Toulon, Frankrike 2020: Ragnhild Karvainen står ved veikanten og vifter desperat med tom-melen. Toget hun skulle ta, er kansellert grunnet lokførerstreik, og om kort tid må hun være på plass i Toulouse, 50 mil lenger vest. Uten andre alternativer bestemmer hun seg for å haike, i håp om å rekke frem i tide.

Kort tid etter sitter hun i forsetet på en svart stasjonsvogn. Mannen som kjører bilen, tar plutselig av fra hovedveien, inn på en øde landevei og stopper på en parkeringsplass. Han vil at Karvainen skal kle av seg.

Med bilen på tomgang griper hun nøkkelen, river den ut av tenningen og røsker opp døren. Hun låser opp bagasjerommet, tar ryggsekken ut, kaster fra seg nøkkelen og tar beina fatt.

Dette ble starten på det som skulle bli hennes yndlingsmåte å reise på.

Haikeren fra Hamar

Karvainen har akkurat haiket fra Tromsø til Fauske. Turen, som normalt skulle bli en syv–åtte timer lang busstur, ble en tur til Stetind, et gårdsbesøk, en om-visning i en liten nordnorsk bygd og en natt med camping i villmarken – primært i regi av menneskene som plukket henne opp.

– Etter episoden i Frankrike bestemte jeg meg for hva jeg skulle være redd for, og hva jeg skulle gi blaffen i. Jeg bestemte meg for ikke å være redd for ting som muligens, kanskje kan skje, hvis det begrenser livet jeg vil leve, sier Karvainen, som valgte å fullføre haiketuren til Toulouse til tross for det som skjedde, og det var dette som raskt skulle redefinere hennes forhold til haiking.

– Etter det hadde jeg bare fine turer, og jeg skjønte at dette kan være en fantastisk måte å reise på hvis man er forberedt og tar sine forholdsregler.

Reisen som destinasjon

Fra Oslo til Troms og tilbake, fra Litauen til Sverige, Kiruna til Finnmark og flere titalls andre reiser, har jenta fra Hamar brukt tommelen som sitt eneste fremkomstmiddel. For henne er det historiene og menneskemøtene som stadig trekker henne mot den litt spesielle reisemåten.

– Man lærer så mye og får høre så mange historier som knytter meg til folk og steder jeg normalt aldri hadde fått et forhold til. Nå kan jeg kjøre forbi en bygd og si: Der bor han, det fjellet heter det, og denne skolen skulle egentlig legges ned. Jeg blir kjent med samfunnet og landet på en helt annen måte.

Hun forklarer at i en stadig mer digitalisert hverdag, hvor alt er tidfestet, planlagt og forutsigbart, er det sjelden noe overlates til tilfeldighetene – og nettopp derfor finner hun friheten i det tilfeldige og uventede.

– Haiking er en av de få aktivitetene med full uforutsigbarhet. En vet ikke hvor lang tid det tar før man kommer frem, man vet ikke med hvem, og en vet ikke hva som kommer til å skje rundt neste sving. Det er den eneste reisemåten der eventyret velger veien for deg.

Ikke fordi de må, men fordi de vil

Jonathan Purkis, sosiolog og forfatter av boken «Driving with strangers: What hitchhiking tells us about humanity», har i flere år forsket på haiking som fenomen. Han forteller at det fortsatt er en levende haikekultur i Europa, med jevnlige samlinger, haike-løp, haike-foreninger og til og med en egen encyclopedia, der haikere kan finne relevant info til haiketuren.

– I dag haiker folk i Europa hovedsakelig fordi de vil, ikke fordi de må. Det er en fortelling om individuell frigjøring, om driftig eventyrlyst, om søken etter nye opplevelser og menneskemøter. Det handler om å gå utenfor komfortsonen og oppleve kulturer på en mer spontan og tilfeldig måte.

Ifølge Purkis, som selv kan skilte med over 1300 haik og over 65 000 kilometer tilbakelagt, er det mange årsaker til at haikere er sjeldnere å se langs veien i dag. Han peker på økt velferd, økende bilpark og bedre kollektivtilbud, men legger også vekt på farene det kan forbindes med.

– Det er ikke til å stikke under stol at frykten for å haike eller ta opp haikere har avskåret mange, etter uhyggelige episoder i nyhetsbildet. Det er ofte disse historiene folk husker, selv om forskningen ikke tilsier at haiking er mer utrygt enn hva man ellers gjør i livet.

Purkis viser til en av de få studiene som er skrevet om farene med å haike, av California Highway Petrol så langt tilbake som i 1974, som viste at haikere da ikke var overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, hverken som ofre eller utøvende, utover det som var normalt ellers i samfunnet. Det var dog syv til ti ganger større sannsynlighet for kvinner å havne i statistikken enn for menn.

Holdninger i endring

Sosiologen forklarer at samfunnets holdning til haikere har variert gjennom tidene. Han viser til hvordan de første haikerne på starten av 1900-tallet i USA ofte ble ansett som eventyrere og pionerer. I nedgangstider og krigsår genererte derimot samfunnssituasjonen solidaritet i møte med haikere. Og i motkulturens søken etter autentiske opplevelser under haikingens gullalder på 1960- og 70-tallet, ble haikere både forstått og misforstått, uglesett og heiet frem, alt etter som.

Purkis viser blant annet til tidligere statsminister (og haiker) i Canada, Pierre Trudeau, som i 1970 oppmuntret unge «to hit the road, drive or hitchhike and see what Canada’s all about». Men på 1980- og 90-tallet dabbet haikingen av med forbrukerkultur, økt velstand og større grad av årvåkenhet overfor fremmede.

– Jeg liker å si at haiking utvikler seg etter omstendighetene. Haiking har både ebbet ut og økt i popularitet i over et århundre, og har forandret seg ut ifra hvor man er i verden og hvilken samfunnssituasjon man er i.

Haikestasjoner, premiering og solidaritet

Noen land i verden skiller seg spesielt ut når det kommer til skyss med fremmede, og et av dem er Cuba. I mangel på offentlige transportmuligheter og få privat-biler er haiking blitt en stigmafri og hverdagslig måte å reise på, med statsansatte haikekonsulenter kalt «el Amarillos» (på grunn av deres gule uniformer) og offentlige haikestasjoner. Faktisk er det påbudt for offentlige tjenestebiler å plukke opp haikere på den karibiske øya.

Selv om vi ikke kan vise til en like sterk haikekultur i Europa, er det flere land som har lagt til rette for tommelreisende. Purkis nevner Polen, der man frem til 1995 hadde et statlig premieringssystem for dem som plukket opp haikere. I Nederland finnes det egne haikestopp kalt liftershalte eller liftplaats, og Tyskland har sine mitfahrerbank, som er fargerike benker du kan sette deg på om du ønsker haik.

– Det som har imponert meg de senere årene, er at det etableres nye haikestasjoner i Europa, blant annet i Nederland, Tyskland og helt nylig i Danmark ved de større trafikknutepunktene.

Tilrettelagt Tyskland og Nederland er blant landene som har laget egne haikestopp, gjerne i tilknytning til de store trafikknutepunktene. Foto: Getty Images/Istockphoto

En tillitserklæring

Ragnhild Karvainen forteller at nordmenn – tross vårt rykte som litt reserverte – slett ikke er vonde å be når det kommer til haiking. Hun trekker frem Nord-Norge som det beste stedet å haike. Men ikke alle forstår konseptet.

– Noen tror jeg har mistet bussen, mens andre har stanset fordi de tror jeg er i nød. Når jeg forteller dem at det er fordi det er gøy og hyggelig, får jeg ofte et litt forvirret blikk tilbake. De synes kanskje det er litt sært. Men de fleste skjønner greia, og hos de eldre vekker det nok litt nostalgi.

Hun tror haiking er en sunn måte å utfordre hverandre og samfunnet på, til tross for at hun selv fikk kjenne på hva det vil si når noen bryter kontrakten.

– Når man haiker, åpner man opp med en veldig direkte, sosial forespørsel. Så sitter man der, i en liten boks med en fremmed, som man ellers aldri ville hatt noe med å gjøre. Jeg tror det utfordrer oss sosialt, men kanskje mest på raushet og tillit, sier Karvainen.

Mannen i den svarte stasjonsvognen klarte nemlig ikke å røske i hennes tiltro til andre mennesker.

Hun valgte frihet fremfor frykt, og med det ble livet litt rikere, skal vi tro haikeren fra Hamar.

Kilder: Hitchwiki.org, bernd.wechner.info/hitchhiking, mindofahitchhiker.com/thesis, franknature.nl, zeit.de, Jack Reid: «Roadside Americans: The Rise and Fall of Hitchhiking in a Changing Nation», news.uoguelph.ca, freedomnews.org.uk, drive.com.au, Wikipedia