• Omfattende juks med opprinnelse I bomullsnæringen er produktenes opphav av største viktighet. Opphavsstedet forteller mye om produktets kvalitet, men også om arbeidsforholdene til dem som dyrker bomullen. Flere internasjonale kleskjeder har benyttet bomull med opphav i Xinjiang, der det er blitt avslørt bruk av tvangsarbeid og menneskerettighetsbrudd mot regionens etniske uighurbefolkning. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

En historie om matjuks og bomullssvindel

En historie om matjuks og bomullssvindel

Detektiver går verdens leverandørkjeder etter i sømmene.

Fra utgave: 1 / januar 2022

Ned for telling

For fem år siden fikk tekstilgiganten Welspun en skandale i fanget. Saken sto og falt på ett eneste ord: egyptisk.

På den tiden produserte Welspun mer enn 45 millioner meter bomullsstoff hvert år, nok til å strekke et bånd rundt Jorden og fremdeles ha nok stoff til overs til en gigantisk sløyfe. Selskapet leverte kvadratkilometer med sengetøy til store amerikanske kjeder som Walmart og Target, hvor det dyreste sengetøyet ble markedsført som «100 prosent egyptisk bomull».

I tiår hadde bomull fra Egypt fått renommé som verdens fineste, med fibre så lange og silkemyke at de kunne spinnes og veves til myke, luksuriøse stoffer. På Welspuns vaskelapper var ordet egyptisk både skryt og et løfte.

Men det viste seg at vaskelappen ikke alltid var til å stole på. I 2016 gjennomførte varehandelgiganten Target en intern etterforskning med et overraskende funn. Omtrent 750 000 av Targets laken og putetrekk i «egyptisk bomull» var laget av mindreverdig bomull fra helt andre steder enn Egypt.

Etter at Target tilbød seg å refundere sine kunder, og kuttet samarbeidet med Welspun, fikk avsløringen ringvirkninger i hele næringen. Andre store detaljister sjekket sitt sengetøy og fant også at Welspun-sengetøyet uriktig påberopte seg å være laget av egyptisk bomull. Walmart, som ble saksøkt av kunder som hadde kjøpt Welspun-produkter i «egyptisk bomull», nektet å fortsette å selge Welspun-sengetøy.

En uke etter at Target hadde offentliggjort sine funn, var markedsverdien til Welspun redusert med mer enn 700 millioner dollar (6,2 milliarder kroner). Det var katastrofalt for selskapet.

Welspun var nede for telling og strevde med å se hva som hadde gått galt. Men å finne ut av det, var ikke lett. Bomullsindustrien er innfløkt. Leverandørkjeden – fra bomullsmarkene til butikkhyllene – er blitt stadig mer kompleks. En T-skjorte til salgs i New Delhi kan være laget av en blanding av bomull dyrket i India og Australia, spunnet til garn i Vietnam, vevd til tøy i Tyrkia, skåret og sydd i Portugal, kjøpt av et norsk selskap som igjen selger den til en indisk detaljist. Og dette er en relativt enkel leverandørkjede.

I årevis hadde Welspun kjøpt rå bomull, garn og ferdige stoffer, alt angivelig fra Egypt, fra dusinvis av selgere. Fadesen kunne bero på en ren feil – en feilmerket leveranse med bomullsgarn, kanskje – eller det kan ha vært overlagt bedrageri hos en fjern leverandør. Hva det nå enn var, så var det umulig å finne ut av i virvaret.

 

Skandale Tekstilgiganten Welspun produserte mer enn 45 millioner meter bomullsstoff hvert år. Selskapet leverte kvadratkilometer med sengetøy til store amerikanske kjeder som Walmart og Target, hvor det dyreste sengetøyet ble markedsført som «100 prosent egyptisk bomull». Men så ble det avslørt at slett ikke all bomullen var fra Egypt.

 

Distinkte kombinasjoner

Da krisen var på sitt dypeste, søkte Welspun hjelp hos selskapet Oritain, et slags kriminalteknisk detektivbyrå, som ble startet i byen Dunedin i New Zealand i 2008. Oritains virksomhet baserer seg på en grunnleggende sannhet om vår planet.

Jorden er så geologisk mangfoldig at den helt eksakte konsentrasjonen av forskjellige grunnstoffer i et steds vann og jordsmonn er helt unik for akkurat dette stedet. Den unike blandingen av grunnstoffer finner veien inn i avlingene, slik at bomull som dyrkes i det sørlige USA, har en annen kombinasjon av grunnstoffer enn bomull fra Egypt. Hver kombinasjon er helt distinkt, som et kjemisk fingeravtrykk.

Professor Russell Frew, geokjemikeren som var med på å starte Oritain, hadde forsket på analyser av grunnstoffer ved University of Otago da han forsto hvordan denne forskningen kunne løse et stort problem i verdenshandelen. Forfalskede produkter er å finne i butikkhyller over alt.

Når de blir oppdaget, utløses et skred av kontroverser, som den gangen i 2013 da britiske og irske myndigheter fant hestekjøtt blandet inn i «oksekjøttkaker». Men for hvert juks som blir slått stort opp i mediene, er det utallige som går upåaktet hen. Det være seg honning ispedd sukkersirup, «newzealandske lammekoteletter» fra industriell husdyrproduksjon i Kina eller olivenolje ispedd billig, mindreverdig olje, solgt som «extra virgin».

Eller T-skjorter sydd av bomull som er dyrket med tvangsarbeidskraft. Merkelappene lyver ofte. Markedet for juks i matvareindustrien alene er verd 49 milliarder dollar (cirka 530 milliarder kroner) i året.

Det gikk opp for Frew at grunnstoffanalyse kunne brukes til å avsløre dette jukset, og dermed oppsto Oritain. Blant selskapets kunder finnes kjente merkevarer, men også næringsorganisasjoner som Cotton USA og Meat Promotion Wales. Alle er ivrige etter å unngå ubehagelige overraskelser av den typen Welspun opplevde, den typen som kan svi av overskuddet eller ta knekken på en produktgruppe. Eksempler på dette er billigbiff som markedsføres som walisisk biff av høyeste kvalitet, eller et par sokker som viser seg å være laget med bomull fra Xinjiang-provinsen i Kina, der man mistenker at fabrikkene bruker tvangsarbeidere.

 

Tett i tett med identitetsmarkører En lyssatt mikrograf, et bilde tatt gjennom et mikroskop, av en stengel fra bomullsplanten (Gossypium), en planteslekt i kattostfamilien. Den er mest kjent for den opprinnelig meksikanske planten Gossypium hirsutum (såkalt innlandsbomull) som brukes i produksjonen av tøystoffer. Det finnes flere andre arter i denne slekten, men disse er ikke like aktuelle som råstoffer for tøyproduksjon. Men kvaliteten – og prisen på innlandsbomullen varierer enormt i kvalitet. Foto: SCIENCE PHOTO LIBRARY/NTB

 

Oritain lover å kunne fastslå med 95 prosents sikkerhet om en kaffebønne eller et kjøttstykke virkelig kommer fra stedet angitt på pakningen. Noen produkter er enklere å analysere enn andre.

– Te er veldig greit. Te har veldig mye av de grunnstoffene vi måler, sier Frew.

– Vi kan skille mellom to tegårder på hver sin side av en grusvei.

Han legger til at alt som noensinne er blitt dyrket eller har grodd, vil inneholde tegn på hvor det stammer fra. Som en vin, har alle disse produktene sitt kjemiske «terroir». Med nok data, vil produktet avsløre sin egen opprinnelse.

Selv som gutt visste Frew at en god historie om et produkts opprinnelse, var verd sin vekt i gull. Han vokste opp på gården til bestefaren, som var sauebonde. Selv om alt kjøttet var brukbart, var det ull de stort sett tjente penger på.

– Den gangen var ull fra New Zealand utrolig verdifull, sier professor Russell Frew.

Som ung forsker ved University of Otago studerte Frew hvordan distribusjonen av grunnstoffer varierte i verdenshavene. Instrumentet han var mest avhengig av, var et massespektrometer, en maskin som tok opp et halvt rom og kunne måle nivået av forskjellige grunnstoffer i enhver prøve han matet den med.

Om han for eksempel hadde en vannprøve fra kysten av Brasil, kunne spektrometeret måle den spesifikke blandingen av metaller og salter som hadde blitt vasket fra jordsmonnet og ut i den delen av havet. Om han så fant denne unike blandingen et annet sted, kunne han vite at vannet fra Brasil-kysten hadde flyttet seg rundt i verden med havstrømmene. En gang testet han en vannprøve hentet på 5000 meters dyp i Nord-Atlanteren, og fant ut at vannet kom fra Weddelhavet i Antarktis.

Gjennom hele 1990-tallet var Frew ansvarlig for universitetets marine kjemiprosjekter, og instrumentene hans ble stadig bedre. Ikke bare kunne han kjøpe et nytt plasmaspektrometer, som kunne teste for 45 grunnstoffer samtidig, men han fikk også bedre utstyr til å vaske flaskene med.

– Den nye teknologien var egentlig en diger bøtte med ultra-ren syre som strippet alle sporstoffer og urenheter fra glasset, forklarer Frew.

Fra da av trengte han ikke lenger bekymre seg for at prøvene hans kunne være forurenset.

I 2001 ble Frew kontaktet av fiskeridepartementet i New Zealand. De hadde knepet noen sørkoreanske fiskebåter. Selv om mannskapet hadde tillatelse til å drive fiske utenfor østkysten av New Zealand, mistenkte departementet at de i stedet hadde trålet i de vestlige farvannene. Båtenes lasterom var fylt til randen med lysing. Var det mulig å finne ut hvor denne fisken hadde blitt fanget?

– På New Zealands vestkyst er det gamle bergarter, forteller Frew.

– Og det er forskjell på hvor mye av støvet som blåser over fra Australia, som lander på den ene kysten sammenlignet med den andre.

 

Som et resultat, er blyinnholdet i vannet – og i skapningene som bor der – forskjellig øst og vest for New Zealand. For å måle blynivået i lysingen måtte Frew fly til Boston og bruke laboratorieinstrumenter der.

– Bly var den avgjørende faktoren i denne saken, sier han.

Det viste seg at båtene hadde fisket ulovlig i de vestlige farvannene.

– Det ble et søksmål på 5 millioner newzealandske dollar (rundt 20 millioner kroner).

«Den koreanske fiskesaken», som Frew kaller det, var historien han fortalte for å få finansiering; fra universitetet til å kjøpe laboratorieutstyr, fra investorer for å starte sitt første selskap, Isotrace, og så fra enda flere investorer til Oritain, som han startet etter at Isotrace gikk konkurs.

Oritain profilerte seg ikke som et laboratorium med kriminaltekniske verktøy, men som en vokter av merkevareintegritet. Om et selskaps høykvalitetskaffe eller sjokolade laget med kakaobønner fra et enkelt område, såkalt single origin-sjokolade, skulle vise seg å være laget med mindreverdige bønner, og dette blir oppdaget, vil selskapets rykte – og bunnlinje – bli lagt i ruiner.

I 1993 ble en av Italias største olivenprodusenter, Domenico Ribatti, dømt til fengselsstraff for å ha blandet tyrkisk hasselnøttolje og argentinsk solsikkeolje i oljen de solgte som extra virgin olivenolje (kaldpresset olje fra den første pressingen, som ikke skal være tilsatt noe).

 

For ti år siden måtte amerikanske Noka Chocolate legge inn årene etter at en blogger rapporterte at Noka kjøpte sjokolade fra et annet selskap og solgte den for ti ganger så mye i de eksklusive varemagasinene Neiman Marcus, der sjokoladen ble markedsført som «en smaksopplevelse» fra Venezuela eller Elfenbenskysten.

Og i 2019 kunne fransk politi melde at de hadde oppdaget juks med kiwifrukter: 15 000 tonn italiensk kiwi var blitt markedsført som mer verdifull, fransk kiwi.

 

Mellomleddmaren

Det er ikke vanlig at selskaper jukser med egne varer. Det skjer oftere at råmaterialer blir forvekslet på sin vei gjennom leverandørkjedene, eller at suspekte tredjeparter byr frem varer av lavere kvalitet som høykvalitetsprodukter.

Det var dette problemet Oritains første kunde noensinne, newzealandske Silver Fern Farms, hadde.

Silver Fern kjøpte oksekjøtt fra gårder som hadde kyr på gressbeite i New Zealand, og solgte dette videre som prima vare i supermarkeder i andre land, inkludert Kina. Men Silver Fern hadde selvfølgelig ikke direkte kontakt med disse supermarkedene. Mellom Silver Ferns hovedkontor i Dunedin og butikken i Beijing var det mange mellomledd: firmaer som importerte ferdigpakket oksekjøtt til Kina, for eksempel, og som distribu-erte kjøttet til butikker i en enkelt region.

Dette er en vanlig og hensiktsmessig modell i moderne handel, hvor hvert selskap spesialiserer seg på en enkelt oppgave.

Men dette vellet av aktører gir også rom for svindlere. I Kina var det noen som tjente rått på å pakke billig lokalt oksekjøtt i falsk Silver Fern-innpakning og selge det videre til matvarebutikker. Kanskje var de importører som jobbet med Silver Fern, eller de lot som de var distributører, som hadde Silver Fern-biff på lager.

Hva det enn var, så var sluttresultatet det samme: Butikkundene betalte mer for kjøtt hvis opprinnelse de trodde var samvittighetsfullt kontrollert, men som ikke var det.

Oritains oppdrag var å ta stikkprøver av «Silver Fern-kjøtt» fra kinesiske supermarkeder, for å se om det virkelig kom fra Silver Ferns gårder, og på den måten prøve å sirkle inn kilden til det falske kjøttet. Silver Fern var klar over farene ved å la jukset fortsette. I en kultur som er – til tider sykelig – opptatt av autentisitet, kan en avsløring om forfalskning dytte et selskap utenfor stupet. Derfra er det ingen vei tilbake.

 

Mordet på den lille gutten

Grunnstoffanalyse ble i sin spede barndom ikke særlig mye brukt for å finne opprinnelsen til noe. I stedet målte arkeologer forskjellige stoffer for å pusle sammen hva for lengst døde mennesker som ble funnet i urgamle graver, hadde spist.

EUs vin-database, startet i 1991, undersøkte sammensetningen av forskjellige stoffer i vin for å sjekke om den var blitt tilsatt sukker eller vannet ut. Det var så sent som rundt tusenårs-skiftet at forskere begynte å bruke disse verktøyene for å finne ut hvor stoffene kom fra.

Gjennombruddet kom med en sak som dreide seg om hverken kakao eller bomull, men om det uløste mordet på en liten gutt.

I skumringen en septemberkveld i 2001 trodde fotgjengeren som spaserte over Tower Bridge i London, først at det var en tønne han så flytende i Themsen. Men så forsto han at det var et dødt menneske og ringte politiet. 20 minutter senere kom en politibåt for å løfte kroppen ut av vannet. Noen hadde kuttet hodet, armer og ben av gutten, og det som var igjen av ham, var iført en selvlysende, oransje shorts.

Detektivinspektør Will O'Reilly ble tilkalt. Han hadde sett mange lik bli fisket opp fra Themsen, mange av dem ille tilredt av propeller. Men da han så denne guttekroppen, forsto han med en gang at dette var noe han aldri hadde kommet over tidligere. 

 

Kriminaltekniskmilepæl Funnet av «Adam», en død, skamfert guttekropp i Themsen i London i september 2001, utløste en jakt på hvem den ukjente gutten kunne være og hvor han kom fra. Turen gikk til Afrika der Oritain-teamet tilbakela 2700 mil på jakt etter svar. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Obduksjonen avdekket det ene grufulle mysteriet etter det andre. Barnet, som var mellom fem og syv år gammelt, hadde ikke noe blod igjen i kroppen. Magen hans var tom, som om han var blitt sultet i dagevis. Kroppen var skåret opp på en så presis, uvanlig måte at tanken på et offerritual dukket opp allerede under den aller første obduksjonen.

Men ikke noe av dette ga svar på spørsmålet om hvem gutten var eller hvor han hadde kommet fra. O'Reilly hadde ingen fingeravtrykk eller tenner som kunne identifisere ham. Guttens DNA ble kjørt gjennom en database, som ikke viste noen slektninger i Storbritannia.

Gensekvensering tydet på at han var av nord- eller vestafrikansk herkomst, men kunne ikke si noe om når han sist hadde vært i den delen av verden, eller om han hadde vært der i det hele tatt. Han var så til de grader tragisk anonym at politifolkene kalte ham Adam, som for å gi ham litt verdighet med et navn.

For 50 år siden ville saken stanset her. Men tidlig i 2002 ga en geologiprofessor politiet en idé. Hvis stoffene i jordsmonnet og vannet i en region finner veien inn i plantene som vokser der, finner de også veien inn i våre kropper når vi spiser mat laget av disse plantene eller kjøtt fra dyr som har spist disse plantene.

Vi fordøyer maten og bruker stoffene i den til å bygge kjøtt, tenner og bein. Dermed kan stoffene som til sammen utgjør kroppene våre, fortelle oss noe om maten vi har spist og om geologien som har gitt oss denne maten.

Vi er alle satt sammen av det vi fortærer, sa geologen. Kanskje vitenskapen kunne avsløre hvor Adam kom fra?

Konsentrasjonen av grunnstoffene strontium og neodym i Adams skjelett tydet på at han hadde tilbrakt mesteparten av livet i Vest-Afrika, muliges i Nigeria eller deler av Benin eller Kamerun. For å forbedre søket reiste O'Reilly og to kolleger til Nigeria for å ta prøver, og dekket over 2700 mil på to uker.

– Vi gikk ut til midten av jordene og tok med oss stein- og jordprøver, forteller O'Reilly.

– Vi tok beinprøver fra likhus. Vi kjøpte viltkjøtt som ble solgt langs veien.

 

Tok prøver fra kjøtt På Oritains reise i Afrika på jakt etter svar på hvor den døde gutten i London kunne være fra, tok de blant annet prøver fra viltkjøtt solgt langs veien. Foto: GETTY IMAGES

 

Uløst, men banebrytende

Av de 150 prøvene de tok med seg tilbake til Storbritannia, kom den prøven som stemte best overens med Adams sammensetning av strontium og neodym, fra etterlevninger funnet i et likhus i Benin City, sør i Nigeria. Geologene trodde Adam hadde levd mesteparten av sitt korte liv i dette området. Det lokale politiet satte i gang undersøkelser, og spurte folk om de hadde hørt om en liten gutt som hadde reist til England eller om de kjente igjen hans selvlysende, oransje shorts.

En nigeriansk kvinne meldte seg og sa hun hadde kjent gutten, men det var tvil om hennes historie holdt vann, siden hun stadig endret på den. Ingen definitive bevis for Adams egentlige identitet ble noensinne funnet, og saken er fremdeles uløst. Men grunnstoffanalysen som førte O'Reilly til Vest-Afrika viste seg å være banebrytende i kriminalteknisk etterforskning. Den ble omtalt i vitenskapelige journaler, omhandlet i fagbøker og diskutert på konferanser. Oritains metoder er en direkte forlenging av etterforskningen i Adam-saken.

– Den saken er en milepæl, sier Oritains salgs- og markedsdirektør, Rupert Hodges.

– Vi benytter den kriminaltekniske vitenskapen som denne saken og lignende saker har lagt grunnlaget for.

Adams liv og død har merkelige og triste likheter med de korrupte leverandørkjedene Oritain beskjeftiger seg med. Her var en gutt sporløst flyttet fra et kontinent til et annet, som om han var redusert til en råvare. En liten gutts uklare opprinnelse og uoppklarte endelikt, var en påminnelse om at vår verden, som ofte utgir seg for å være liten og gjennomsiktig, faktisk er stor og grumsete, med mange gjemmesteder.

 

Sikring for fremtidig produksjon

Da Welspun kom til Oritain, i kjølvannet av skandalen, var det altfor sent å finne ut hvor feilene var begått. Bomullen av dårligere kvalitet hadde alt passert gjennom Welspuns fabrikker, blitt sydd til sengetøy, solgt og sovet på. Det Welspun trengte nå, var å forsikre sine kunder om at en slik fadese ikke ville kunne skje igjen.

– De spurte rett og slett om hvordan de kunne gjenopprette tilliten hos disse varehusgigantene, sier Hodges.

Welspun leide inn Oritain for å drive regelmessig kontroll av leverandørkjeden. For å gjøre det måtte Oritain først vite hva som var grunnstoffsammensetningen i selskapets bomull. Oritains folk reiste rundt til alle gårdene i Egypt som leverte til Welspun og plukket referanseprøver av bomull som skulle brukes som målestokk for fremtidige stikkprøver. Så gjorde de det samme i USA, Australia og alle andre land Welspun kjøpte bomull fra. Hele prosessen tok seks måneder, og resultatet var titusenvis av slike referanseprøver.

Ved hjelp av disse prøvene kunne Oritain finne opprinnelsen til Welspuns bomullsballer, garn og tøy, og dermed være sikre på at ingen byttet ut en type bomull med en annen.

I skyttelfart mellom alle disse leverandørleddene – transportører, selgere og fabrikker spredt over hele verden – tok Oritain prøver, testet, tok prøver og testet igjen for å være sikre på at hver eneste lille bomullsflik hadde grunnstoffsammensetningen til sin oppgitte opprinnelse, at bomull som hevdet å komme fra en egyptisk gård, virkelig kom fra nettopp den egyptiske gården. Det var en måte å gjøre leverandørkjeden mer vanntett og mer pålitelig på. I mai 2021 gikk Target igjen med på å selge Welspuns produkter. 

 

Ettertraktet egyptisk bomull Et gammelt teppe med motiv fra Egypt er laget av den eksklusive lang-fibrede bomullen som landet er kjent for. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Oritain har en stadig større bank av verifiserte prøver av oksekjøtt, epler, bomull, ull og andre varer tatt fra opprinnelsesgården, hagen eller slakteriet. Hundretusenvis av slike prøver ligger i gjennomsiktige plastposer lagret i kjelleren til Oritains kontorbygg i Dunedin i det sydlige New Zealand. En del av kjelleren er et stort fryserom for ferskvarer. Og det finnes et lager til, som backup i tilfelle bygningen i Dunedin oversvømmes eller brenner. Og hvor det lageret er, vil ikke Oritain ut med.

Vanligvis prøver Oritains ansatte å høste prøvene selv, men på steder de ikke lett kan komme til, bruker de lokale, ideelle organisasjoner. På sitt lager har Oritain konservert prøver fra mer enn 150 land: patagonsk tannfiskkjøtt fra havet rundt Antarktis, kasjmir fra Indre Mongolia, quinoa fra gårder 3500 meter over havet i den bolivianske delen av Andesfjellene.

Så, for å kontrollere leverandørkjeden, hyrer Oritain inn inspektører fra sertifiseringsbyråer som Bureau Veritas. Selv har Oritain kun 50 ansatte, noe som knapt ville være nok til konstant å overvåke et selskaps leverandørkjede, langt mindre flere selskapers leverandørkjeder.

 

Den kjemiske skattejakten

En dag drar jeg på handletur i Cardiff med Stew Whitehead, salgsdirektør i Oritain, som i likhet med de fleste andre i selskapet, er oppvokst på en gård i New Zealand. Nå skal han ut og kjøpe lam og oksekjøtt pakket i emballasje med den røde dragelogoen til Meat Promotion Wales.

Denne næringsorganisasjonen for walisiske bønder og kjøttprodusenter er en av Oritains kunder. Som med Silver Fern Farms, har Whiteheads butikkrunde til hensikt å finne ut om noe av kjøttet som markedsføres som walisisk okse- og lammekjøtt av beste kvalitet, i virkeligheten er kjøtt av dårligere kvalitet, fra et annet sted.

I de fire butikkene vi er innom, setter Whitehead kursen rett mot kjøtthyllene. Finner han lam eller oksekjøtt med Meat Promotion Wales-merket, tar han først et bilde av pakken på sin hylle, i det skjulte, for han har erfaring med at butikkpersonalet ikke alltid liker dette. Så betaler han for kjøttet – mørbrad modnet i 21 dager, et par lammekoteletter eller en lammesadel – og så tar han enda et bilde av varene foran butikken, før han noterer detaljene i en bok og legger fangsten i en kjøleboks i baksetet på bilen.

Alle prøver som hentes inn for Oritain, hvor som helst i verden, blir straks sendt med ekspresspost til det newzealandske hovedsetet i Dunedin. Vitenskapsfolk ved laboratoriet der gjør så i stand prøven, for eksempel kutter de av en kjøttbit og fjerner alle de ytre delene med en kniv i rustfritt stål, for å fjerne mulig kontaminering fra slakteriet. Så blir prøven testet for 45 grunnstoffer i et plasmaspektroskop, som ser ut som en diger, intrikat kopieringsmaskin.

Av disse 45, er seks kjent som stabile isotoper – varianter av vanlige grunnstoffer som finnes i naturen. Hydrogen, for eksempel, har en stabil isotop som heter deuterium. Den er bitte lite grann tyngre, og mye sjeldnere enn de mer vanlige hydrogentypene vi kjenner – for eksempel den som en gang fylte luftskip. Men kjemisk oppfører de seg veldig likt. Som hydrogen, binder deuterium seg til oksygen og blir til vann, og for omtrent hver 6400 atomer vanlig hydrogen i sjøvann, er det ett atom med deuterium.

Men det er gjennomsnittet. Hvor mye deuterium det er sammenlignet med vanlig hydrogen i vann endrer seg fra sted til sted, noen ganger så mye at forholdet blir et kjennetegn på et bestemt sted, sier Simon Kelly. Han er matsikkerhetsspesialist ved IAEA - Det internasjonale atomenergibyrået.

– Forholdet endrer seg når vannet fordamper, når det kondenserer og blir til skyer, når det detter ned som regn og trekker inn i jorden. Det endrer seg avhengig av hvor langt du er fra ekvator, hvor høyt oppe du befinner deg, eller hvor langt du er fra kysten.

Stabile isotoper av andre grunnstoffer – karbon, oksygen, nitrogen og svovel – er også ujevnt fordelt. I tillegg finnes det andre grunnstoffer i sporbare mengder, som strontium eller rubidium eller bly, som varierer ut fra berg- og jordprofilen på stedet.

En vitenskapsmann sendte meg et geologisk kart for strontiumforekomster i Storbritannia. Blåprikkede steder viste høyere konsentrasjon av strontium i jordsmonnet i områder med magmatiske bergarter: i Lake District, Nord-Wales og det skotske høylandet. Skjelettet til ethvert dyr som i et par år spiser det som gror der, vil ha et nivå av strontium som er unikt for det stedet. På samme måte har vi alle dusinvis av andre sporstoffer i kroppen vår. Livet er grunnstoffenes periodesystem av kjøtt og blod.

Etter at Oritain har mottatt prøvene, trenger vitenskapsfolkene deres rundt to uker for å finne resultatet. For bomull blandet med syntetiske fibre som polyester, som først må fjernes, trenger de lengre tid.

Da jeg sjekket med Whitehead et par uker etter handlerunden vår, hadde han ennå ikke hørt om kjøttet vi hadde kjøpt var så walisisk som det hadde gitt seg ut for. En tidligere runde hadde ikke avdekket noe kjøtt under falskt flagg.

Men Whitehead lar det ikke være noen sovepute: – Jeg er blitt ganske kynisk av å jobbe i Oritain. Jeg har sett så mye forfalskneri at jeg ikke stoler på noe som står i varedeklarasjonen lenger.

 

Store forskjeller I bomullsnæringen er produktenes opphav av største viktighet. Den ærverdige, langfibrede bomullen fra den svarte, våte jorden i Egypt, er svært forskjellig fra den grovere kortfibrede typen fra Gujarat i India. Foto: AFP/NTB og GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Fra produsent til varemerke uten kontroll

Bakteppet for en slik desillusjonert innstilling og til hele Oritains eksistens, er historien om moderne forretningsdrift. To tydelige trender er på kollisjonskurs.

Den første er den mest innlysende for oss som forbrukere: Viktigheten av et produkts opprinnelse. Forbrukernes interesse for opprinnelse har, i større eller mindre grad, vært der i alle fall siden 1980-tallet. Men den siste tiden har brakt med seg et nytt skred av samvittighet og en skog av standarder og begreper som brukes til å vurdere et produkt.

Disse begrepene kommuniserer tanker om kvalitet – «økologisk», «gressfôret», «biodynamisk» – men er også tegn på etiske holdninger til blant annet rettferdige lønns- og arbeidsvilkår. Selskaper er ivrige etter å fortelle hvor nøye de er i valget av leverandører, ikke minst fordi det gir dem et kvalitetsstempel og gjør det mulig å ta høyere priser. Samtidig har selskapene aldri befunnet seg lenger unna opphavet til sine produkter.

 

Brukes i markedsføring Selskaper er ivrige etter å fortelle hvor nøye de er i valget av leverandører, ikke minst fordi det gir dem et kvalitetsstempel og gjør det mulig å ta høyere priser.

  

Den andre trenden – utviklingen av den moderne leverandørkjeden – har vært på gang i mer enn et halvt århundre, sier Puvan Selvanathan, en handels- og bærekraftsspesialist som har jobbet for FN i en årrekke.

– På midten av det 20. århundret var et gigantisk selskap som Unilever vertikalt integrert. De eide gårder, fabrikker, og kanskje til og med butikker til å selge produktene i. Det å kontrollere så mange ledd i kjeden som mulig, var den rimeligste og mest pålitelige metoden for å gjøre råvarene om til produkter.

Men selve handelsapparatet ble bedre med årene, transport ble raskere og tryggere, og mellommenn og kontraktører dukket opp for å kjøpe bondens høst eller baller med rå bomull, eller for å ta over andre deler av leverandørkjeden.

– Det ble billigere å sette det ut, sier Selvanathan.

I løpet av de siste 30 årene har selskaper mistet så mange av sine opprinnelige funksjoner, at til de til slutt, som Selvanathan sier, i realiteten ble rene varemerker. Disse nye leverandørkjedene inkluderer så mange aktører, spredt over så store deler av jord-kloden, at det å få noen som helst oversikt kan synes uoppnåelig. De fleste leverandørkjedene har så mange produsenter, selgere, logistikkonsulenter, agenter og mellomledd, at de store merke-varene som selger sluttproduktet, bare kjenner det siste og kanskje nest siste leddet før dem selv.

Denne uvitenheten har vist seg å være nyttig. Det har gjort det mulig for selskaper å benekte ethvert kjennskap til de mest fjerntliggende, ugreie delene av sine leverandørkjeder, der arbeidslovgivning brytes og kvalitetsstandarder glipper.

Ikke i noen del av forretningslivet er dette klarere enn i bomullsnæringen. Produktenes opphav er av største viktighet. Den ærverdige, langfibrede bomullen fra den svarte, våte jorden i Egypt, er svært forskjellig fra den grovere kortfibrede typen fra Gujarat i India. Samtidig er det å behandle bomull en intrikat jobb, med så mange trinn gjort på så mange forskjellige steder, at bomullens opprinnelse fort kan bli vanskelig å holde styr på.

 

Verdiløse sertifikater

Etter høsting blir bomullen renset, vasket og presset sammen til baller, vanligvis i en stor mekanisk maskin. Bomull fra forskjellige gårder kan pakkes i samme ball. I USA og Australia blir ballene merket med opprinnelsesområdet, men merkelappene forsvinner når ballene blir lagt utover fabrikkgulvene.

– Når de lager garn av ballen, legger de typisk ned 40 baller på rekke på gulvet, forteller Rupert Hodges.

Maskiner kutter toppen av hver ball. Alt dette blir så spunnet til tykt garn, som igjen blir brukt til å lage tynnere garn av.

– Om baller fra hele verden blir lagt ned sammen på gulvet på garnfabrikken, blir bomullen blandet enda mer.

Og om bomullsballene ikke blandes sammen i denne første delen av prosessen, blir de det ofte senere: Garnspinneriene som kombinerer garn fra forskjellige fabrikker, og fabrikker som skjærer og syr med tøy fra forskjellige veverier. Stadig blir bomullen blandet på sin vei gjennom produksjonskjeden. Ofte vet merkevareleverandøren bare identiteten til veveriet som solgte dem stoffet.

– Merkevareleverandøren spør kanskje veveriet om de er sikre på at de kjøper egyptisk bomullsgarn, og de svarer at de har et sertifikat fra spinneriet, sier Hodges.

Dette er den typen transaksjonssertifikater Welspun hadde brukt: papirark som ble skrevet ut og oppdatert hver gang bomullen gikk gjennom en eller annen prosess. Men disse sertifikatene er tydeligvis altfor lette å manipulere.

– De er ikke verd papiret de er skrevet på. Noen spinnere bryr seg ikke. Og det er for vanskelig å finne tilbake til alle stedene de har kjøpt bomull fra, sier Hodge.

Resultatet er at bomullsnæringen må være forberedt på at katastrofen kan ramme fra to kanter: Når det oppdages at bomull er av dårligere kvalitet enn den blir markedsført som, eller når det avsløres at den er produsert under kritikkverdige arbeidsforhold. Det siste er et problem som er langt mer alvorlig enn ubehaget ved å sove på et laken laget av noe annet enn den helt tynneste, fineste bomullstråd.

 

Forbud mot Xinjiang-bomull

Nylig har verdens tekstilindustri fått en vekker i form av avsløringer om at tvangsarbeidere blir brukt til å dyrke og foredle bomull i Xinjiang-provinsen i Kina. Skandalen berørte noen av verdens største merkevarer, inkludert H&M, Nike, Adidas og Gap, og førte til sanksjoner og restriksjoner på import av Xinjiang-bomull til Vesten.

 

Omstridte arbeidsforhold En bomullsdyrker i Kinas nordvestlige Xinjiang-provins kjører en stappfull tilhenger med bomull med traktor til en fabrikk i 22. oktober 2021. I Xinjiang er det blitt avslørt bruk av tvangsarbeid og menneskerettighetsbrudd mot regionens etniske uighurbefolkning. Foto: XINHUA/NTB

 

I august 2019, ikke lenge etter at USA forbød all import som inneholdt Xinjiang-bomull, ba amerikanske tollmyndigheter Oritain om en pilotdemonstrasjon av selskapets bomullssporing.

– Om selskaper som kjøper bomull fra Xinjiang, visste hva som foregikk der før det ble kjent, er et åpent spørsmål. De fleste jeg snakket med, insisterte på at de ikke kunne ha visst, at disse merkevareleverandørene er uvit-ende om alt utenom sine nærmeste leverandører. Men de hadde heller ikke brydd seg om å finne det ut, sier professor og menneskerettighetsekspert Laura Murphy, ved Sheffield Hallam University i Storbritannia.

– Det de trengte å si var: ‘Hvis jeg ikke kan se hvor du får bomullen din fra, så vil jeg ikke handle med deg’.

Da merkevarer som H&M, Muji og Zara uttrykte bekymring over avsløringene, oppfordret kinesiske myndigheter til en lammende boikott av disse selskapene. I løpet av få dager hadde Zara trukket sin kritiske uttalelse fra nettsiden sin, og Muji kunngjorde at de ikke hadde funnet noen problemer i Xinjiang.

 

Problematisk H&M, her representert ved en butikk i Beijing, er blant flere internasjonale kleskjeder som har kjøpt og benyttet bomull med opphav i Xinjiang, der det er blitt avslørt bruk av tvangsarbeid og menneskerettighetsbrudd mot regionens etniske uighurbefolkning. Foto: REUTERS/NTB

 

I amerikanske havner blir importvarer nå grundig undersøkt for å sjekke at de ikke inneholder bomull som kan ha kommet fra Xinjiang. Mistenkelige forsendelser holdes tilbake av tollerne, ifølge Andre Raghu, leder for Hap, et konsulentselskap i Boston som gir råd til selskaper om leverandørkjedene deres. Importørene får en frist på tre måneder til å fremskaffe en bunke dokumenter som beviser bomullens opprinnelse. Om dokumentene ikke klart viser at varene er laget uten bruk av tvangsarbeidskraft, blir hele forsendelsen beslaglagt.

Slike beslag pleide å være sjeldne. Ifølge Raghu gjorde amerikanske myndigheter kun ett slikt beslag i hele 2017, mens de i perioden oktober 2020 til juni 2021 beslagla nesten 700 forsendelser på bakgrunn av mistanke om bruk av tvangsarbeidere. Utsiktene til at varer for millioner av dollar går fløyten på denne måten, uten noen form for kompensasjon, har skremt vettet av importørene.

– Oritain har fått 30 nye konfeksjonsklienter det siste året. Det er uten tvil dette som er grunnen til at de nå bruker oss, sier Hodges.

 

Baksiden av det unike

Globaliseringen skulle utjevne forskjeller. Oritains arbeid avslører at det motsatte er tilfellet. Hvert sted er distinkt, ikke bare i kraft av sin historie eller politikk, men i kraft av sin grunnstoffsammensetning. En regions kombinasjon av hydrogen, nitrogen, strontium og karbon kan gi opphav til så unike produkter at selskaper og nasjonalstater bryter lover og menneskerettigheter for å utnytte dette.

Barn og fanger tvinges til å arbeide, det pumpes kjemikalier inn i jorden eller injiseres i dyr som lever av den. Det fører til løgn om opprinnelse og forfalskede produkter – kort sagt all råttenskapen i leverandørkjeden som Oritain snuser seg frem til. Men om Oritain kan avsløre hvor problemene ligger, er det bare de ansvarlige selskapene og myndighetene som kan bøte på dem.

Bærekraftsekspert Puvan Selvanathan er usikker på om de teknologiske løsningene som Oritain tilbyr, i realiteten har noe for seg. Han er skeptisk til selskaper som lover gjennomsiktighet ved å vise til bruk av genetiske markører eller blokkjeder.

– La oss si du kan spore leverandørkjeden mellom Brasil og Nederland med grunnstoffsporing, blokkjede eller noe annet. Hva så? Hindrer det at en arbeider blir betalt en urimelig lav lønn, eller at produktene dyrkes i 100 000 hektar avskoget Amazonas-regnskog? Svaret er nei.

Selv den mislykkede etterforskningen av mordet på Adam, gutten i Themsen, lærte oss den samme leksen. Til syvende og sist er grunnstoffanalyse kun data som på genialt vis kan hjelpe oss til å finne løsningen, men som ikke er selve løsningen i seg selv.

Hodges forteller historien om et dyrt sjokolademerke som profilerer seg som selve inkarnasjonen av bærekraftighet. Produsenten bearbeider ikke sine egne kakaobønner, men kjøper sjokolade fra flere sjokoladegiganter, som er travle med å forsvare seg i amerikanske rettssaker om barnearbeid. I 2020 tok Oritains ledelse kontakt med det dyre sjokolademerket og tilbød sine tjenester, forteller Hodges.

– De svarte at de hadde mye annet på gang, og at de brukte alt de hadde på markedsføring. Da vi sa vi kunne gjøre jobben gratis, som bevis på at konseptet virker, var de ikke interessert i dette heller, sier Hodges.

– Kanskje de visste at de hadde problemer, men ikke visste hva problemene var og heller ikke ønsket at de ble identifisert.

Oritain kan ikke hjelpe dem som ikke vil hjelpe seg selv. Selskaper som har proppfullt av skjeletter i skapet, holder kanskje døren lukket i håp om at ikke noe skal ramle ut.

Publisert i The Guardian 15. oktober 2021.