Året var 1985. Da Wham! ble den første vestlige popgruppen som opptrådte i det kommunistiske Kina, måtte arrangørene be publikum om å bli på plassene sine. Men selv om store deler av publikum ikke var synlig begeistret over å se George Michael og Andrew Ridgeley på scenen, var ungdommene på konserten faktisk glade. Landet rundt dem var på ingen måte fritt, men det hadde begynt å endre seg og var i ferd med å åpne opp.

I løpet av de neste tre tiårene vokste økonomien i et raskt tempo og skapte nye muligheter. Et økende antall kinesere reiste og studerte i utlandet. Til og med kommunistpartiet viste tegn til å løsne noe opp. De som vokste opp i denne perioden, hadde store forhåpninger for fremtiden.

I dag lever ikke virkeligheten opp til forventningene. En mørk sky henger over kineserne som er født på 1990- og 2000-tallet. Siden Xi Jinping kom til makten i 2012, er regjeringen blitt mer undertrykkende og samfunnet mindre pulserende. Sensurmyndighetene har gjort internett til et kjedeligere sted, samtidig som de har latt nasjonalistiske nettroll hamre inn den kinseiske statens poenger.

På universitetet må studentene streve med Xis personlige ideologi full av forbud. For noen er det aller verste at Kinas økonomi stagnerer. Arbeidsledigheten blant dem mellom 16 og 24 år i byene er over 21 prosent – et tall som er så nedslående at regjeringen i august sluttet å publisere de offentlige tallene i påvente av en gjennomgang.

Uttrykker håpløshet

The Economist har spurt unge kinesiske menn og kvinner om hvordan de har det (omtalt i en større sak i magasinet i august). Mange har fortsatt tiltro til partiet og støtter Xis oppfordringer om å gjøre Kina sterkt. Men mange kjenner på en dyp følelse av angst. Universitetsutdannede finner ut at ferdighetene de har brukt år på å lære seg, ikke er de arbeidsgiverne ønsker.

Mangelen på jobber og høye boligpriser har knust håpet deres om å kjøpe bolig og stifte familie. På sosiale medier er stemningen blitt mørkere. Desillusjonert ungdom snakker om tangping (å ligge flatt) og bailan (la det råtne) – synonymer for å gi opp.

Kina er imidlertid ikke det eneste landet hvor unge mennesker ser mørkt på livet. Nesten halvparten av amerikanerne i alderen 18 til 34 år sier at de har mistet troen på fremtiden. Der kinesere legger seg flatt, har amerikanerne begynt med quiet quitting, at de legger ned så liten innsats på jobb som mulig.

Kanskje har generasjon Z og millenniumsgenerasjonen verden over en tendens til å henge med hodet. I Kina, hvor rundt 360 millioner mennesker er mellom 16 og 35 år, ser det likevel ut til å skje noe mer alvorlig. Stigen opp til et bedre liv rives bort under føttene deres. Som svar velger mange å forlate rotteracet og snu seg innover.

Stille revolusjon

Xi har lovet å gjøre Kina til en stormakt innen midten av dette århundret. Men de unges manglende livsgnist reiser grunnleggende spørsmål.

Det ene er om deres misnøye innebærer politisk risiko. Frustrerte unge mennesker har rystet Kina tidligere, særlig i 1989, da studenter samlet seg på Den himmelske freds plass for å kreve større frihet og mindre korrupsjon.

I fjor, da folk var lei av regjeringens harde pandemitiltak, samlet unge mennesker seg i byer over hele Kina. Noen anmodet Xi og partiet om å gi fra seg makten.

Ingen kan utelukke muligheten for mer uro. Men fjorårets protester var små, og det ser ikke ut til at Kinas unge er fulle av revolusjonær glød.

De har vokst opp med et internett som er avgrenset av den kinesiske brannmur, som begrenser deres tilgang til usensurerte nyheter og informasjon. De er flasket opp på propaganda om alt partiet har oppnådd, og mange fortsetter å støtte det helhjertet. Selv hippe, unge, urbane mennesker sier at myndighetene bør begrense en del friheter.

Det virkelige spørsmålet partiet står overfor, er mer prosaisk: ikke en trussel om revolusjon, men en stille avvisning av ambisjonene. For å nå målet sitt om å gjenopprette Kinas storhet, er Xi avhengig av at de unge gifter seg, får barn og snur landets demografiske tilbakegang.

For å snu økonomien mot produksjon og vekk fra internetteknologi rettet mot forbrukere, vil han at de skal studere realfag og vitenskap, ikke drømme om å designe videospill.

Og Xi vil at flere ungdommer skal jobbe i fabrikker, inkludert fabrikker som kan produsere våpen til Kinas voksende væpnede styrker. «Tål motgang» og «spis bitterhet», sier Xi til de unge. Men mange skjønner ikke hvorfor de skal det.

Partiet er oppmerksom på deres misnøye. Politikere har tatt skritt for å dempe spekulasjonen i eiendomsmarkedet i håp om å få ned prisene. Bedrifter er blitt presset til å behandle sine overarbeidede unge ansatte bedre.

Under mottoet «felles velstand» har Xi hatt som mål å øke den sosiale mobiliteten og redusere ulikheten. Men mye av dette har gitt tilbakeslag. Ved å angripe eiendomsutviklere, teknologifirmaer og privatlærerindustrien har han skadet nyutdannedes mest pålitelige arbeidsgivere.

Kveler all kreativitet

Det fører til det største spørsmålet av alle. Kinas ledere er glad i å sette ettpartistyret opp som kontrast mot det de forteller folket deres er et mangelfullt og dysfunksjonelt Vesten. Dette synet oppmuntres av offisielle medier, og det finnes en kjerne av sannhet.

Unge menneskers misnøye setter styrkene og svakhetene ved de ulike systemene i skarp kontrast til hverandre. Det er imidlertid ikke en sammenligning som favoriserer Kina.

De som dropper ut av skolen i USA, har alternativer å ty til. Landet tilbyr mange veier til et tilfredsstillende liv. Noen få ambisiøse mennesker har til og med vært i stand til å utnytte misnøyen til å skape storartet kunst, musikk eller et selskap verdt flere milliarder dollar.

Xi vil gjerne at unge kinesere skal oppnå innsikt gjennom sine prøvelser, men ikke av den typen. Fremgang kan utelukkende skje gjennom kommunistpartiet. Kinas kunstnere er bundet til partiets budskap. Og etter å ha blitt stemplet som partiets rivaler, er teknologigründere blitt ydmyket.

Et lite, men økende antall velutdannede, unge kinesere med høyt potensial ser ut til å forlate hjemlandet. Politikere i USA og Vesten generelt sier ofte at de støtter vanlige kinesere. De kan bevise dette ved å sikre at vestlige universiteter og økonomier tar imot unge mennesker som føler at deres muligheter hjemme er begrenset.

La dem drømme

De fleste unge kineserne vil imidlertid holde seg hjemme. Når Xi bagatelliserer deres individuelle ambisjoner til fordel for den kollektive interessen, bidrar han ytterligere til deres misnøye. Xi ignorerer også rollen som drømmer og valgfrihet for hundrevis av millioner mennesker spilte for å drive Kinas fire tiår med vekst. Partiet må tilby sine misfornøyde unge nye veier til fredelig velstand.

Alternativene, inkludert en oppildning av sint, militaristisk nasjonalisme, vil utgjøre en trussel mot Kina og verden.

Publisert i The Economist 17. august 2023.