• Ildsjel Dr. Fiona Burslem jobber frivillig som kirurg ved VVF-kliknikken i Freetown. VVF var faktisk et stort problem også i vestlige land tidligere, men dyktige kirurger sørger for at vestlige kvinner blir reparert før de merker noe særlig til s...

Enkelt inngrep gir ny sjanse til livet.

Enkelt inngrep gir ny sjanse til livet.

I land som Sierra Leone, hvor kvinner dør hyppig under fødsler, er vaginal fistula - hull på blæren - en skade som ofte rammer dem som klarer seg. Kvinnene mister kontroll over vannlating og avføring, og blir sendt bort av familien og overlatt til seg selv. Et enkelt inngrep retter opp skaden.

Fra utgave: 3 / mars 2009

Freetown, Sierra Leone. Usikker, klamrer hun seg til sin lille bylt med klær. Sjåføren rekker ut en hjelpende hånd til Iye Fornan og hennes medpassasjerer som klatrer ut av varebilen. Med nedslåtte, skamfulle blikk vandrer de langsomt etter ham. Noen av dem stinker umisgjenkjennelig av urin. Alle disse kvinnene lekker urin ukontrollert. Noen av dem klarer ikke å holde på avføringen sin.

«Dette er de overlevende. De som kom gjennom fødselen med livet i behold», sier Dr. Fiona Burslem, kirurg ved Aberdeen West African Fistula Centre i Freetown, Sierra Leone.

Utstøtt av familien. I land som Sierra Leone, hvor kvinner dør hyppig under fødsler, vil en rekke av dem som klarer seg, likevel få sterke skader. Manglende profesjonell fødselshjelp og inngrodde myter om grunnen til komplikasjoner ved fødsler, fører ofte til død eller skader i underlivet.

Skadene de får kalles for obstetrisk vaginal fistula (VVF). Dette er hull på blæren, og noen ganger sprekker endetarmen (kalt RVF). Da er det umulig for kvinnene å kontrollere sin vannlating og avføring. De lekker ukontrollert.

Kvinnene skammer seg over dette. Som regel tror de at de er alene i hele verden med sitt problem. De andre som er så skadede, dør som regel under fødselen. Svært mange av disse kvinnene mister dessuten barnet de føder.

I tillegg til sin egen skam og sorg over tapet av barnet sitt, blir stanken som regel så uholdbar at ektefellene og kvinnens egen familie sender henne bort. Disse kvinnene er nederst på den sosiale rangstigen og klarer så vidt å holde seg i live.

Kvinner med VVF og RVF ønsker ofte at de var døde. Dr. Burslem forteller at mange av disse faktisk velger å ta sitt eget liv. Hvor mange det gjelder er uvisst, men hun mener at mørketallene er store.

Leter opp kvinnene. Mercy Ships, som driver Aberdeen West African Fistula Centre, sender hver uke en bil ut på landsbygda og gjør det de kan for å lete opp kvinner med VVF og RVF. Det var slik de fant Iye.

I 15 lange år hadde hun lekket urin. Hennes mann hadde forlengst forlatt henne. Hun tilbrakte mesteparten av dagene sine bortgjemt i et mørkt rom.

«Det var min åttende fødsel», forteller hun om den skjebnesvangre dagen. Fødselen var spesielt tøff og barnet var dødfødt. Dette var det femte barnet hun opplevde å følge til graven.

«Min søster hjalp til med å stelle meg etterpå. Hun prøvde å late som ingen ting, men jeg skjønte at noe mer var galt. Væsken hun vasket bort fra kroppen min var ikke bare blod, og det rant og rant. Vi gråt begge to», sier hun stille. Det var bare de første av mange tårer Iye har grått gjennom årene.

Ved en tilfeldighet fortalte noen henne om klinikken i Freetown. En rask operasjon utført her var det som skulle til for at hun ble helt i orden igjen.

Etter tre uker på klinikken er Ive klar til å skrives ut og reise hjem igjen. Som en avskjedsgave og symbol på det nye livet, får alle kvinnene en ny kjole av Mercy Ships. Siste kveld lager kvinnene perlesmykker. Utskrivelsen feires med «Gladi Gladi Day» – en fest for kvinnene. De danser og synger rundt om i klinikken. Legene, sykepleierne og alle ansatte danser og synger med dem. Det er ingen spor igjen av usikkerheten og skammen som preget kvinnene før operasjonen.

«Kloke koner» gjør vondt verre. Dr. Burslem jobber frivillig som kirurg for klinikken i Freetown. I flere tiår har hun reparert VVF/RVF-skader på kvinner i Afrika og Asia.

«Komplikasjoner ved fødsler krever kunnskap dersom skader skal unngås», forteller hun. Hun mener at det er lite sannsynlig at man kan ha leger tilgjengelig i alle utkantstrøk, og at lokale helsepersonell som sykepleiere, hjelpepleiere og jordmødre dermed må læres opp i å håndtere komplikasjoner. Til og med keisersnitt. Hun legger alltid vekt på å drive opplæring mens hun opererer.

«Slik det er i dag, er «kloke» koner og ufaglærte fødselsmedhjelpere med på å gjøre vondt verre», hevder hun.

På landsbygda verserer mange myter om hvorfor noen fødsler er kompliserte. Fatmara Turay, som kom til klinikken sammen med Ive, mistet nesten livet på grunn av uvitenhet og myter. Hennes tredje fødsel tok nesten åtte dager. De lokale fødselshjelpere mente at den langvarige fødselen skyldes at hennes mann ikke var barnefaren. De presset henne til å tilstå utroskap og navnet på det ufødte barnets far. Hun hadde ikke vært utro, så det var ingen ting å tilstå.

I løpet av tredje dagen med veer, kjente hun at blæren sprakk. Siden den gang har hun lekket urin.

Kvinner med VVF blir som regel alltid friske med et enkelt kirugisk inngrep. RVF er gjerne mer krevende, men lar seg svært ofte rette opp.

Ved komplikasjoner i vestlige land, hender det av og til at kvinner får VVF.

«Forskjellen mellom kvinnene i Vesten og i utviklingsland, er at vestlige kvinner blir reparert uten at de egentlig har merket noe særlig til skaden», sier Dr. Burslem.