Perfeksjonering av plenen

En kort kjøretur nord for Oxford i England ligger herskapshuset Tusmore House, omgitt av plener så perfekt flate og nøyaktig klippet at de fremkaller en slags ærefrykt. I motsetning til vanlig gress, med tuster og småblomster hist og her, føles dette gresset surrealistisk.

En gressguru med førti års plenerfaring, David Hedges-Gower, inspiserte sist sommer dette, som for ukyndige ser ut som et feilfritt teppe av gress, og fant det mindre enn perfekt.

Sjefsgartner Paul Gough var enig. Vanligvis klipper han gresset ned til tolv millimeter, akkurat langt nok til å stå imot sesongens variasjoner i temperatur og nedbør. Men Tusmores eier, den syriske forretningsmannen og filantropen Wafic Saïd, hadde vært innom, og gresset var blitt klippet kort som på en golfbane.

Uker med brennende hete og ustoppelig regn hadde satt spor. Både sopp og kløver var å se, og også litt villgress, som er bittelitt annerledes enn gressartene kvein og svingel, som er sådd her i dyre dommer. (Forskjellen er så subtil at man ikke kan bruke ugressdreper, men må ta i bruk lommekniv.)

Tusmores plener kostet 100 000 pund (ca. 1,3 mill. kroner) å installere, og ligger i tre store betongskåler fylt med først et lag grus og så en jordblanding bestående av 80 prosent sand, som er malt slik at kornene får en spesifikk fasong og størrelse, samt 20 prosent kompost. Blandingen er porøs, så vann og gjødsel dreneres bort og ikke samler seg opp på en uforutsigbar måte, og steril nok til å hindre at ødeleggende bakterier overlever.

Denne måten å dyrke gress på er mye mer krevende enn en gjennomsnittsplen, men det gir sjefsgartneren full kontroll.

Gough og hans fem medarbeidere bruker minst 12 timer i uken på å stelle disse tre plenene, som dekker 0,1 prosent av godsets 220 mål. De klipper, vanner, gjødsler og luker. De harver med raker for å fjerne mose og løst gress og kutte sammenfiltrede planterester nederst ved hvert blad. Røttene luftes med en spesiell plenlufter som med hule rør stanser ut hull i bakken, et triks Hedges-Gower lærte da han jobbet for en golfklubb.      

– På sitt beste kan denne være en av de beste plenene i Europa, sier Hedges-Gower og stryker over den grønne flaten.

Den perfekte plenen er alltid perfekt på samme måte: frodig gress i lik lengde og striper som vitner om jevnlig klipping.

Men sett fra et annet ståsted, er en plen hagebrukets svar på et totalitært system. Vi sprayer med plantevernmidler for å drepe ugresset, og så pøser vi på med gjødsel for å gi plenen de næringsstoffene ugresset kunne gitt. Vi vanner generøst så gresset kan trives, og så bruker vi hver søndag på å fjerne konsekvensene av vanningen ved å klippe et par centimeter av en plante som vokser et par centimeter i uken.

I en tid der tørke stadig erklæres over store deler av Europa, med vanningsforbud som konsekvens, virker dette som galskap.

Avgjørende for menneskets liv

Gressmark er essensielt for planetens eksistens. Med unntak av Antarktis og Grønland, er over 40 prosent av klodens landmasser gressland; Afrikas savanner, Amerikas prærier, Eurasias stepper. I tillegg til å gi opphav til dyreliv, fra elefanter til insekter, holder de på en femtedel av verdens karbonolager.

Før våre forfedre ble bønder, var de avhengige av gresslandet som ga mat til planteeterne de jaktet på. Ødeleggelsen av disse miljøene kan ha startet da jordbruket oppsto for rundt 11 000 år siden, men paradoksalt nok er også mange avlinger gress. Hvete er gress, og det er også ris. Det samme er bygg, mais og havre.

Gressets og menneskenes historie er så sammenfiltret at det nå er umulig å skille mellom menneskeskapt og naturlig gressmark.

Det finnes rundt 12 000 forskjellige gressarter, noe som gjør gress til den femte største familien av blomstrende planter. Gressartene som brukes til plen, vil typisk vokse seg nesten en meter høye om de får være i fred og været er godt, et slikt vær man ofte har nordøst i USA og i Nord-Europa.

Bladene trives i næringsrike miljøer, noe som er grunnen til at de typisk vokser sammen med planter som binder nitrogen, som kløver. Disse gir tilbake til jorden det gresset tar ut. Pollinatorer lever på blomstene deres, og skuddene gir næring til andre insekter, som igjen er mat for pattedyr og fugler.

– Det finnes omtrent ikke liv i en klippet plen, sier Dave Goulson, professor i biologi ved University of Sussex. Et økosystems helsetilstand måles etter biologisk mangfold. Etter den standarden er en plen som består av én type gress, helt død.

– Du finner ikke livsgrunnlag for mange insekter, noe som betyr at det heller ikke er livsgrunnlag for mange insektsspisende fugler eller noe annet, sier han.

I sin bok «Silent Earth: Averting the Insect Apocalypse» (Stille jord: Hvordan unngå innsekts-apokalypsen) advarer Goulson om at den raske nedgangen i insektspopulasjonen i løpet av de siste tiårene kan føre til en kollaps i matproduksjonen, med en påfølgende kollaps av vår sivilisasjon. Det er ikke gressplenene som brakte oss hit – det gjorde blant annet intensivt jordbruk, med sine enorme åkere og avhengighet av insektsdrepende kjemikalier – men plenene kan faktisk være et solid bidrag til å løse problemet. Om hager, parker og veigrøfter fikk vende tilbake til sin naturlige tilstand, ville de bli mye mer insektsvennlige.

Én liten hage gjør ikke særlig forskjell. Men det er nesten 23 millioner hager bare i Storbritannia, som dekker mer enn 400 000 hektar, et areal nesten fem ganger større enn alle landets naturreservater. (Til sammenligning har Storbritannia mer enn 4,5 millioner hektar dyrket mark.)

– Vi kan alle gjøre vårt på vår egen lille flekk, sier Goulson. 

Plantevernorganisasjonen Plantlife har lansert kampanjen «No Mow May» (ingen klipp i mai) for å oppfordre folk til å la gresset gro sent på våren for at markblomstene kan blomstre og gi insektene pollen. I løpet av denne ene måneden i 2021 oppdaget deltagerne mer enn 250 forskjellige markblomster i plenene sine, deriblant blomster i sildre- og øyentrøst-slekten, blomster som en gang var typiske for den britiske landsbygda.

Men miljøvernerne har en tøff jobb om de skal få oss til å droppe plenen. Tradisjonen er en mektig motvekt. Enkelheten i deres løsning taler imidlertid i dens favør: slutt å klippe, sprøyte og bekymre deg for om du har perfekte striper og renskårne kanter på plenen.

– Vi trenger ikke flate områder med klippet gress, sier Goulson, og spør retorisk:

– Om vi må betale en høy miljøpris for å ha dem, hva i alle dager er det vi driver med da?

Fransk oppfinnelse

Den moderne plenen ble oppfunnet i Frankrike og perfeksjonert i England. Tapis vert, det grønne teppet, var landskapsarkitekten André Le Nôtres nyvinning. Hans hager i Versailles ble et uttrykk for Ludvig 14.s absolutte makt over den naturlige verden, så vel som over sine undersåtter.

Når de hadde fullt trykk, brukte slottets fontener mer vann enn Paris’ befolkning. For å spare på vannet iverksatte ingeniørene et system der de brukte fløyter for å varsle hverandre om at Solkongen var på vei, så fontenene kunne skrus av og på ettersom han passerte.

Gressplener var ikke et ukjent fenomen i Storbritannia, men Karl II ga dem sin kongelige velsignelse. Han var så imponert over Ludvigs hager at han i 1660, da han kom tilbake fra eksil i Europa, ga en annen franskmann, André Mollet, i oppdrag å legge om St. James's Park i London i samme stil.

Tidlig på 1700-tallet hadde hagemoten endret seg. Adelen og de nyrike industrieierne ville nå ha herskapshus omgitt av den slags viltvoksende italienske landskaper man finner på malerier, med grotter, innsjøer, en og annen romersk ruin og endeløse gressplener. Gressets lengde på disse godsene avhang av hvor langt fra hovedhuset det vokste. I ytterkanten vokste det vilt. Nærmere huset ble det holdt nede av sauer og kyr.

Men dyr spiser ikke jevnt og legger igjen overraskelser til uoppmerksomme føtter. Så det ble ansatt egne ljåmenn for å trimme gresset nærmest huset. Disse plenene talte like sterkt om rikdom som herskapshusene de omkranset. De var ikke bare kostbare å holde ved like, men de signaliserte også at eieren var i stand til å avstå god jordbruksmark til fordel for en velfrisert utsikt. De hadde ingen bruksverdi annet enn et og annet slag pall-mall – forløperen til krokketspill – eller hagebowling.

Fra midten av 1800-tallet gjorde fremveksten av jernbanen det mulig for middelklassen å flytte ut av forurensede, overfylte byer til et mer landlig liv i forstedene. Disse nye hjemmene med private hager var miniatyrutgaver av godsene, og plenen et spørsmål om moral.

Deres ledestjerne var den skotske gartneren John Claudius Loudon, som hadde satt seg som mål i livet å «øke gartnernes kunnskap … men også heve deres moral og intellektuelle karakter». Han publiserte store mengder hageteori – med plenen i hovedrollen.

«Mannen som sår gress på en hagelapp, legger et sikrere grunnlag for nytelse enn han som bygger en mur og anlegger en grusgang», skrev Loudon i Suburban Gardener and Villa Companion (en guide til forstadshager og -villaer), utgitt i 1839. Gjennom hagestell skulle engelskmannen styrke sin karakter. «Å arbeide for å oppnå et resultat og lykkes i det, gir, som årsak og virkning, et visst monn av tilfredsstillelse for sjelen», skrev gartneren.

Loudons tilhengere fikk drahjelp av en nyvinning. I 1830 bygget ingeniøren Edwin Beard Budding den første gressklipperen. Hans oppfinnelse var perfekt timet for middelklassen, som ikke hadde råd til å holde seg med ljåmenn. Gressklipperne revolusjonerte fritiden så vel som hagebruket. Tennis, fotball, cricket og golf ble helt forvandlet av de jevne plenene. 

Illustrasjon: Heather Hua

Ettersom det britiske imperiet ble utvidet, dukket det også opp gressplener på steder de ikke egentlig hadde noen mulighet til å eksistere, fra den australske ørkenen til den rhodesiske savannen. Taj Mahals velfriserte plener ble anlagt så sent som ved begynnelsen av forrige århundre. Generalguvernør Lord Curzon bestemte at Shah Jahans mesterverk ikke var komplett uten en engelsk hage.

Tok igjen med renter

Plener ble ikke like raskt populært i USA, kanskje fordi landskapet der var mer ubarmhjertig, eller kanskje fordi de ikke hadde et aristokrati som middelklassen kunne herme etter. På en reise i USA i 1842 noterte Charles Dickens seg at «de pent klippede grønne engene vi finner hjemme, ikke er her». Huseierne brukte hagene til å dyrke mat, eller de lot naturen gå sin gang.

I USA ble gressmatter først popularisert i den offentlige sfæren. Etter en reise i England i 1850-årene for å se på hager, da han blant annet besøkte verdens første offentlig finansierte park, Birkenhead Park utenfor Liverpool, fikk Frederick Law Olmstead inspirasjon til å skape noe lignende for folk i New York City. Central Park, anlagt over 3000 mål på Manhattan, ble byens lunge, et sted der fattige kunne få en pause fra trange boforhold og glo på de rike som kjørte rundt i vognene sine. Den satte standarden for amerikanske parker som et sted for fritid heller enn formalisme.

Det var ikke før etter andre verdenskrig at private plener ble en sekulær religion. Forstedene spredte seg utover som ild i tørt gress, da krigs-veteranene fikk tilbud om rimelige boliglån. Tusener av hektar frukthager og åkere ble pløyd opp for å bygge millioner av hus, lenket sammen av jevnt, grønt gress.

Levittown, som ble konstruert av en enkelt utbygger på Long Island utenfor New York City mellom 1947 og 1951, var typisk for disse planlagte samfunnene. Plener var uten gjerder for å legge til rette for naboskap, mingling og delt ansvar for å holde dem ved like. Abe Levitt, utbygger-selskapets grunnlegger, mente at militær disiplin også burde gjelde i hjemmesfæren.

«En sjuskete skapning har lave tanker om andre og enda lavere om seg selv. Slik er det også med bolighus og med en plen», uttalte Levitt.

Innen slutten av 1950-årene hadde plenmanien spredd seg over hele USA. Konformitet var USAs forsvarsverk mot kommunismen, og ugress på ville veier var politisk suspekt.

Kjemikalier utviklet i krigstid som våpen ble brukt på plener som tidligere struttet av kløver, smørblomster og kamille, og forvandlet dem til gressørkner. (Kløver ble uønsket tidlig i 1950-årene da det ble oppdaget at den, som løvetann, kunne knekkes med ugressmiddelet 2,4-D. Og markedsførernes logikk var at blir det drept av et ugressmiddel, ja, da er det ugress.)

Nå er 16 millioner hektar av USA dekket av gressplener, nok til å gresslegge de to statene New York og New Hampshire. Gressplener er med god margin landets mest irrigerte avling (mais ligger på andre plass med 5 millioner hektar). Dette er også ut av ren nødvendig fordi klimaet i store deler landet ikke er egnet til å dyrke gress.

Plener i delstaten Michigan kan leve på nedbør alene. De som ligger i Yuma i sørvestre Arizona, som har 9 cm nedbør i året, trenger titusener av liter vann pr. hektar hver uke for å holdes i førsteklasses stand. Zoom inn på Yuma på Google Earth, og du ser at hus etter hus er omgitt av saftig, grønt gress.

I 2005 anslo Nasa at USAs gressplener hvert år trenger litt under 1000 milliarder liter vann for å holde seg grønne, selv etter at nedbør er tatt med. Dette er omtrent like mye som i 2018 gikk med til å vanne 23 millioner hektar amerikansk jordbruksmark.

Gressplenen har hatt motstandere siden midten av 1900-tallet, men disse har strevd med å bli hørt. Rachel Carsons tirade mot pesticid-næringen i 1962, boken «Den Tause Våren», belyste farene ved kjemikalier utbredt i ugressmidler til bruk på plener, som klordan, DDT og bladherbicidet 2,4-D.

De første to ble til slutt forbudt, men 2,4-D er fremdeles i vanlig bruk (ikke lenger i Norge, red. anm.) til tross for at den anses som potensielt kreftfremkallende av Verdens helseorganisasjon.

Bønder rundt hele kloden kan kjøpe 2,4-D og bruke det under spesifikke værforhold; hageeiere kan kjøpe det på supermarkedet og spraye i vei uten en gang å ha lest anvisningen på flasken.

Avansert vitenskap

Gartneren Danny Hibbert er en av dem som på vegne av en kunde har dratt i land den gjeve prisen for Storbritannias beste plen. Hans lidenskapelige forhold til gressplener startet i barndommen, da han var mer interessert i gressbanene enn sporten som ble spilt på dem. Som 18-åring startet han sin egen gartnervirksomhet, men i dag driver han kun med gress. Før han sier ja til en kunde, forsikrer han seg om at de forstår arbeidet – og kostnadene – som en perfekt plen krever.

– Det er ikke sånn at jeg stikker innom og klipper annenhver uke. Jeg praktisk talt bor der.

Å anlegge en ny plen er enkelt – du trenger jord og gressfrø, og du må gjødsle og klippe – men det er også utrolig komplisert. Om gressmatten din trenger en overhaling, er det antagelig på grunn av det den vokser på.

Kompakt jord holder på vannet, og mosen gror. Leire holder på næringsstoffene, men blir klissete når det regner og sprekker opp når solen tørker den. Sandjord gir superb drenering, men næringsstoffene blir skylt vekk. Gammel jord er full av kjemikalier som har bygget seg opp i årenes løp. Å tilbakestille den er en krevende prosess med prøving og feiling som kan ta år. Da er det enklere å skrape av det øverste jordlaget der ugress lurer og bytte den ut med ny, steril jord.

Hver plenekspert har sin egen foretrukne jordblanding. Gartneren Danny Hibberts plener dyrkes i jord som inneholder støv og knust murstein.

– Det er grusete, men blir ikke presset sammen, så du kan gå på den med en gang uten at den blir til gjørme, sier han.

Før jorden spres, sjekker han dens surhet og næringsstoffer i et laboratorium. Blandingen av raigressfrø som Hibbert bruker, er den samme som på Old Trafford, Manchester Uniteds stadion. Den etablerer seg raskt, og kan klippes et par uker etter såing.

Debatten om hvilke gressfrø som er de beste, kan gå høyt blant plenfrelste. De som går for kvein og svingel, som plenkonsulenten Hedges-Gower, mener raigress er til sportsstadioner, ikke hager, og at de trenger å sås på nytt igjen ofte. Hibbert og hans meningsfeller svarer at kvein-plener er som italienske sportsbiler – vakre, men du bruker mer tid på å vedlikeholde dem enn å nyte dem, og at de er totalt upraktiske om du har barn.

Når jorden er tømt utover, bruker Hibbert dagevis på alle fire med rake og vater for å få det fullstendig flatt. Andre bruker krysslaser, men Hibbert avviser teknikker som ikke er tilgjengelige for folk flest. Han bruker torvbasert kompost, til tross for miljøkostnadene (torvmyrer lagrer mer karbon enn all annen vegetasjon til sammen, og slipper den ut når den blir forstyrret) fordi han mener det fungerer best. Og han sprøyter med det omstridte og ikke-selektive ugressmiddelet glyfosat, som dreper enhver plante som er på feil sted.

– Frem til det blir forbudt, bruker jeg det med glede, sier han.

Hans mål er den perfekte plen.

Illustrasjon: Heather Hua

Ikke alle entusiaster deler dette målet. Gressguru David Hedges-Gower mener det finnes en tredje vei, et sted mellom plen-puristene og militante «rewilders», de som vil tilbakeføre naturen til sin opprinnelige, ville tilstand. Han taler for en mer økologisk oppmerksom plendyrking, der man unngår kjemikalier, bruker elektriske gressklippere og prioriterer gressorter som hører hjemme der man er, og er lette å dyrke.

Dette gjør Hedges-Gower til skyteskive for dem han kaller «gale plenentusiaster», som går til angrep på ham på sosiale medier når han kritiserer deres avhengighet av vanning og ugressdrepere. Men han går også i klinsj med antiplen-aktivister.

– Om du har to hektar og du kan la det gå tilbake til vill natur, er det flott, men det er vanskelig når du har 100 kvadratmeter og en hund.

Gresseksperten ønsker at pleneiere skal kunne leve bekymringsløst med en brunflekkete plen når det er tørke. Gresset er i dvale, det er ikke dødt. Det våkner til live igjen så snart det regner. Hans motto er: Jobb med naturen, ikke mot den.

– Det eneste som noen ganger holder et nydelig gressdekket område ved like, er en ku, en sau eller en hest. Om det er så enkelt, hvorfor gjøre det vanskelig? sier han.

Hibbert, på sin side, mister nattesøvnen over været, som er i ferd med å bli uforutsigbart. Da han begynte å jobbe, kunne han regne med en tørr mars og regn i april og mai. Nå er både mars og april ofte tørre, og regnet kommer ikke før senere. Høyere temperaturer har også utvidet arbeidsåret hans.

– Jeg pleide å sette vekk klipperen i oktober. Nå klipper jeg til uti desember. Om ti år kommer jeg til å klippe til januar.

Tar naturen tilbake

En varm formiddag i august 2021 klapret to shire-hester over broen ved King’s College i Cambridge, der hundre meter plen strekker seg fra vestenden av collegets kapell ned til bredden av elven Cam.

J.M.W. Turner gjorde denne utsikten berømt da han malte den i 1790. Elvestrekket er i stor grad uforandret, med ett unntak. I 2019 pløyde King’s Colleges sjefsgartner Steven Coghill opp en nesten 40 meter lang stripe plen og sådde med en spesiell frøblanding. Dette var det første skrittet mot å omgjøre en steril plen til en praktfull eng av markblomster.  Året etter brøt den ut i et lurveleven av røde valmuer, hvite prestekrager og blåfiolette kornblomster. Deretter kom i tillegg en eksplosjon av vill-gulrøtter. Deres hvite kniplingsblomster fløt mellom gyldne rundbelg og småengkall.

Engen var en multisensorisk opplevelse. Luften var mettet av lukten av blomstrende liv, en vegetabilsk dunst med innslag av mynte og sitrus.

Lyden var usedvanlig: Gresshopper gnisset, og insekter summet. Sommerfugler svermet over stien og flagret unna de veivende armene til forbipasserende barn.

Et par gressklippere fra 1800-tallet sto og ventet på hestene. Universitetsgartner Coghill, en røslig kar med rastløsheten til en som har jobbet med jorden i førti år, strålte mens han så dem skritte mot seg.

Illustrasjon: Heather Hua

Coghill hadde jobbet hardt for dette øyeblikket, vel så mye byråkratisk som hortikulturelt. King’s College er et av Cambridges eldste universiteter, og tradisjoner veier fremdeles tungt. Han måtte få tillatelse fra hagekomiteen, som gikk med på et femårs prøveprosjekt, kun fordi det å tilbakeføre engen til gressplen ville være like enkelt som å pløye den opp og så på nytt.

Blomsterengen var delvis en respons på det uunngåelige. I 2018 forbød EU, med støtte fra den britiske regjeringen, neonicotinoider, en gruppe insektmidler som er satt i sammenheng med kubekollaps, et mystisk fenomen som drastisk har redusert verdens bestand av honningbier.

Disse kjemikaliene var Coghills eneste effektive våpen mot gjødselgraverbiller, som trives i de varme somrene som er kommet med klimaendringene. Billelarvene mesker seg med gressrøtter, og gjør bladene gule og gressmatten tørr. I løpet av få uker kan et angrep gjøre en frodig plen om til en pløyd åker.

Dette var en «ruskeplen» selv før billene kom, ifølge dr. Cicely Marshall, en botaniker ved King’s College som har studert artsmangfoldet i blomsterengen. Jorden er sandholdig, så den krever mye gjødsel, plantevernmidler og vann, som siver ut i elven Cam. Ifølge botanikeren reduserer engen slike utslipp, siden den ikke trenger å vannes eller behandles med kjemikalier.

Enger var en gang det viktigste karaktertrekket ved det britiske landskapet. Åpent gressland og markblomster ble latt i fred og kuttet en gang i året, tidlig på høsten, og høyet ble brukt til å fôre kyr og arbeidshester. Men intensive jordbruksmetoder, med et skifte fra høy til korn-basert fôr, gjorde at det ikke lenger var bruk for disse engene.

Som et resultat har 97 prosent av dem – 3 millioner hektar – gått tapt siden 1930-årene, stort sett til jordbruk. Mange planter som tidligere var vanlige, som valmuer og kornblomster, er nå truet.

«Ugress, men vakkert ugress», sier Marshall.

Men det er ikke skjønnhet som er poenget. Engen er et skritt i retning av å hindre kollapsen av fauna og flora i Storbritannia. Det britiske økosystemet er bare halvparten så mangfoldig som det var før den industrielle revolusjonen: Det siste tiåret alene har landet mislykkes i å nå 17 av 20 konserveringsmål satt av FN, ifølge analyser gjort av Royal Society for the Protection of Birds, den britiske fuglebeskyttelsen.

Selv om engen utenfor King’s College bare er en dråpe i den økologiske ørkenen, er Marshall himmelfallen over hvilken innvirkning den har hatt. I 2021 fant hun 130 arter av nattsvermere, inkludert plettbåndfly, som en gang var vanlig i hele Storbritannia, men nå finnes kun få steder sørøst i landet. Antall plantearter har tredoblet seg, og det høye gresset er hjem for insekter. Disse trekker til seg fugler og flaggermus, deriblant den truede arten bredøre, en flaggermus med sammenknøvlet ansikt som ser ut som en flyvende mops.

Coghill er en filosofisk anlagt gartner og anser seg som sin jordflekks beskytter, i gjeld til dens fortid, med interesser i dens fremtid. Han er en pragmatisk romantiker som anerkjenner rollen hans plener har – deres historiske betydning, måten de spiller mot bygningene de rammer inn – men han klør likevel etter å være kreativ. Han har vært pådriver for en mer miljøvennlig tilnærming til plenstell ved de andre plenene på King’s College, gjennom å fase ut gressklippere som bruker fossilt drivstoff, minimere gjødselbruken og vanne med oppsamlet regnvann når det er mulig. Men denne engen er kronen på verket.

Britiske Cambridge er en by av sublime plener, med tilhørende skilt om ikke å trå på gresset. Før sin forvandling var plenen på baksiden av King’s bare tilgjengelig for institusjonens akademikere. Studenter og turister hadde ikke adgang. I 2021 klippet Coghill stier gjennom engen slik at folk flest for første gang fikk gå inn hit.

En solfylt helg i vår var engen i ferd med å våkne fra vinterdvalen. Luften var stinn av pollen, og gule marianøkleblom flekket det ankelhøye gresset. Bevis på Coghills misjonsvirksomhet var synlig i form av høyballer som lå ved plenkanten.

Turistene stoppet og tok bilder, før de gikk videre på det klippede gresset, tok ut maten fra piknikkurvene sine, kastet frisbeer eller solte seg.

Aldri var vel gresset grønnere.  

Publisert i 1843 fra The Economists 16. august 2022.