Eksportartikkel

I pandemiåret 2020 økte antallet saker som omhandler alvorlig vold mot barn i Norge. Nettopp vold mot barn var noe av det Flekkøy jobbet hardt for å bekjempe i sine åtte år som barneombud, før Trond-Viggo Torgersen overtok i 1989. Selv fikk hun anledning til å forme den helt nye stillingen og løfte frem barna som likeverdige individer. Barneombud ble en «eksportartikkel» det sto høy respekt av ute i verden.

«Mye takket være hennes innsats lever norske barn i dag bedre og tryggere liv enn noen gang før. Målfrid Grude Flekkøy kan for alltid være en inspirasjon for oss andre psykologer, når vi trenger å bli minnet om at faget vårt favner vidt og kan brukes til det meste som har med mennesker å gjøre», skrev tidligere barneombud Reidar Hjermann og psykolog Tove Beate Pedersen i Norsk psykologforenings minneord om Flekkøy. Hun gikk bort i november 2013, 76 år gammel.

Tradisjon for ombud

Opprettelsen av et barneombud føyde seg inn i den skandinaviske tradisjonen med å ha en ombudsmann – et ord med svensk opprinnelse som er i bruk internasjonalt (med én n).

På tidspunktet da barneombudet ble etablert, var våre fire andre ombud allerede på plass:

Ombudsmannen for Forsvaret (opprettet 1952), Sivilombudsmannen (opprettet 1962), Forbruker-ombudet (opprettet som Forbrukerombudsmannen i 1973, kalt Forbrukertilsynet siden 2018) og Likestillingsombudet (opprettet i 1978, fusjonert med diskrimineringsombudet i 2006).

Ombudene hadde ikke bare moralsk autoritet, men også juridisk autoritet i kraft av å bruke hjemmel i loven.

Mye av Flekkøys tankegods kom hjemmefra. Moren var den kjente psykologen og forfatteren Åse Gruda Skard, som regnes som barnepsykologiens mor i Norge. «Mor Åse», som hun kalte seg selv, fikk internasjonal anerkjennelse for sine bøker om anvendt psykologi og moderne, ikke-autoritær barneoppdragelse.

Hun løftet frem et kunnskapsbasert syn på barn, i direkte opposisjon til troen på straff og lydighet. Barn skulle ikke overbeskyttes eller kommes i møte på hvert lille ønske, men det var viktig å finne ut hvilke vansker de bør slippe, hva som utvikler dem, og hva som hemmer og skader.

En grunnleggende holdning var at «alle barn er våre barn». Da Flekkøy i 1991 tok sin doktorgrad i Gent i Belgia, som handlet om utviklingspsykologi i arbeidet med barns interesser, dediserte hun den til moren.

Utviklingsteorier

Flekkøys profesjonelle syn var i hovedsak basert på utviklingsteoriene til den tysk-amerikanske barneanalytikeren og psykologen Erik Homburger Erikson (1902–1994), samt teoriene til ny-piagetianerne.

I sitt doktorgradsarbeid forklarer Flekkøy hvorfor: Eriksom vektla sammenhengen mellom barn, foreldre, utvidet familie, samfunnet de lever i og tradisjonene de bærer med seg. Ny-piagetianerne videreforedlet den kjente sveitsiske psykologen Jean Piagets (1896–1980) kognitive utviklingsteori.

Piaget delte inn barns logiske tenkning, eller verdensforståelse, i fire stadier. Der han synes å gi uttrykk for at barnet endres kvalitativt fra ett stadium til et annet, fokuserer ny-piagetianerne på at adferden går i faser – et barn kan ha ulike evner på forskjellige nivåer, på samme tid.

Omgitt av et lite, men solid kunnskapsmiljø la Flekkøy ned et grundig arbeid for barns rettigheter. En av hennes fanesaker ble forbud mot fysisk avstraffelse av barn. Mye takket være hennes innsats ble et slikt forbud en del av norsk lov i 1987.

Boken «Det er så urettferdig, altså! – da barna fikk sitt eget ombud» (1991), skrevet sammen med journalist Tor Fretheim, er et resultat av alle henvendelse hun fikk fra barn som ønsket råd og hjelp, eller bare å ha noen å snakke med. Utgivelsen tydeliggjorde at det hadde utviklet seg en åpenhet overfor barneombudets virke i de ti årene som hadde gått siden opprettelsen, og at det var nok av små og store problemer å løse på vegne av barna. 

Voksnes eiendom

I boken «The Participation Right of the Child» (1997) påpekte Flekkøy og medforfatter Natalie Hevener Kaufman at når barn blir regnet som voksnes eiendom, eller kun betraktet som potensielle voksne, blir de ikke sett som egne individer med en spesiell og likeverdig verdi. Og selv der de anses som «likeverdige», får de ikke nødvendigvis den samme oppmerksomheten og respekten for sin verdighet og integritet.

Dette er synlig på så mange måter, hevdet de: Å slå et barn er lov i mange land, mens å slå en voksen kan føre til fengsel. Arbeidsbetingelser for voksne er lovfestet, mens på en skole kan barnas forhold ofte bli oversett.

Mange steder har foreldre rettigheter på vegne av barna, det vil si at barna har indirekte rettigheter. Flekkøy og Kaufman argumenterte for at en skole skal være et sted barna har rett til å være, ikke et sted foreldrene har rett til å sende dem til.

Med andre ord: Har et barn rett til utdanning, bør det være en plikt for omsorgspersonene å sende dem på skole. «Å endre eksisterende lovgivning slik at barn blir subjekter, ikke objekter, vil føre til en stor forbedring i å realisere barns rettigheter i mange land», skrev de. 

Barnekonvensjonen en milepæl

Samme år som Flekkøy gikk av som barneombud, kunne hun glede seg over at barnekonvensjonen ble vedtatt i FNs generalforsamling. Norge bestemte seg for å følge barnekonvensjonen i 1991, og fra 2003 har den vært del av norsk lov. Konvensjonen er i dag ratifisert av alle FNs medlemsland, bortsett fra USA (som kun har signert, men ikke er såkalt part).

Selv om andre menneskerettighetskonvensjoner også gjelder barn, er barnekonvensjonen sentral fordi den tydeliggjør barnet som rettssubjekt, med særegne rettigheter på områder der barn trenger å ha nettopp det. Rettighetene er både politiske, sivile, økonomiske, sosiale og kulturelle.  

Etter at Flekkøy hadde gitt stafettpinnen videre til Trond-Viggo Torgersen, ble hun tilknyttet Unicefs internasjonale barneutviklingssenter (i dag kalt Unicef Innocenti forskningssenter) i Firenze. Der kunne hun formidle de norske erfaringene med å ha barneombud; en politisk uavhengig institusjon med innsynsrett i offentlige anliggender.

I 1998 var hun en av dem som sto bak nyopprettelsen av menneskerettighetsutvalget til Norsk psykologforening, som skulle bidra til å sikre forholdet mellom FNs ulike konvensjoner og psykologisk kunnskap og virksomhet.

Rettighetsfokus

Da Flekkøy døde etter lengre tids sykeleie i 2013, hadde verden over 80 barneombud. Noen land hadde hun selv reist til for å bidra med å etablere institusjonen, som Costa Rica (nummer to etter Norge i 1987).

«Høy kompetanse, faglighet og integritet er stikkord for hvordan hun formet innholdet i ombudets arbeid», oppsummerte Barne- og familiedepartementet i sin nekrolog, og avsluttet med: «Din innsats har satt dype spor».

Land etter land har fulgt opp med forbud mot fysisk avstraffelse av barn, inspirert av de nordiske landene. Når det gjelder Barnekonvensjonens valgfrie tredje tilleggsprotokoll, som trådte i kraft i 2014 og gir barn rett til å klage til FNs barnekomité, ble Norge ikke et foregangsland. Høsten 2016, da Norge valgte ikke å signere, oppsummerte daværende utenriksminister Børge Brende (H) at tilleggsprotokollen har for generelle målformuleringer, og at en tilslutning ville ha ført til betydelig usikkerhet knyttet til Norges politiske handlingsrom.

Her hjemme har Flekkøy hatt fem etterfølgere, inkludert nåværende barneombud Inga Bejer Engh. Ett av satsingsområdene i inneværende periode er psykisk helse hos barn og unge. I dag former barneombudet stillingen i mindre grad enn Flekkøy hadde muligheten til, men arven etter henne lever videre.

Barneombudets eksistensgrunnlag handler ikke lenger bare om å ivareta barns interesser, men aktivt vokte deres rettigheter.