Et berg av statistikk og studier peker i samme retning: Vi tilbringer mer og mer tid alene. Selv om mange tall og hypoteser på feltet er amerikanske, bør de interessere oss. Denne forskningen kan ha stor overføringsverdi, siden vi så ofte tar etter amerikanske trender – eller allerede har gjort det.
The Atlantic-journalist Derek Thompson har studert materialet. Her er tre interessante poenger fra statistikken han presenterer i artikkelen «The Anti-Social Century»:
Andelen voksne amerikanere som treffer venner på bar eller kafé, har gått ned med 30 prosent de siste 20 årene.
Tidsbruk på fysiske møter er redusert med over 20 prosent fra 2003 til 2023. For ugifte menn og unge under 25 år er nedgangen over 35 prosent.
Andelen barn og ungdom som sier de «møter venner nesten daglig utenom skoletiden», er redusert med nesten 50 prosent siden begynnelsen av 1990-tallet. Den kraftigste nedgangen skjedde på 2010-tallet.
Frivillig isolert – og utmattet
Et viktig poeng er at ensomheten ofte er selvvalgt. I dag foretrekker mange å spise alene, se film alene og så videre. Teknologien og tjenestetilbudet legger til rette for en slik livsstil. Dermed svekkes den naturlige reaksjonen på ensomhet, mener sosiologen Eric Klinenberg:
«Det er faktisk en veldig sunn følelsesmessig respons å føle litt ensomhet. Det får deg opp av sofaen og ut for å møte folk ansikt til ansikt.»
Problemet er at folk ikke lenger responderer slik.
Når man sitter hjemme, tilkoblet nettet, blir grensen mellom reell alenetid (som alle trenger) og reell sosialisering diffus.
Folk føler seg permanent slitne, uten å forstå hvorfor, skriver Thompson og viser til Nicolas Carrs bok «Superbloom: How Technologies of Connection Tear Us Apart»:
«I en sunn verden vil folk som tilbringer mye tid alene, registrere det eldgamle biologiske signalet: 'Jeg er alene og trist. Jeg burde legge noen planer.' Men vi lever i en bakvendt verden, der enkel hjemmeunderholdning, overdreven deling på nettet og forkrøplede sosiale ferdigheter utløser et merkelig populært svar: 'Jeg er alene, engstelig og utmattet. Gudskjelov ble planene mine avlyst.'»
Den midterste ringen
Psykisk uhelse (ikke minst blant ungdom) er bare én av konsekvensene som følger. Maksimalisert alenetid kan også forklare mye av tidens politiske polarisering, paradoksalt nok fordi den faktisk styrker to av våre tre sosiale ringer.
Det hjemmekjære aspektet av trenden styrker samholdet i vår indre ring, der familien befinner seg. Nettbruken styrker den ytre ringen, der vi følger ordskiftet i interessefellesskapet vårt (ofte vår politiske stamme). Denne oppmerksomhetsfordelingen går imidlertid på bekostning av den midterste ringen, lokalsamfunnet eller «landsbyen» vår.
Historikeren Marc J. Dunkelman mener den midterste ringen er selve nøkkelen til sosial samhørighet: «Det å møte sympatiske mennesker som er uenige med deg, ute i den virkelige verden, har en politisk modererende effekt», sier han.
Om familien lærer oss kjærlighet, og stammen lærer oss lojalitet, så lærer landsbyen oss toleranse – forutsetningen for å leve sammen.
Litt mer statistikk kan illustrere poenget: The American National Election Studies ber jevnlig demokrater og republikanere om å rangere motparten på et «Følelsestermometer», som går fra null (veldig kaldt/ugunstig) til 100 (veldig varmt/gunstig). I 2000 var det bare 8 prosent som ga det andre partiet en null. I 2020 hadde det økt til 40 prosent.
Kaoslengsel og KI
Forskningen til den danske statsviteren Michael Bang Petersen har dessuten funnet indikasjoner på at en destruktiv nihilisme gror frem: «Vi forventet et klart mønster av polarisering, med folk på venstresiden som delte konspirasjoner om høyresiden og omvendt. Men noen deltagere virket tiltrukket av enhver konspirasjonsteori så lenge den tok sikte på å ødelegge den etablerte orden», forteller han til The Atlantic. Disse stemmene lengter etter kaos.
«Det antisosiale århundret» har bare så vidt begynt. Risikoen er at kunstig intelligens vil forsterke den selvisolerende tendensen. KI-modellene mestrer allerede rollen som evig hjelpsom assistent, og i motsetning til menneskelige samtalepartnere går de aldri lei av å høre om dine behov og interesser.
Den største plattformen for kunstig intelligente samtalepartnere, Character.ai, har titalls millioner brukere som i snitt bruker 93 minutter daglig på å chatte med programvaren.
Thompson spør om vi kan lære noe av amish-kirkens syn på ny teknologi: Den tas i bruk bare dersom den harmoniserer med samfunnets grunnleggende verdier.
«Vi bør spørre oss selv: Hva ville det bety å velge teknologi basert på langsiktig helse i stedet for øyeblikkelig tilfredsstillelse? Og hvis teknologien skader samfunnet vårt, hva kan vi gjøre for å helbrede det?»