Moskva/Russland. Hvordan vil den russiske middelklassen reagere på virkningene av lave oljepriser, vestlige sanksjoner og dypereliggende økonomiske problemer, en tilstand som noen økonomer kaller «triple whammy», et tredobbelt tilbakeslag? Uheldigvis er disse problemene bare en del av en bredere systemkrise som Russland sliter med i dag.
Likevel er det liten grunn til å tro at den russiske middelklassen vil reagere på den vedvarende økonomiske og finansielle krisen med protester eller nye krav om forandring. I stedet virker det nesten sikkert at dette dynamiske segment i samfunnet vil satse på strategier som går ut på å overleve og holde ut fremfor å artikulere en politisk agenda som utfordrer den russiske regjeringen eller politikken den fører.
Innholdet i og konsekvensene av dagens krise i Russland kan ikke reduseres til økonomiske spørsmål. German Gref, sjefen i landets største bank Sberbank, hevdet i en tale under den internasjonale økonomikonferansen Gaidar Forum 14. januar 2015 at man ikke må overse virkningen av en kritisk styringssvikt. Men ustabilitet eller kvalitetsmangler i statens administrative kompetanse, uansett hvor viktige de er, er ikke roten til problemene. Snarere er de noen av effektene av en dypere institusjonell og verdibasert krise. Alle andre aspekter ved krisen, som for eksempel den aktuelle politiske situasjon, er bare virkninger som springer ut av den. Og det bør ikke herske noen som helst tvil om at Russland er i en politisk krise, trass i manifestasjoner av ro utad, der samfunnet og elitene står samlet om statsoverhodet.
Dessverre utløser ikke dette tredoble tilbakeslaget krefter med «kreativ ødeleggelse» eller forstyrrelser som noen reformtilhengere hadde håpet på. I mange tilfeller gjør kriser at stater greier å reformere det politiske liv og bevege seg fremover. I denne forstand var finanskrisen i 2008–2009 en sjanse som glapp for Russland.
Finanskrisen i 2008–2009 var en sjanse som glapp for Russland.
Denne krisen førte ikke til at statskapitalismens elite endret sin opptreden, og den utløste ingen strukturreform. Snarere ble den slitne økonomien simpelthen oversvømmet med penger fra statens reservefond. Måten staten reagerte på, samsvarte med president Ronald Reagans tese: «Staten er ikke løsningen på vårt problem, staten er problemet».
Økonomien etter Krim. Russlands økonomiske problemer er utvilsomt store. Økonomiske analytikere er generelt enige om at landets bruttonasjonalprodukt (BNP) vil gå tilbake med minst 3–7 prosent i 2015, mens inflasjonen vil stige på årsbasis. Sentralbanken har spådd at den vil nå en topp på 17 til 17,5 prosent i andre kvartal i år.
Vurderingene av hvor stor virkning Vestens sanksjoner har på BNP, varierer. Eksperter fra konsulentfirmaet FBK Grant Thornton mener at sanksjonene vil ha barbert bort 1,2 prosent av Russlands BNP innen sommeren 2015. Virkningen på BNP av det store fallet i oljeprisene, er enda større. Sergej Drobysjevskij og Andrej Polbin ved Gaidar-instituttet for økonomisk politikk anslår at en nedgang til 40 dollar pr. fat vil føre til en reduksjon i BNP på 3,7 prosent i faste priser.
Strukturproblemer, for eksempel statlig intervensjon på vegne av favoriserte selskaper og blokkering av pensjonsreformen, er delvis knyttet til økonomiens avhengighet av olje og gass. De skyldes også mangelen på reform i sektorer som er særlig kapital- og personellkrevende, for eksempel helsestell og utdannelse. Disse tilføres i dag for få ressurser, som følge av utilstrekkelig statlig finansiering.
Etter hvert som arbeidsstyrken har krympet, har økonomene begynt å legge merke til en nedgang i kompetansenivået hos russiske arbeidere. Inflasjonen og en svak rubel har gjort landet lite attraktivt, selv for migrantene, som utgjør den minst fordringsfulle delen av arbeidsstyrken. I begynnelsen av 2015 var det 70 prosent nedgang i antall immigranter til Russland.
En annen faktor som bidrar til dagens situasjon, er den store prosentandelen arbeidere som er sysselsatt i den grå økonomien. Ifølge offisiell statistikk utgjør det 12,5 prosent av BNP. Opplysninger fra Rosstat viser at i 2011 var det 22 millioner russere, nesten en tredjedel av arbeidsstyrken på 71 millioner, som var sysselsatt i uformelle sektorer av økonomien. Det dreier seg om mange gründere og deres ansatte, folk som leverer betalte tjenester uten kvittering, og arbeidere i landbruket. Folk som jobber i den grå økonomien, betaler ikke skatt og bidrar derfor heller ikke til pensjonsfondet. Ifølge det russiske arbeids- og sosialministeriet mangler 20 prosent av den arbeidsføre befolkningen i registrene til pensjonsfondet.
Politikk og policy. Mens flyktige oljepriser definitivt ikke er noe biprodukt av russisk økonomisk politikk, har de to andre komponentene i det tredoble tilbakeslaget – sanksjonene og strukturproblemene – svært mye å gjøre med Regjeringens beslutninger. Det sier mye at Russlands økonomiske nedtur ble forverret etter annekteringen av Krim våren 2014. Makroøkonomiske indikatorer så fryktelige ut ved slutten av året.
Tidligere finansminister Aleksej Kudrin har antydet at fallet i oljeprisene bare står for 25 prosent av fallet i rubelens verdi, mens 25 til 40 prosent skyldes sanksjonene. I tillegg bidrar oppsvinget i dollarkursen med ytterligere 5 til 10 prosent av rubelfallet. Kudrin peker også på de negative virkningene av «risiko, forventning og frykt», inkludert investorenes manglende tillit til Regjeringens innsats for å bedre investeringsklimaet og tiltak for å støtte økonomisk vekst.
Utformingen av den økonomiske politikken dikteres i økende grad av en ny og uventet gruppe aktører. Russlands investeringsklima, finansielle stabilitet og økonomiske utvikling avhenger mer av separatistlederne i Donetsk og Lugansk, sjefanklageren og den russiske føderasjonens undersøkende komité, enn av sentralbankens offisielle rente- og pengepolitikk. For ikke å snakke om visestatsministrenes erklæringer under World Economic Forum i Davos. Med økende isolasjonisme, nasjonalisme og antivestlige stemninger, er denne faktoren kanskje ikke den eneste som bestemmer utviklingen i dag, men den spiller en meget viktig rolle.
Russlands investeringsklima, finansielle stabilitet og økonomiske utvikling avhenger mer av separatistlederne i Donetsk og Lugansk, sjefanklageren og den russiske føderasjonens undersøkende komité, enn av sentralbankens offisielle rente- og pengepolitikk.
Et ikke-deltagende folk. Imens forholder russere flest seg ganske passive når det gjelder egen økonomisk situasjon, selv når konsekvensene av det tredoble tilbakeslaget gradvis kommer til syne. Både Hegel og Marx skrev om fremmedgjøring (Entfremdung), og spesielt den gjensidige fremmedgjøringen mellom folket og regjeringen deres. På et konseptuelt plan forsøker regjeringer å utnytte fordelene i BNP, renprofitten (avkastningen på kapital ut over det normale, red.anm.) og skatteinngangen for å bevare sin egen posisjon. Dette målet fører i sin tur til uproduktive offentlige utgifter til forsvar, politimyndigheter og aktiviteter som i høy grad overgår produktive statlige utgifter på andre områder, som for eksempel utdannelse og helsestell.
I Russland er klikken av oligarker som har slått seg opp under Putin-epoken, ikke hemmet av politiske institusjoner som vanligvis ville fanget opp og formidlet folkemeningen til regjeringen. Landets politiske system har naturligvis aldri fullt ut gått inn for prinsippet om «ingen skatt uten representasjon». Men under Russlands spesielle form for statskapitalisme, og store avhengighet av inntektene fra olje og gass, har de lukkede kanalene innenfor den politiske representasjonen praktisk talt utslettet dette prinsippet.
Presidentens indre krets ser på renprofitt som sin personlige inntektskilde eller private eiendom. Dette er ganske logisk i et system der det å ha makt er synonymt med å besitte eiendom; dette såkalte makt-eiendom-forholdet blir også velsignet av den russisk-ortodokse kirke. Kirken spiller i økende grad en rolle, som er rettet inn mot å maksimere effekten av propaganda til fordel for regjeringen. Dessuten bidrar den til å sikre større konformitet innad i det russiske samfunnet med alle sine konservative mål og verdier. (Forfølgelsen av Pussy Riot-medlemmene er bare det mest kjente eksempelet.)
Skattebetalernes demokrati: Et ideal utenfor rekkevidde. Men, en slik ordning strider mot den russiske grunnloven, som fastslår at «jord og andre naturressurser skal brukes og vernes i Den russiske føderasjon, som grunnlag for liv og virke til folkene som bor i territoriene det gjelder». Det er ressurser som det ikke var meningen at skulle tjene som basis for livet og virksomheten til en håndfull klienter av statskapitalismen og deres familier.
Folk tror at det ikke finnes noen måte de kan medvirke til meningsfulle endringer i landet sitt på, og lar dermed systemet fatte beslutninger på egen hånd.
Renprofitt er distansert fra folket, og det samme gjelder regjeringen. Folk tror at det ikke finnes noen måte de kan medvirke til meningsfulle endringer i landet sitt på, og lar dermed systemet fatte beslutninger på egen hånd. Putin-æraens klassiske sosiale kontrakt («frihet i bytte mot pølse») som dukket opp i tiden med høye oljepriser, ble i 2014 byttet ut med «frihet i bytte mot Krim og nasjonal stolthet.»
Regjeringen er også blitt fremmed for folk på grunn av at valgene nå for tiden forvrenger prinsippet om representasjon mer enn noen gang tidligere. Dette faktum utløste gateprotester i 2011–2012, da noen i middelklassen krevde demokrati og rettferdige valg.
Skjønt i 2014, etter å ha mislyktes i å nå sitt opprinnelige mål, satte de samme folkene slike politiske interesser til side til fordel for begrepet «Krim er vårt» (Krym nasj). I praksis gikk de med på at sammenblandingen av hybrid- og handelskriger var bedre for fedrelandet enn dets plass, for å si det pompøst, i familien av europeiske nasjoner.
Året 2014 markerte degraderingen og militariseringen av både statens politikk og massenes bevissthet. Sammen med konsolideringen av det russiske samfunn etter Krim, fant sosiologene at russerne er blitt sin kjerneoverbevisning tro: «Vi kan ikke øve påvirkning på noe, så derfor ønsker vi ikke å påvirke noe». Slike synspunkter gir opphav til paternalistiske holdninger som «la staten bestemme alt for meg». Disse holdningene samsvarer med de relativt ubetydelige bidragene som skattebetalerne yter til føderale og lokale budsjetter, sammenlignet med inntektene fra salget av olje og gass.
Tidligere finansminister Kudrin har beskrevet publikums distansering fra beslutningsprosessen på følgende måte: «På 2000-tallet vokste velstanden i landet i all hovedsak på grunn av inntektene fra naturressurser. Men det var ikke folket som høstet fruktene av dem. Når det gjelder BNP, ut av 37 prosent av alle skatter og avgifter som kom inn, utgjorde renprofitt mer enn en tredjedel, mens personlig inntektsskatt sto for rundt 3 prosent (....) Statens tjenestemenn omfordelte fritt disse lette pengene, og som resultat ble det ikke utviklet noen mekanismer for tilbakemelding.»
Alt dette fører til en viss passivitet blant folk flest, og en aksept for konsekvensene av det tredoble tilbakeslaget, etter hvert som de materialiserer seg. Det ser ut til at det aldri var, og aldri vil bli, noe skattebetaler-demokrati under det nåværende statlige inntektssystemet. Tross alt er de individuelle bidragene til nasjonens velferd ganske små sammenlignet med det som kommer inn fra olje- og gassvirksomheten. Folkets innflytelse på regjeringens beslutning, deres egen deltagelse i politikken og samfunnslivet, er simpelthen ubetydelig. Måten skattebetalernes penger brukes på, berører ikke skattebetalerne selv.
Men når den oljeduftende, tilsynelatende kollektive kaken suppleres av mantraet «Krim er vårt», ødelegger det både det konsensusbaserte og det deltagende demokratiet, sammen med enhver følelse av borgerplikt eller kollektiv innsats. Krim var ikke på noen måte en kollektiv innsats. Russerne flest stormet halvøya mens de satt foran fjernsynsapparatene. Snarere var Krim en gave fra Regjeringen.
Russerne betrakter seg ikke som skapere av nasjonens velstand. Dette motvirker ytterligere de fleste former for politisk deltagelse, som ideelt sett skulle bidra til en mer rasjonell, ærlig og rettferdig fordeling av de varer og tjenester som økonomien produserer.
Denne virkeligheten forklarer publikums vilje til å tolerere nesten hva det skal være, og deres uvilje mot å protestere. Den forklarer også den manglende motivasjonen for privat initiativ, for private investeringer, for innovasjon og for vern om privat eiendom. For deres del motvirker statlige investeringer ytterligere privat økonomisk virksomhet, og gjør ingenting for å stimulere til økonomisk vekst. Generelt sett produserer statlige investeringer en dam full av penger som enten driver inflasjonen eller oppfordrer til kapitalflukt til land med mer attraktivt investeringsklima. Den russiske økonomien behøver statlige investeringer like mye som sovjettidens bedrifter trengte utenlandsk maskineri. Det meste av dette ble aldri pakket ut, og rustet bort i utette lagerbygninger.
Klassepyramiden. Det tredoble tilbakeslaget er en nesestyver for alle inntektsnivåer i det russiske samfunn, men rammer særlig lavtlønte og folk med middels inntekter, det vil si grupper som er sårbare for prisøkninger. Den sosiale strukturen i russiske husholdninger har ikke gjennomgått vesentlige endringer de siste årene. Det viser forskning på middelklassen som Det uavhengige instituttet for sosialpolitikk ved det russiske presidentakademi for nasjonal økonomi og offentlig administrasjon har gjennomført. Undersøkelsen viser at rundt 70 prosent av befolkningen befinner seg under middelklassen. Cirka 40 prosent av familiene som hører til i denne gruppen, står i fare for å havne i fattigdom, mens 30 prosent potensielt kan innordnes i middelklassen eller den øvre middelklassen, sier direktøren ved instituttet, Tatjana Maleva.
Størrelsen på middelklassen kan måles på flere måter ut fra ulike kriterier. Et grovt anslag går ut på at den omfatter 20 prosent av befolkningen. Mens enkelte andre studier er kommet frem til andre tall, får Tatjana Malevas konklusjon støtte i en analyse av data fra EU-kommisjonens Eurobarometer i 2012.
I politisk forstand utgjør gruppen som står på randen av fattigdom, regimets sosiale velgergrunnlag. Det er ingen tilfeldighet at disse folkene også er hovedmottagere av midler fra det offentlige.
I politisk forstand utgjør gruppen som står på randen av fattigdom, regimets sosiale velgergrunnlag. Det er ingen tilfeldighet at disse folkene også er hovedmottagere av midler fra det offentlige.
Selv med de begrensningene som det tredoble tilbakeslaget innebærer, gjør Regjeringen det den kan for å sikre at denne gruppen ikke ender opp under fattigdomsgrensen. Humanitære hensyn spiller en relativt mindre rolle i disse anstrengelsene, som er basert på kald politisk beregning og regimets behov for å hindre at det oppstår sosiale spenninger. Sosial mobilitet fra middelklassen til den øvre middelklassen har lenge vært hindret i en strengt monopolistisk økonomi som kontrolleres av en liten elite innen politikk og næringsliv. Nå kan en slik klassereise opphøre helt og holdent som følge av krisen.
På denne måten er regimets sosiale mål å bevare klassepyramiden, som dukket opp under oljeboomen og den økonomiske gjenreisningen først på 2000-tallet. Den har gjort det mulig for systemet som kobler makt, eiendom og kamerat-kapitalismen å reprodusere seg selv.
Flyktige materielle gevinster blir erstattet av spirituelle appeller, som involverer råere og mer arkaisk propaganda, deriblant indoktrinering fra toppsjiktet i den russisk-ortodokse kirke, og stadig mer selektiv bruk av repressive lover.
Overleve i stedet for å endre. Hvordan vil den russiske middelklassen reagere på det tredoble tilbakeslaget? Hvordan vil disse menneskenes politiske opptreden og sosioøkonomiske velferd bli påvirket?
Noen forskere peker på at middelklassen har vært «hovedaktøren i den sosioøkonomiske tilpasningen» som har funnet sted de siste årene. Men samtidig er den hverken stor nok, sterk nok eller sikker nok på sin egen fremtid til å formulere et politisk utsyn eller kreve anstendig representasjon i regjeringens besluttende organer. Andre økonomer snakker også om middelklassens «svake forhandlingskraft».
Denne makten til å forhandle ble svekket enda mer etter fiaskoen for protestaksjonene i 2011–2012. Etter at Dmitrij Medvedev forlot presidentembetet, mistet både samfunnet og den lojale, liberale politiske eliten motivasjonen for å danne politiske og sosiale koalisjoner som kunne drive lobbyvirksomhet med krav om modernisering. I stedet ble slike koalisjoner erstattet av grupper basert på omfordeling og eiendomsbesittelse.
Det store spørsmålet er om middelklassen, som er ganske tilpasningsdyktig, i det hele tatt ønsker seg slik koalisjonsbasert forhandlingsmakt. I virkeligheten står middelklassens politiske opptreden og innstilling fjernt fra det romantiske bildet som tok form i Moskvas gater og i uavhengige medier under de demokratiske illusjonene i slutten av 2011 og første halvdel av 2012.
«Den kreative klassen». I en bok han utga i 2014, hevder Francis Fukuyama at middelklassen har vært drivkraften bak praktisk talt alle protestaksjoner over hele verden i den senere tid. Dessuten, selv en demokratisk valgt, men korrupt og ineffektiv regjering, nyter ikke tilstrekkelig legitimitet blant de mest avanserte grupper i befolkningen. Som Fukuyama skriver, «en regjering måtte faktisk levere bedre resultater hvis den skulle bli betraktet som legitim, og den måtte være mer fleksibel og lydhør for skiftende krav fra folket».
Nettopp dette var den viktigste motivasjonen bak protestene i 2011–2012. Russere var misfornøyd med regjeringen, og dens legitimitet minsket som resultat av uærlighet og ineffektivitet. Men de politiske protestene som vokste frem fra misnøyen med korrupsjonen i regimet, var for det meste begrenset til Moskva. Den omfattet bare en meget liten del av den velutdannede urbane middelklassen (selv om til tider både enkelte høyt- og lavtlønnede deltok i protestene). Dette sosiale sjiktet ble umiddelbart døpt til «den kreative klassen», som i sin tur førte til det kortere og mer hånlige begrepet «de kreative».
Den russiske betydningen av ordet dekker ikke akkurat folk som er engasjert i kreativt arbeid. I stedet viser det til en liten gruppe russiske borgere som, først og fremst av politiske og etiske grunner, er misfornøyd med regimet og det autoritære styret det fører. Med sin overbevisning minner de kreative i dag litt om den demokratiske intelligentsiaen i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.
Med sin overbevisning minner de kreative i dag litt om den demokratiske intelligentsiaen i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet.
Den kreative klassen er heller ikke sammenfallende med middelklassen, særlig når det gjelder inntektsnivå (selv om de kreatives opptreden samsvarer med middelklassens). I tillegg står dens opposisjonsvirksomhet i skarp kontrast til den konformiteten som flertallet av middelklassen viser. I motsetning til hva man kunne vente, vil denne tilpasningsviljen bare vokse eller forbli uendret som resultat av det tredoble tilbakeslaget. Trass i enkelte sporadiske protester, er flertallet mer enn villig til å omfavne strategiene og taktikkene for å overleve i stedet for å protestere og kreve endringer, i hvert fall i 2015.
Se for eksempel på Eurobarometer-undersøkelsen fra 2012. Den viste at middelklassen faktisk stemte på Putins parti, Det forente Russland, trass i de åpenlyst uærlige valgene som utløste protestaksjonene i 2011. I de høyere sjikt i det russiske samfunnet økte faktisk oppslutningen om regimet. Motivene som lå under velgernes opptreden, varierte. Noen velgere hadde tjent godt under det økonomiske oppsvinget i begynnelsen av 2000-årene, mens andre var tilfreds med sin situasjon. Uansett, konformitet ble den overordnede trenden.
Middelklassen var bare litt mer aktiv under opposisjonens møter, 2,3 prosent mot 1,9 prosent i lavere inntektsgrupper. Den øvre middelklassen så ut til å være den mest aktive (11,7 prosent), men denne gruppen var også ganske aktiv under folkemøter til inntekt for Regjeringen (6,7 prosent mot 1,0 prosent for middelklassen).
Mangelen på deltagelse fra middelklassen – enten i opposisjon mot eller til støtte for Regjeringen – antyder at dens konformitet er grunnleggende passiv. Den uttrykker ikke lidenskapelig eller utvetydig støtte til regimet; snarere er middelklassen simpelthen ikke klar til å kjempe for endring. (Det ser ut til at aktiv støtte til regimet først manifesterte seg etter folkeavstemningen på Krim, og den svekket seg ikke mye – kanskje ikke i det hele tatt – mens krisen i Ukraina forverret seg.)
Ifølge Eurobarometer var middelklassen delt omtrent på midten i synet på den politiske situasjonen (henholdsvis 43 og 44 prosent var fornøyd eller misfornøyd med den). Faktisk ønsket flertallet av de spurte ingen endring i den politiske situasjonen, mens 12 prosent ville ha radikal forandring. Middelklassens forhold til EU er ytterligere et bevis på dens konformitet. 18,2 prosent av middelklassen og 27,8 prosent av den øvre middelklassen ville at Russland skulle distansere seg så mye som mulig fra EU. Det er typisk for stemningen i landet at den lavere middelklassen var den sterkeste tilhengeren av EU-integrasjon, med 23,4 prosent. Disse tallene har endret seg i retning av større «patriotisme» for tiden. En meningsmåling som Levada-senteret gjorde i januar 2015 for eksempel, viste at de negative holdningene til USA og EU-land var økt til henholdsvis 81 og 71 prosent.
Venter på moderniseringsagentene. I 1997 skrev Jegor Gaidar, den russiske reformarkitekten, i artikkelen «Avvik i økonomisk vekst» at to viktige sosiale grupper er interessert i liberale markedsreformer i Russland: Først og fremst «middelklassen, som behøver en jevn bane å spille på, effektivt vern om privat eiendom og en regjering som ikke roter det til i økonomiske saker». Dernest «intelligentsiaen, de som er knyttet til vitenskap, utdannelse, helsestell, kultur og lignende sektorer. For dem avspeiler omfordelingen av ressurser objektivt landets økonomiske behov». Russlands utviklingsperspektiver avhenger av disse to gruppenes samlede ressurser.
I de to tiår som snart er gått siden Gaidar begynte sitt arbeid, har det i det store og hele skjedd svært små sosiale forandringer i Russland. De som finner sted i middelklassen, betraktes som aktører for forandring. Den kreative klassen kan ses på som den nye intelligentsiaen.
Ikke desto mindre, koalisjonen for modernisering som begynte å ta form under Dmitrij Medvedev, ble det aldri noe av. Signalet fra oven, som gjorde det mulig at en slik koalisjon i det hele tatt eksisterte, ble uten videre avskåret, mens politikeren som hadde størst sjanse til å starte perestrojka 2.0, ga fra seg makten av egen fri vilje.
Politikeren som hadde størst sjanse til å starte perestrojka 2.0, ga fra seg makten av egen fri vilje.
Den russiske endringsmodellen kan bare virke hvis behovet for modernisering som kommer til uttrykk nedenfra, blir lagt merke til og tydelig godkjent ovenfra. I et slikt tilfelle kan middelklassens beryktede konformitet når det gjelder regjeringens offisielle politikk, fremdeles spille en konstruktiv rolle. Hvis folkene som sitter høyere oppe tillater demokrati, vil denne typen konformitet innebære at borgerne innser at de må støtte og dra fordel av det. Hva gjelder den russiske middelklassens kreative potensial, kan det meget vel fungere som motor i en økonomisk liberalisering og politisk demokratisering – dersom den får en grad av representasjon i regjeringen.
Imidlertid kan de kreative krefter blant forandringens aktører ligge i dvale i svært lange perioder. Tross alt har koalisjoner for modernisering i Venezuela og Iran aldri virkelig tatt av, og disse to landene har opplevd sine egne motstykker til det tredoble tilbakeslaget. Så langt har disse kreftene ikke rystet den russiske middelklassen ordentlig.
Vi venter nå i spenning på at moderniseringens aktører, som er blitt til mobiliseringens aktører, endelig skal komme til fornuft. Men vi må sannsynligvis vente enda litt lenger. La oss si et år eller to.
Publisert på carnegie.ru 6. april 2015 og newsweek.com 11. april 2015.
Artikkelen er noe forkortet.
Kilder: fbk.ru, vedomosti.ru, bloomberg.com, Gaidar Institute, otetrad.ru, Tatjana Maleva og Lilia Ovtsjarova: [«Russian Middle Classes on the eve and at the peak of economic growth»], Moskva 2008, Svetlana Misikhina: [«Socioeconomic characteristics and value-political choices of the middle class in the Russian Federation»], Moskva 2014, Tatjana Maleva: [«The long-term concept of social policy of the Russian Federation until 2050»], Moskva 2014, Aleksandr Auzan: [«The middle class and modernization: Hypotheses on the formation of economic and sociopolitical institutions in Russia»], Moskva 2009, Svetlana Misikhina: [«Sosioeconomic characteristics»]
Om artikkelforfatteren: Andrej Kolesnikov er seniorforsker og leder for programmet for russisk innenrikspolitikk og politiske institusjoner ved Carnegie-senteret i Moskva. arbeider også for Gaidar-instituttet for økonomisk politikk og er hyppig bidragsyter til Vedomosti, Gazeta.ru og Forbes.ru. Han var tidligere administrerende redaktør i avisen Novaja Gazeta og vise-sjefredaktør i Izvestija og The New Times. Han har vunnet flere journalistiske priser Kolesnikov har undervist i journalistikk og moderne medier ved høyskolen for økonomi i Moskva og skrevet flere bøker.