Kraftsalver

Vinteren 1999 fikk jeg følgende oppførselsanmerkning: «Da han får beskjed om at han og andre i klassen har fått anmerkning for uro og prat i klasserådstimen, svarer han: 'Nei, fytii helvete!'» Noen måneder senere fikk jeg en ny oppførselsanmerkning – i gymtimen. Først hadde jeg slått tåen i hjørnefotball og ropt «satans dritt!» Så tapte laget mitt i kanonball. «Fåkk! Faen!»

Læreren tok meg til side. Snakker dere sånn hjemme? Jeg mintes at mamma faktisk hadde vask-et munnen min med såpe en gang, og pappas foretrukne kraftuttrykk var det beskjedne ‘heite hule’, så nei, svarte jeg. Vel, da måtte det være all den Metallica-musikken vi hørte på, lød lærerens konklusjon.

Jeg fikk nedsatt oppførselskarakter i 9. klasse, og ble oppfordret til å bruke mildere uttrykk, som for eksempel ‘fy farao’.

Siden den gang er det gjort vitenskapelige gjennombrudd innen banneforskningen. Nå viser det seg at stygge ord kan være smertelindrende.

Banning er smertelindrende

Ved Keele University har Richard Stephens i mange år forsket på banning. Nylig inviterte Stephens og en kollega 92 personer til et «bannelaboratorium», hvor de ble bedt om å legge hånden i en boks med isvann. Først fikk de beskjed om å si banneordet ‘fuck’ i en jevn rytme mens de holdt hånden i vannet. Deretter skulle de bruke juksebanneordet ‘fouch’. Deltagerne hadde to oppgaver underveis:

Gi beskjed når det begynte å gjøre vondt og deretter la hånden ligge i isbadet helt til smerten ble uutholdelig. Smerteterskelen økte med over 30 prosent når ordet ‘fuck’ ble brukt, kontra når ‘fouch’ ble gjentatt. Med hjelp av ‘fuck’ klarte deltagerne å holde hånden i vannet i rundt 78 sekunder, mot 58 med ‘fouch’.

Banning er altså smertestillende. Men ikke fordi det distraherer oss fra smerten, lød konklusjonen, for da burde jo også ‘fouch ‘fungert.

Forskerne har følgende forklaring: Banning fører til at vi blir emosjonelt opphisset, noe som igjen trigger en lett stressrespons, hjerterytmen øker, og adrenalinet som da produseres, gjør at vi tåler smerte bedre.

Moss Antibanneklubb

Kampen mot banning var i mange år en tilbakevendende debatt i norske medier. «Slik misbruk av alkohol virker ødeleggende på legemet, virker banning forsimplende på sjelen», hevdet en norsk avis på slutten av 1950-tallet. Stygge ord var i ferd med å bli en folkelast og måtte bort fra arbeidsplasser, hjemmet og skolene.

Det ble skrevet om en bedrift i Moss som hadde en «antibanneklubb» – én krone i sparebøssen hver gang de sa et ukvemsord. Andre trakk frem Sovjetunionen hvor man kunne få fem dager i fengsel for banning på offentlig sted.

Speiderloven ble holdt opp som et godt eksempel – man skulle være ren i tanker, gjerninger og ord. Speidersjef Müller hevdet selv at «å banne er som en stygg vorte i et pent ansikt». Han mente dessuten at det burde være like selvfølgelig for menn at de ikke burde banne som at de ikke burde gråte.

«Hvis en kjekk gutt blir utsatt for noe som gjør at han føler trang til å gråte, er det noe inni ham som holder igjen. Kjekke karer gråter ikke, altså må han beherske seg. Er det noe dårligere å beherske seg når man får lyst til å banne?»

Dyr banner også

Ifølge førsteamanuensis i kognisjonsvitenskap og forfatter av boken «What the F» (2016), Benjamin K. Bergen, tyder resultater fra banneforskningen på at det kan være naturstridig å beherske seg. Det viser seg at pasienter som lider av afasi, som har svært store problemer med å snakke og uttale ord, ofte kan ytre banneord helt perfekt når de blir sinte.

Bergen trekker også frem en pasient som fikk bortimot hele venstre hjernehalvdel fjernet. Ettersom språksenteret sitter til venstre hos de aller fleste av oss, mistet vedkommende taleevnen. Men når han opplevde frustrasjon, var han fortsatt i stand til å la banneordene hagle. Ifølge Bergen tyder dette på at spontan banning ikke kommer fra venstre hjernehalvdel, men fra det limbiske system: «en evolusjonsmessig gammel del av hjernen som vi har til felles med primater og andre pattedyr, og som styrer emosjonelle rop, skrik og brøl.» Bruk av stygge ord kan altså være en naturlig refleks.

Selv dyrene banner i frustrasjon. Psykiater og forsker Richard Alan Gardner klarte på 1960-tallet å få hun-sjimpansen Washoe til å lære seg et tegnspråk.

Tegnet for bæsj var å dunke en knyttneve oppunder haken. Washoes avkom lærte seg også dette tegnspråket. Tredje generasjon sjimpanser fikk ikke undervisning av Gardner, men lærte seg tegnspråket. Når de var sinte på forskeren, løp de alle rundt og slo seg selv i haken så det klapret i tennene. Denne gesten kombinerte de så med tegnet de hadde lært seg for å henvise til Richard Gardner selv.

Budskapet var altså: Richard er en dritt!

***

Med det vi nå vet om banning, ber jeg herved rektor ved Heistad ungdomsskole om at de ovennevnte anmerkningene slettes.

Jeg ber også om at oppførselskarakteren min i 9. klasse settes opp igjen, for helvete.

Kilder: «Swearing Is Good for You» (Emma Byrne, 2017) og «What the F» (Benjamin K. Bergen, 2016), forskningsartikkelen «Swearing as a Response to Pain – Assessing Hypoalgesic Effects of Novel Swear Words» (Richard Stephens og Olly Robertson 2020), times.com og norske avisarkiver 1950–1980.