerte varer inn i Russland. Faktisk har verdien av Indias eksport til Russland falt siden invasjonen.

Å velge sine kamper

Vesten har prøvd å trekke noen av Putins gjenværende venner bort. Det har avskrekket land som Belarus fra å spille en mer aktiv rolle i krigen, og Iran fra å levere ballistiske missiler. Men Ukrainas allierte har lurt på hvordan – eller til og med om – de skal motvirke russisk innflytelse i fattige land.

Det første skrittet kan være å unngå å overdrive viktigheten av vennenes myke støtte til Russland – spesielt når det fører til lite mer enn at de avstår fra å stemme i FN eller andre symbolske solidaritetshandlinger.

«Jeg er bekymret for at vi havner i et ulønnsomt whack-a-mole-spill (Spill hvor man med en klubbe skal slå ned muldvarper som i tilfeldig rekkefølge dukker opp fra ulike hull, red.anm.) hvis vi prøver å slå ned hvert eneste uttrykk for støtte til Russland», sier Andrew Weiss, Russland-spesialist ved den amerikanske tankesmien Carnegie Endowment for International Peace.

«I noen tilfeller risikerer vi å betale for mye for å håndtere problemer som ikke har så stor strategisk betydning.»

Samtidig kan Vesten ta relativt billige grep for å motvirke Wagner-gruppens innflytelse i Afrika. Et alternativ vil være å bidra til å bevæpne og støtte regionale sikkerhetsstyrker og vennligsinnede regjeringer slik at de ikke blir tvunget til å henvende seg til Russland for å sørge for sikkerhet. På samme måte må Vesten, i møte med Russlands akse av opportunister, tydelig trekke opp den røde linjen og la være å protestere mot økt handel med varer utenfor de militære og høyteknologiske.

Vesten bør holde det økonomiske kruttet tørt for å avskrekke Kina eller andre fra å sende våpen og ammunisjon. Et år etter Putins invasjon er ikke Russland så isolert som noen i Vesten hadde håpet.

Men Lavrovs påstand om at landet er omgitt av nære venner, er langt fra realiteten.

Publisert i The Economist 14. mars 2023.