En brå oppvåkning

Oppe på scenen i Tampa i Florida hever guvernøren stemmen. Han vet at det han nå vil si, vil skape ekstra jubel i salen. Og han får rett: «Vi kommer aldri noen gang til å overgi oss til denne woke-pøbelen. Florida er stedet der woke vil dø.»

Jubelen vil ingen ende ta. Da den republikanske guvernøren Ron DeSantis ble gjenvalgt med et brak i november 2022, var det blant annet på grunn av en månedslang kampanje mot venstreorienterte aktivister og menneskerettighetsforkjempere.

Før valget hadde han skrevet under på flere anti-progressive lover i Florida – en av dem kalt «Stop Woke Act». Loven forbyr lærere å gi elevene «en følelse av å bære et personlig ansvar» for historiske hendelser på bakgrunn av deres rase eller kjønn.

«Denne wokeness-en er så farlig at vi må bekjempe den på alle fronter», uttalte guvernør DeSantis.

Kort tid etter guvernørvalget førte søksmål mot den kontroversielle loven til at den ble blokkert av en føderal dommer, som mente den gikk for langt. Men kjennelsen, som er anket, gjaldt bare universiteter, og er fortsatt virksom for grunnskoler og videregående skoler.

Men denne typen lovgivning og retorikk er ikke er den riktige veien å gå, mener den anerkjente sosialpsykologen Jonathan Haidt i New York.

En dårlig cocktail på Manhattan

På sin egen arbeidsplass, det progressive New York University, fikk Haidt selv merke innflytelsen til aktivistiske woke-forkjempere. Og det i en slik grad at han i protest nylig forlot den akademiske forening for sosialpsykologi SPSP. Ved samme anledning utalte han seg kritisk om tilstanden til det akademiske miljøet, inkludert det prestisjetunge universitetet midt på Manhattan der han har vært tilknyttet i mer enn ti år.

– Jeg pleide å elske universitetsverdenen, jeg elsket å være professor. Vi kunne snakke om hva som helst, vi kunne utforske alle ideer. Det kan vi ikke lenger. Nå er det ikke verdt å ta noen risiko, sier professoren.

Dråpen for Haidt var et krav fra universitetsledelsen om at de ansatte må være aktivt antirasistiske. Foreleserne må nå signere en erklæring som forklarer hvordan deres undervisning og forskning bidrar til «rettferdighet, inkludering og antirasisme». Haidt mener et slikt krav er uforenlig med universitetets edle oppdrag om å søke etter sannhet, og at grundig forskning og politisk aktivisme sjelden er en god blanding.

Siden han begynte å beskjeftige seg med sosialpsykologi på 1990-tallet, har han etter eget utsagn hatt evnen til å «holde seg utenfor den politiske tvekampen». I stedet har han brukt tid på å studere hva som får høyre- og venstresiden til å bevege seg lenger fra hverandre.

Og han har høstet mye ros for nettopp dette arbeidet – blant annet for bestselgerboken «The Righteous Mind» som tar for seg de moralske forskjellene mellom liberale og konservative. I dag sitter Haidt fremdeles i styret for en rekke organisasjoner som jobber for å fremme dialog og redusere polariseringen i USA. Men med sitt farvel til SPSP er den konsensussøkende professoren kastet på samme bål som andre akademikere som har advart mot woke-kulturen – og som av ulike årsaker har forlatt sine stillinger etter anklager om ikke å følge den politisk korrekte tidsånden.

«Disse menneskene er idiotiske.» Slik ble Jonathan Haidt og lignende akademikere omtalt av sosiologen Mike A. Males i den venstreorienterte avisen LA Progressive.

Et begrep med flere betydninger

Hvordan kan et tilsynelatende uskyldig lite ord på fire bokstaver forårsake så mye forargelse og splittelse i den vestlige verden?

Begrepet er sprunget ut av ordet awake – å være våken. I afrikanskamerikansk språkbruk er det så blitt bøyet på en annen måte, til woke, ifølge forfatter og aktivist Michael Harriot.

Økt bevissthet Michael Harriot, forfatter av den ferske boken «Black AF History – The Un-Whitewashed Story of America». 

– Det betyr ganske enkelt å være våken eller bevisst på sosiale problemer som rasisme og ulikhet. Du trenger ikke å være aktivistisk. Så lenge man er bevisst på ulikheten, er man woke, forklarer Harriot, forfatter av den ferske boken «Black AF History – The Un-Whitewashed Story of America» om det svarte USAs historie.

En av de første gangene ordet woke skapte større gjenklang var i et essay i The New York Times fra 1962, mens kulturkampen i USA var på topp. Det var den afrikansk-amerikanske forfatteren William Melvin Kelley som sto bak teksten som het «If You're Woke You Dig It» – hvis du er våken, forstår du hva som foregår.

I essayet beskrev forfatteren eksempler på ord og begreper i afrikanskamerikansk slang og hva ordene betyr, som at cool betyr bra, cat betyr mann og chick betyr kvinne. Men han skrev også at begrepene veldig raskt «kapres» av hvite, og at svarte derfor stadig finner seg nye ord og måter å beskrive ting og mennesker på.

– Ord har betydning, og det ligger en enorm makt i evnen til å kontrollere disse betydningene, sier Harriot.

På 2010-tallet dukker ordet woke opp igjen, spesielt etter drapet på den svarte tenåringen Michael Brown i 2014. Aktivister samlet seg under slagordet Black lives matter, og den nye bevegelsen begynte med flittig bruk av begrepet stay woke. Bare tre år senere ble woke oppført i ordbøker over hele verden. De påfølgende årene fikk imidlertid begrepet også en annen betydning.

– Det var i utgangspunktet positivt at man var woke. Nå blir det også brukt som skjellsord. Begge betydningene finnes. Det avhenger av øynene som ser, forklarer Lars Trap-Jensen, seniorredaktør i Det Danske Sprog- og Litteraturselskab.

Sosiale medier bærer ved til bålet

Det er tilsynelatende et høylytt mindretall som driver woke-bevegelsen fremover via sosiale medier som Facebook og Twitter. Det bekrefter en undersøkelse fra organisasjonen More in Common. Den viser at de 6 prosent «mest hengivne» konservative og de 8 prosent «mest hengivne» progressive også er gruppene som deler mest politisk innhold på sosiale medier.

Sosiale mediers algoritmer «belønner» innhold som kan skape reaksjoner – og mest av alt sinne og forargelse. Den såkalte generasjon Z av unge født etter 1997 er blitt tenåringer og voksne samtidig som sosiale medier har sørget for at det som ropes høyest, er det som blir hørt. Denne utviklingen har medvirket til en betydelig økning i antall unge med angst og depresjon i hele den vestlige verden, ifølge forskning.

– Depresjon gjør folk mindre tilbøyelige til å engasjere seg i nye mennesker, ideer og opplevelser. Angst får nye ting til å virke mer truende, forklarer Haidt, som for tiden arbeider med en bok om skjøre ungdommer og sosiale mediers betydning for spredningen av wokeness.

– Toleransen for ulike synspunkter og evnen til å løse konflikter har dermed avtatt blant mange unge, sier Haidt, og forteller at mange amerikanske universiteter nylig har innført en såkalt Bias Response Line. Det er en telefonlinje for studenter hvor de kan melde fra om de opplever forelesere eller medstudenter som «biased» eller diskriminerende.

Den velutdannede delen av generasjon Z har de siste årene begynt på universiteter og entret mediebransjen og kulturlivet. Haidt mener det er en medvirkende årsak til at kanselleringskultur og hashtag-bevegelser som blant annet #metoo og #blacklivesmatter har vokst frem nettopp i disse årene.

De hengivne konservative føler seg mest truffet av denne utviklingen, og derfor er det høylytte politikere som Ron DeSantis, Donald Trump eller ungarske Viktor Orban og deres tilhengere som aggressivt går til motangrep mot woke-bevegelsen – ofte over hodet på det store, tause flertallet som befinner seg på midten.

– Sosiale medier har flyttet samtalen og interaksjonene inn i sentrum av et colosseum. Vi er ikke der for å snakke med hverandre. Vi er der for å opptre foran tilskuere som vil se blod, sier Haidt.

Vi må ikke være enige, men må prøve å forstå

Filosofiprofessor Vincent Hendricks ved Københavns Universitet har lenge fulgt utviklingen av woke-begrepet og dets innflytelse på samfunnet. Han mener det i utgangspunktet ikke er noe negativt å være woke.

– Begrepet wokeness er like viktig som det kan være vanskelig å navigere i, sier han.

Fra sitt arbeid ved universiteter og høyskoler kjenner han historiene om hvordan ambisjonen om å tolerere mer ender opp med at man tolererer mindre. Spesielt når det gjelder brennbare temaer som kjønn, hudfarge, etnisitet og seksualitet.

– For å sikre den frie og opplyste samtalen på ideenes frie markedsplass, kreves det et sett med spilleregler som kan forhindre eventuelle meningsmonopoler og sikre at ingen kan dominere andre og avvise deres holdninger på forhånd. Meninger må ikke sensureres bare fordi de vekker ubehag, understreker Hendricks. 

– På den ene siden må vi kaste krenkelsesnarrativet ut døren. Krenkelsesberedskap og politisk korrekthet er høyst emosjonelle og polariserende fortellinger, der du reduserer motstanderens politiske analyser og kritikk til tynnhudethet, skjørhet og individuelle følelser i stedet for å se på substansen. Det gagner ikke debatten å nekte den andre å ha følelser, sier Hendricks.

– På den annen side må vi huske at om et synspunkt er riktig eller uriktig, er uavhengig av hvem som har det. Kjønn, etnisitet, hudfarge eller seksualitet gir deg ingen spesiell rett til ikke å bli utfordret på dine holdninger, mener Hendricks, som understreker at alle parter må være åpent nysgjerrige på intensjonen i ytringene de blir såret av.

– Du er forpliktet til å prøve å forstå hva motstanderen din mener – ikke til å være enig.