Aldri godt nok
Som ung universitetsforeleser holdt jeg for tjue år siden et kurs i amerikansk 1800-talls-litteratur. Selv om jeg elsket den epoken, var mine studenter mindre overbevist. De fleste ga opp å lese «Moby Dick» eller Ralph Waldo Emersons «Essays» etter bare et par sider, og satt helt stille i seminargruppene etterpå, i håp om at jeg ikke skulle spørre dem om noe.
Én av studentene ved navn Roy var annerledes. Han var utrolig belest og diskuterte tekstene med lidenskapelig intensitet, noe hans medstudenter observerte med en blanding av forvirring og beundring. Mot slutten av ter-minen leverte de fleste studentene inn essayer, effektivt skrevet, men fullstendig ordinære. Men Roy kom til mitt kontor to dager før fristen og tryglet om en utsettelse.
Jeg forklarte ham at jeg ikke kunne gi ham mer tid uten en legeerklæring, og at han ville bli trukket i karakter om han leverte etter fristen. Jeg oppfordret ham til å gå hjem og bare få det skrevet. Han hadde allerede vist at han hadde en rekke interessante momenter å komme med.
Roy svarte at han alt hadde skrevet essayet. Hvorfor da, lurte jeg, hadde han ikke levert det inn?
– Fordi det er forferdelig dårlig, svarte han og gjorde en grimase som om han hadde fysisk vondt. Han tryglet om et par dagers utsettelse, men jeg måtte bare gjenta at det ikke sto i min makt å gi ham dette.
Essayet kom inn en dag etter fristen. Til tross for at han ble trukket fem poeng på grunn av forsinkelsen, fikk han en god karakter.
Gjennom hele sin tid som bachelor-student fortsatte Roy å levere arbeid-ene sine for sent. Likevel gjorde han det best av alle i sitt kull, med god margin. Året etter søkte han seg til et masterprogram jeg hadde ansvaret for. Oppgavene hans ble stadig mer briljante, og forsinkelsene større. Da han kom til meg en uke før fristen for å levere masteroppgaven, hadde han et iltert utslett i pannen. Bekymret spurte jeg om alt sto bra til.
«Helt greit», bjeffet han.
«Det er bare det at når jeg er stresset, så gnir jeg på huden.»
Da la jeg merke til at neglene hans var helt oppspiste, og fingertuppene var hovne og røde.
Jeg henviste Roy til studentenes psykologtjeneste. Først nektet han å gå, men så forsto han at dette kunne brukes for å få utsatt innleverings-fristen. Fristen i september kom og gikk, men Roys terapeut hjalp ham med å få utsettelse helt til januar.
Rett før jul kom Roy igjen til meg, ustelt og stiv i blikket. Det var ingen mulighet for at han kunne klare å få ferdig masteroppgaven i tide, sa han.
Nå hadde jeg lært meg kunsten å imøtegå ham mer forsiktig. Jeg minnet ham om at dette var en masteroppgave og ikke hans livsverk. Den behøvde ikke å være perfekt.
«Tro du meg, den er lysår unna perfeksjon. Den befinner seg ikke engang i den samme galaksen», svarte han med en gledesløs latter.
«Jeg har også lest den», la han til. «Noe som ikke ga meg annen mulighet enn å slette den.»
Måpende spurte jeg om han hadde beholdt en kopi. Det hadde han ikke. Han hadde slettet mer enn 20 000 ord.
«Jeg har for mye respekt for deg til å utsette deg for å lese det», sa han.
Dette skulle vise seg å være siste gangen jeg møtte Roy. I løpet av de neste 18 månedene fikk han utsettelse etter utsettelse på grunn av angsten. Da den siste og endelige fristen gikk ut, leverte han hverken en masteroppgave eller en forklaring. Jeg skrev til ham og spurte om han hadde et utkast jeg kunne få se.
«Ikke et jeg er villig til å utsette deg for, er jeg redd», svarte han nok en gang.
Jeg hørte ikke fra ham igjen.
Projiserer egne skuffelser på andre
Blant tekstene jeg underviste i da Roy tok bachelorgraden, var «The Birth-Mark», en novelle av Nathaniel Hawthorne skrevet i 1843. Den er en studie av perfeksjonismens psykologi, og virkelig får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Den handler om den unge vitenskapsmannen Alymer, som blir stadig mer febrilsk besatt av en liten rød føflekk hans unge, vakre kone Georgiana, har på kinnet. Han takler dårlig hennes nærmest perfekte skjønnhet. For Alymer var føflekken et tegn på «den fatale feilen i menneskeheten ... et symbol på hans kones hang til synd, sorg, forråtnelse og død». Georgiana lærer å se seg selv i mannens forstyrrede speil og deler etter hvert hans avsky for føflekken. Hun trygler ham om å bruke sine evner til å korrigere det som «naturen lot være uperfekt».
Etter å ha flyttet konen inn i et skjult soverom ved sitt laboratorium, bruker Alymer ymse kjemiske blandinger på henne. Mens hun oppholder seg i skjul her, leser Georg-iana mannens vitenskapelige dagbok, bare for å oppdage en hel samling skuffelser: På tross av at han hadde utrettet mye, kunne hun ikke unngå å legge merke til at hans mest utrolige suksesser nesten alltid var tabber, sammenlignet med idealet han strakte seg etter.
Illustrasjoner: Adam Simpson
Georgiana klarer ikke å trekke den innlysende konklusjonen, at ektemannens morbide besettelse av hennes «fatale feil» er en projisering av hans egen skuffelse over seg selv. I stedet forleder hun seg selv til å se hans avsky for at hun ikke er helt perfekt, som et nobelt uttrykk for kjærlighet. Aylmer destillerer et mystisk brygg som smaker som «vann fra en himmelsk fontene».
Georgiana drikker det, og føflekken forsvinner. Men så snart den er borte, dør hun.
Den foruroligende fantasien til en ung mann i et kjellerlaboratorium i Hawthornes novelle har paralleller til dagens streben blant menn og kvinner over hele verden. Det er vanskelig å lese denne historien uten å tenke på rapporter om folk som dør eller blir vansiret etter plastikkirurgi i Tyrkia eller Den dominikanske republikk.
Det å endre dimensjon på nesen eller brystene er blitt et symbol på et dypt ønsket, men uoppnåelig håp om en perfekt fremtid. Dette er bare én av de perfeksjonistiske fantasiene som går som en farsott gjennom våre liv som konsumenter. Perfekte brylluper, hjem og feriedestinasjoner stråler fra reklameboards, TV-skjermer og i sosiale medier, og vekker misunnelse, tilkortkommenhet og lengsel i millioner av seere.
I min jobb som psykoanalytiker møter jeg ofte folk som sitter fast i profesjonelle, romantiske, fysiske og moralske idealer om perfeksjon. Knapt en dag går uten at minst én av pasientene mine beklager seg eller klandrer seg selv for ikke å ha nådd opp til strenge mål og standarder de har satt for seg selv. Selvbebreidelsen blir vanligvis forsterket av troen på at andre de kjenner – en kollega, søsken eller venn – i deres sted ville klart å samle den nødvendige styrke eller kløkt til å lykkes.
Pandemipause
I starten av pandeminedstengningen begynte jeg å se at mange av pasientene mine ga slipp på de perfeksjonistiske kravene de hadde stilt til seg selv. Institusjoner og selskaper tilpasset seg til hjemmekontor, og mange fikk en mindre arbeidsbyrde, en pause fra den kontinuerlige overvåkingen og en mulighet til å rekalibrere sine prioriteringer. De omfavnet enkle gleder – baking, turer, lesing og samtaler – og syntes å være optimistiske om forholdene til partner og familie. Særlig var jeg overrasket over den nye ånden av selvaksept som fulgte disse endringene.
En av mine pasienter, Polly, sa:
«Jeg følte meg lett til sinns da jeg leverte den strategioppdateringen. Den var temmelig dårlig.»
Hun hadde beskrevet seg selv som «patologisk pliktoppfyllende» den første gangen jeg møtte henne, men nå fant hun glede i å levere arbeid som «knapt var godt nok».
«Kall det gjerne tilbakebetaling for alle de tusen timene med ubetalt overtid jeg har jobbet i årenes løp», sa hun.
Restriksjonene under pandemien hadde åpnet øynene hennes for alt hun gikk glipp av. Hagearbeid, sykkeltur med partneren, å spille brettspill med barna. Men etter kort tid følte jeg at denne nye tilfredsheten var på hell, og at de gamle, strenge kravene dukket frem igjen.
For som koronaviruset selv, hadde Pollys perfeksjon-isme tilpasset seg situasjonen etter hvert som den ble nøytralisert: Hun hadde trodd at hun kunne gå under radaren og unngå sin nærmeste sjefs kritiske blikk. Men nå ble hun stadig mer oppmerksom på ikke å bli sett på som en unnasluntrer. Hun hadde funnet en ny kilde til konkurranse fra hjemmekontoret: Hvem kunne være mest produktiv under disse nye forutsetningene?
Jeg begynte å legge merke til ulike versjoner av dette skiftet i mange av mine pasienter: et strengere treningsopplegg, tettere oppfølging av barnas hjemmeskole. De ble også stadig mer irritable og frustrerte over partnere, kolleger og til tider også meg.
«Føler du ikke noen ganger at det er bedre å slutte å velte seg i selvransakelse, og heller bare komme seg videre», spurte en mann meg.
Denne atmosfæren var også merkbar utenfor terapirommet – at denne følelsen av at alt gikk saktere, bare hadde vært et midlertidig hvileskjær, men at det nå var på tide å ta ting på alvor igjen. Perfeksjonismen var tilbake, like besnærende og utilgivelig som før.
Dypt forankret i menneskets natur
Pausen fra perfeksjonismens tvangstrøye, etterfulgt av dens nådeløse retur, fikk meg til å tenke at perfeksjonisme kanskje er en dypt forankret – og stadig tilstedeværende – del av det å være menneske.
Bibelen åpner med hvordan mennesket faller i unåde og ned i synd og dødelighet. Og versjoner av denne opphavsmyten finnes på tvers av kulturer. Sett i dette perspektivet, er religion en ekstravagant plan for å ta tilbake vår tapte perfeksjon.
Men religion har også en motsatt, eller kanskje komplementerende, hensikt. I århundrer var den vårt hovedverktøy for å godta at vi var falne og mangelfulle, kort og godt imperfekte. Religiøs streben etter moral og åndelig forbedring går hånd i hånd med den sobre erkjennelsen av at perfeksjonen tilhører Gud alene.
Når vanlige dødelige i Bibelen eller i mytologien, slik som arkitektene som bygget Babels tårn eller Prometheus, forsøker å overgå den guddommelige statusen, får de straff som fortjent. I den religiøse forestillingen er menneskelig perfeksjon blasfemi.
Med den industrielle revolusjonen løsnet religionens bånd. Nietzsche bemerket at etter at de hadde tatt livet av Gud, var innbyggerne i et sekulært samfunn ikke i stand til å leve uten Ham. I Hans sted fant de opp en rekke nye guder: Kultur, Vitenskap, Kommers, Staten, Selvet.
Fra den amerikanske filosofen Emersons provoserende forsvar av individualisme i essayet fra 1841, «Self-reliance», til veksten av selvhjelpsnæringen fra 1930-årene og fremveksten av vår egen selfie-kultur, ble individualitet sett på som vår høyeste verdi og det vi jobbet mot.
Det å forbedre seg – utdanningsmessig, estetisk og økonomisk – og behovet for å bli bekreftet av andre er elementer av den typen perfeksjonistisk luft vi alle puster.
Tidligere betød perfeksjonisme det å sømløst tilpasse seg de ideelle verdiene, oppførselen og utseendet: utmeislet selvsikkerhet for mennene, beskjeden elskverdighet for kvinnene. Perfeksjonisten ble presset til å se lik ut som alle andre, gjerne likere. Dagens perfeksjonister derimot føler en forpliktelse til å skille seg ut med særegen stil og vidd om de skal kunne få fotfeste i oppmerksomhetsøkonomien.
Samfunnets forventninger
Kravet om å strebe mot perfeksjon er mer potent og utbredt enn noen gang tidligere. I en artikkel fra 2017 mener de to britiske psykologene Thomas Curran og Andrew Hill at den eksponentielle økningen i perfeksjonisme i den yngre generasjonen, skyldes at de strever med å skape seg et liv innenfor «stadig mer krevende sosiale og økonomiske parametere». De peker også på stadig mer engstelige og kontrollerende foreldre.
Et vanskelig arbeidsmarked – særlig for de mest ettertraktede kreative jobbene og mest attraktive profesjonene – i tillegg til skyhøye boligpriser, driver unge mennesker og deres foreldre til å strekke seg stadig lengre for å sikre seg konkurransefortrinn: Slik får vi enda en ubetalt praksisplass, enda mer opplæring eller enda en ekstrajobb.
Ved å koble spredningen av perfeksjonistisk angst med atmosfæren av usikkerhet og konkurranse skapt av det frie markedet, foregrep disse psykologene en kritikk av meritokratiet (et system hvor makt og autoritet er fordelt etter medlemmers evner og ferdigheter, red.anm.) fremsatt av den amerikanske psykologen Michael Sandel i 2020. I «The Tyranny of Merit» argumenterer Sandel at meritokratisk kapitalisme skapte en permanent tilstand av konkurranse i samfunnet, som tærer på solidaritet og tanken om et «felles gode». Dette systemet opprettholder en rang av vinnere og tapere og nærer oppunder «hovmod og selvtilfredshet» hos vinnerne og kronisk mindreverdighetsfølelse hos taperne.
I en slik kultur vil unge mennesker med stor sannsynlighet bli misfornøyde med både hva de har og hvem de er. Sosiale medier skaper ytterligere press om å konstruere et perfekt offentlig bilde, noe som ytterligere øker følelsen av utilstrekkelighet. I mangel av en indre følelse av verdi, er det en tendens til at perfeksjonisten prøver å måle sin egen verdi med eksterne mål: akademisk rulleblad, idrettsprestasjoner, popularitet og karriere. Når hun ikke når opp til forventningene, føler hun skam og ydmykelse.
Tidligere betød perfeksjonisme det å sømløst tilpasse seg de ideelle verdiene, oppførselen og utseendet: utmeislet selvsikkerhet for mennene, beskjeden elskverdighet for kvinnene. Perfeksjonisten ble presset til å se lik ut som alle andre, gjerne likere. Dagens perfeksjonister derimot føler en forpliktelse til å skille seg ut med særegen stil og vidd om de skal kunne få fotfeste i oppmerksomhetsøkonomien.
Likevel er ikke kravet om perfeksjon helt og holdent en dårlig kraft. Perfeksjonskravet kan være kvelende, men en perfeksjonist kan også føle at hens prestasjoner er det eneste som holder hen sammen. Når vi overveldes av livet og bebreider oss selv for vår tilkortkommenhet, kan en toppscore på en prøve eller tusen Instagram-likes gi en flyktig følelse av at alt er under kontroll. Den følelsen blekner raskt, selvfølgelig, og krever stadig påfyll.
«Det blir et tynt liv, levd for hva det ikke er, heller enn hva det er. Om du alltid prøver å gjøre livet ditt til det du ønsker det skal være, lever du ikke egentlig det livet du har», sier Moya Sarner, en britisk forfatter med rik anvendelse av psykoanalytiske ideer.
Tre typer perfeksjonisme
I 1990 utviklet den amerikanske psykologen Randy Frost et 35-punkts spørreskjema for å måle perfeksjonisme. Hans flerdimensjonale skala skilte mellom tre hovedtyper perfeksjonisme.
Den første er selvorientert perfeksjonisme, et slags gjentagende refreng som insisterer på at du må gjøre det bedre. Denne formen for perfeksjonisme gir en svært motiverende, men til syvende og sist utmattende forpliktelse til å bli en fullkommen utgave av deg selv: lykkeligere, mer veltrent, rikere. På mitt kontor gir dette seg ofte utslag i at pasientene kritiserer seg selv for å ha spist en mandelcroissant eller fråtset i krimserier i stedet for å jobbe med en presentasjon eller hjelpe barnet med å sjekke en historielekse.
Den andre typen er sosialt påtvunget perfeksjonisme, som gjør at vi føler vi må leve opp til andres forventninger. Dette kommer ofte til uttrykk i innbilt kritikk, som en indre monolog som forteller oss hva vi bør og ikke bør gjøre. Vi hører sarkastiske beskrivelser av vår egen dårlige oppførsel, stygge klær eller kjedelige samtalekunster.
Den tredje typen perfeksjonisme er orientert mot andre. Den retter sin forfølgende stemme utover, og gjør at vi krever at også de rundt oss skal leve opp til våre uoppnåelige idealer. Dette er på sitt giftigste når det kombineres med makt. Som når en forelder spør barnet hvorfor han bare fikk ni seksere, eller når sjefen ikke kan forstå hvorfor ikke den ansatte kan ta seg sammen og bare kjøre på til tross for influensaen.
Utadrettet perfeksjonisme er nesten alltid projisering. Vi finner feil og mangler hos andre som vi ikke orker å se hos oss selv, og det kommer ut som dårlig tilslørt kritikk fra en som vet bedre. Dette er en interessant fremstilling, men så snart vi møter virkelige mennesker, er det vanskelig å skille mellom disse kategoriene. Viktigheten av å bli tynnere og smartere blir ofte matet av et kor av både indre og ytre stemmer. Da er det lett for at selvkritiske følelser kan bli kanalisert som kritikk mot andre.
Perfeksjonismen er vanskelig å få has på. Klinisk kommer den til syne i en rekke symptomer: depresjon og angst, tvangslidelser, narsissisme av den tynnhudede sorten (når projisert storhet skjuler intens skjørhet), psykosomatisk lidelse, selvmordstanker, dysmorfofobi (en personlig opplevelse av at en eller flere kroppsdeler har et utseende som er defekt eller stygt, red.anm.) og spiseforstyrrelser.
Perfeksjonismen har en kameleons evne til å tilpasse seg forskjellige personligheter og sårbarheter, noe som kanskje forklarer hvorfor den aldri er blitt klassifisert som en egen psykisk lidelse.
Perfeksjonismen har en kameleons evne til å tilpasse seg forskjellige personligheter og sårbarheter, noe som kanskje forklarer hvorfor den aldri er blitt klassifisert som en egen psykisk lidelse.
Foreldrenes rolle
Dette betyr også at perfeksjonisme kan komme av mange forskjellige typer opplevelser i barndommen. Curran og Hill har rett når de finner at «helikopterforeldre» – foreldre som overdrevent følger opp og passer på barnas skole- og fritidsaktiviteter – har bidratt til at perfeksjonismen har økt. Men min egen opplevelse har vist meg at veldig forskjellige foreldrestiler kan gi ganske like resultater.
Foreldre som er mer «hands off» og holder respektfull avstand fra barnas liv, kan vekke en livslang lengsel etter den typen anerkjennelse barnet tror kun kan vinnes gjennom en endeløs oppsamling av prestasjoner. Barnet som tror hun ikke kan vinne, at hennes beste forsøk bare vil lokke frem pirkete kritikk, vil også få en permanent kløe etter å klare å prestere bedre.
Likevel kan barnet som blir forsikret om at enhver krusedull eller stjerne i boken er en stor bragd, komme til å føle seg under konstant press til å leve opp til barndommens store prestasjoner. Samme hvordan du nærmer deg foreldrerollen, kan du ende opp med å nøre opp under dine barns desperate behov for å gjøre andre til lags, og gjøre at de aldri vil klare å skille mellom sine egne ønsker og de ambisjonene du har for dem.
Dette kan høres ut som en oppskrift på å skylde på foreldrene, noe mange ser på som selve essensen i psykoanalyse. Men du kan også se det som en menneskelig bekreftelse på hvor vanskelig det er å treffe riktig i foreldrerollen. Den perfekte balansen mellom over- og underinvolvering i våre barns liv er frustrerende vanskelig å gripe.
At det er så vanskelig å unnslippe perfeksjonismens snarer, kan tyde på at den er dypt forankret i den menneskelige psyken. Samme hvordan vi vokser opp, internaliserer vi et ideal av den personen vi har ambisjoner om å bli.
Psykoanalytikere omtaler dette som jeg-idealet, et bilde av det perfekte selvet, som vi som småbarn får reflektert tilbake til oss i det beundrende blikket til våre foreldre eller andre nære. Men på det punktet i livet får vi også et superego, en indre stemme som en strengt kritisk forelder, som typisk forsterkes mye senere av andre voksne med makt over oss, som lærere eller sjefer. Begge disse indre stemmene kan høres anklagende ut. Perfeksjonismen vokser ut av selvkjærligheten og selvydmykelsen.
Sunn drivkraft vs. destruktiv streben
Noen psykologer hevder at perfeksjonisme ikke nødvendigvis er sykelig. I 1978 skilte den amerikanske psykologen D.E. Hamachek mellom normal og nevrotisk perfeksjonisme. Den normale perfeksjonisten kan stille opp høye idealer for seg selv uten å falle ned i den strenge selvkritikkens svarte hull. De kan til og med finne glede i sin streben etter å bli bedre.
Forskere som kom etter Hamachek, har satt spørsmålstegn ved hans skille og mener at en higen etter å være perfekt, aldri kan være «normalt». Lengselen etter noe som er umulig, kan kun lede til frustrasjon og følelser av utilstrekkelighet. Mitt eget arbeid med perfeksjonister har ledet frem til en lignende konklusjon. Men selv om perfeksjonisme kan tære på vår selvfølelse, ville få av oss ønske å gi slipp på ambisjonen om å vokse og utvikle oss.
Det er noe med det å være menneske som gjør det vanskelig å føle at vi har gjort – eller er – nok. Vi er ikke villige til å gi slipp på håpet om at vi en dag vil bli anerkjent som eksepsjonell: den perfekte skapningen våre foreldre en gang plasserte på en pidestall.
Den franske psykoanalytikeren Serge Leclaire fremsatte den besnærende ideen om at livet gir oss oppgaven om metaforisk å ta livet av dette fantastiske barnet. Vi må stadig fornekte fantasien om et ideelt selv, og sørge over dets umulighet. Denne ideen minner meg om Lydia, en av mine første pasienter. Lydia var i 20-årene og hadde nylig mistet moren i sykdom. Foreldrene hadde skilt seg da hun var liten, og faren hadde nylig giftet seg på nytt og bodde i utlandet med sin nye familie. Lydia var plaget av sitt eget utseende og sykelig opptatt av å legge ut selfies og sjekke hvor mange likes de fikk, alt mens hun gransket sin egen hud, tenner og kropp i jakten på uperfektheter.
Under Lydias oppvekst hadde moren viet seg til en vellykket karriere som forretningskvinne, og satt ut barnepass til en rekke au pairer. Lydia klarte ikke å få moren til å interessere seg for hennes små og store hverdagsproblemer med skolearbeid, venner og gutter. Den eneste måten hun var sikker på å få morens oppmerksomhet på, var gjennom mote og egenpleie. Hun husket hvordan moren med kjærlig blikk fulgte med når Lydia la på mascara eller børstet håret, og fortalte henne hvor nydelig hun var.
«Og så ville jeg forsøke å snakke med henne om et problem med en lærer eller venn, og da så jeg hvordan interessen bokstavelig talt forduftet, som om dette var altfor mye å ta inn», sa Lydia. Hun taklet det ved å bli sterk og selvstendig. Men da moren døde, ble hun overmannet av en søken etter et perfekt utseende. Jeg antydet for Lydia at hun nok følte seg tvunget til å gjøre seg selv til det elskbare barnet hun hadde sett reflektert i morens øyne da blikkene deres møttes i speilet over sminken.
«Hvis jeg hadde skreket til henne mens hun levde, ville hun knapt ha merket det», sa Lydia og gråt bittert.
Lydias raseri var en form for forsinket sorgreaksjon, ikke bare over moren hun hadde mistet, men også over det perfekte barnet hun en stakket stund hadde følt seg som de gangene hun klarte å få morens oppmerksomhet. Ved å sørge over det barnet, ble hun i stand til å venne seg av med sin sykelige granskning av eget utseende.
Ikke lenge etter at hun sluttet å legge ut selfies, kom hun en dag til meg med et smil om munnen.
«Da jeg var på vei inn døren hit i dag, fikk jeg øye på meg selv i speilet. Og jeg tenkte at, oi, jeg er jo egentlig ganske pen», sa hun og lo hjertelig. «Men merkelig nok er jeg ingen supermodell. Og enda mer overraskende er det at jeg heller ikke har noe ønske om å være det.»
Perfeksjonismen driver oss kanskje mot et vellykket voksenliv. Men sannheten er at den i bunn og grunn er en barnslig innstilling. Den fyller oss med overbevisningen om at livet praktisk talt tar slutt når vi gir opp håpet om å bli den beste utgaven av oss selv.
Sannheten er imidlertid det motsatte, slik Lydia opplevde, at det er i det øyeblikket at livet virkelig kan begynne.
Publisert i 1943 Magazine, The Economist, 10. august 2021
Om artikkelforfatteren: Josh Cohen er psykoanalytiker og professor i moderne litteraturteori ved Goldmiths College, som er en del av University of London. Han har blant annet skrevet bøkene «The Private Life», «Not Working» og «How to Live. What to Do».