Advarsel: Saken inneholder spoilere.

Familiens utskudd

Fra de første sekundene på lerretet får man raskt inntrykk av at Donnie, spilt av en ung og nyoppdaget Jake Gyllenhaal, ikke er som andre tenåringer. Med atmosfærisk bakgrunnsmusikk sveiper kameraet over et fjellrikt landskap i tidlige morgentimer. I midten av en øde landevei ligger den sovende hovedpersonen i pysjamas. 

Filmens mystiske stemning blir umiddelbart satt, og forundringen rundt Donnie er i gang.

I den påfølgende introen får seerne servert verdenen Donnie lever i, mens han sykler hjem til en typisk amerikansk forstad på 1980-tallet. Rammene rundt Donnie virker trygge og stabile, med tilsynelatende vanlige, Reagan-stemmende foreldre og to livlige søstre. Karakterens storesøster spilles for øvrig av Jakes egen storesøster, Maggie Gyllenhaal, noe som bidrar til en ektefølt kjemi under filmens søskenkrangler.

Introens slutt markeres av en beskjed skrevet på kjøleskapsdøren: «Hvor er Donnie?», som markerer familiens bekymring.

Hele denne scenen er akkompagnert av «The Killing Moon» med Echo & The Bunnymen, bevisst valgt av den unge, debutregissøren Richard Kelly. Låten gir flere kraftige frempek (både i tekst og navn på band):

«Fate / Up against your will /Through the thick and thin
He will wait until / You give yourself to him»

Umiddelbar fiasko

Kelly hadde akkurat fullført filmstudiet da han bestemte seg for å skrive og regissere sin første storfilm: «Donnie Darko». Den mystiske historien hadde kvernet i hodet til den spirende filmskaperen i flere år, og ifølge Kelly selv hentet han inspirasjon fra sin egen oppvekst på 1980-tallet.

I 2001 var filmen ferdig produsert og hadde sin debut på en filmfestival i januar. Selv om filmen fikk gode skussmål fra kritikere, var distributørene skeptiske. De mente at den kompliserte historien – som ikke lett kunne omfattes av én sjangerbeskrivelse – var «utilgjengelig» for publikum.

Etter flere måneder ble filmen likevel plukket opp til en kinopremiere i oktober samme år. Den første mottagelsen var laber, og filmen spilte kun inn litt over 100 000 dollar i løpet av premierehelgen. Sammenlignet med filmens totale budsjett på 4,5 millioner, ble den dermed ansett som en flopp.

Mye skyld er senere blitt lagt på markedsføringen og traileren, som portretterte en mørk og dyster stemning, koblet med klipp av et flykræsj og en fallende flymotor. Dette resonnerte dårlig hos den amerikanske befolkningen som nettopp hadde blitt rystet av terrorangrepene 11. september samme år.

Historien om Donnie Darko ble senere sluppet på det europeiske markedet og fanget etter hvert interesse også i hjemlandet gjennom DVD-salg. I en periode var filmen blant bestselgerne på Amazon og solgte for over 10 millioner dollar. Det som opprinnelig var en fiasko, var blitt en suksess, og Kelly ble bedt om å komme med en nyutgivelse. Den kom i 2005, i form av «Donnie Darko: The Director's Cut».

Men hva slags film er egentlig «Donnie Darko», og hva skyldes den kultdrevne oppmerksomheten?

Historie med mange fasetter

Filmen er ofte klassifisert som science fiction, med snev av grøsser, thriller, tenåringsdrama og svart komedie. Historien favner også et mangfold av temaer som surres sammen i den bisarre verdenen rundt Donnie. En av de første ledetrådene handler om mental helse.

I en krangel rundt middagsbordet kommer det frem at Donnie går til psykiater, og søsteren avslører for familien at han har sluttet å ta medikamentene sine.

Kort tid etter blir vi introdusert for figuren Frank.

«Wake up». «I’ve been watching you».

En stemme dukker opp i natten – med forsterket volum – så den virker å komme fra tilskuerens eget hode. Ute i hagen i stummende mørke møter Donnie en skikkelse i kanindrakt som forteller at verden kommer til å gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder.

Scenen fører stemningen fra tenåringsdrama til noe nærmere en thriller eller grøsser. Seeren blir sittende igjen med dilemmaet: Er vi vitne til en psykose i Donnies hode, eller er det mer bak kaninskikkelsen og spådommen?

Mysteriet fortsetter med en uforklarlig, fallende flymotor som kræsjer gjennom hustaket og lander i Donnies seng, mens han beleilig var blitt ledet ut i tide av Frank. Dette fungerer som et tegn på at det bisarre rundt hovedkarakteren ikke kun foregår i hans eget hode.

Hverdagshelt i tenårene

Simultant med den overnaturlige historielinjen følger vi også en tenåring i tydelig opprør mot samfunnet rundt seg. Sentralt her finner vi blant annet konfrontasjonen med en populær sjarlatan av en selvhjelpsguru, Jim Cunningham (spilt av Patrick Swayze), som har trollbundet filmens voksne karakterer med sin lære.

I skolens forsamlingsrom holder han et foredrag hvor han skal forsøke å «helbrede» hverdagsproblemene til flere elever – til jubel fra foreldrene og lærerne blant publikum. Donnie inntar imidlertid talerstolen og gir guruen en realitetsorientering foran hele skolen og avslutter med å anklage Cunningham for å være «fucking Antikrist».

På lik linje tar han også grep i klasserommet da en kvinnelig lærer forkynner guruens budskap og ber elevene om å klassifisere livsvalg på en linje mellom frykt og kjærlighet. Donnie trosser autoriteten og forklarer opphetet hvordan livet er styrt av mye større kompleksitet enn som så og et mye bredere spekter av sinnsbevegelser og emosjoner. 

Handlingen blir til dels drevet frem av novellen «The Destructors» av Graham Greene, som klassen til Donnie blir bedt om å analysere. Hovedkarakterene i novellen utfører tilsynelatende irrasjonelle handlinger, som hærverk på et hus og brenning av penger. Som eneste elev virker Donnie å ha forstått motivasjonen bak handlingene, og sier: «De vil bare se hva som skjer når de river verden fra hverandre». Han argumenterer videre for at ødeleggelse også kan være en form for skapelse.

Underveis i filmen får Donnies destruktivitet bensin på bålet, hvor han blant annet oversvømmer skolen og til slutt brenner ned selvhjelpsguru Cunninghams bolig. Brannen bidrar til å eksponere at guruen besitter store mengder barneporno – noe som forskjønner Donnies (i utgangspunktet) kriminelle handling.

Opprøret mot omgivelsene fører hovedkarakteren inn i en helterolle, hvor han står ansvarlig for å trekke det voksne samfunnets absurditet ut i dagen. Svart på hvitt får vi servert dette i Donnies eget selvbilde, i scenen hvor han går fra skolen med kjæresten, den nyinnflyttede Gretchen, som uttrykker:

«Donnie Darko – hva er det for et helvetes navn? En slags superhelt?»

Donnie svarer selvsikkert:

«Hva får deg til å tro at jeg ikke er det?»

Mystisk hovedplot

Samtidig som han lever ut en slags tenåringshverdagshelt, spiller han også en annen helterolle i bakgrunnen.

Kaninfiguren Frank vender stadig tilbake, noe som blant annet gir Donnie kraft til å forutse skjebnen til personene rundt seg, inkludert sin egen. Han blir etter hvert ledet til en bok om tidsreiser, «Philosophy of Time Travel», skrevet av «Grandma Death» – nok en av filmens fargerike roller.

Boken beskriver et fast sett med kosmiske regler for tidsreiser, alternative dimensjoner og skapelsen av disse. Uten at seerne får det eksplisitt forklart, er det mye som tyder på at Donnie selv er blitt hovedrollen i det kosmiske spillet, og at han står til ansvar for å redde verden. Verdens undergang er i filmen symbolsk satt til 2. oktober, som også er fødselsdagen til Graham Greene, forfatteren av boken som inspirerer Donnie.

Ny versjon ga offisiell forklaring

I den første versjonen av filmen, som opprinnelig gikk på kino og deretter kom ut på DVD, er flere forklarende scener fjernet, og historielinjen om tidsreiser og dimensjoner er i større grad overlatt til tolkning. I «Director’s Cut» fra 2005 får vi en mer utførlig forklaring på Donnies rolle i spillet, ved at seerne får fremvist flere sider av boken om tidsreiser.

Mye er knyttet til den fallende flymotoren, som ifølge den offisielle forklaringen skapte en alternativ dimensjon – The Tangent Universe. For å redde verden innen 28 dager er omme, må Donnie følge skjebnen han er gitt og de ledsagende spillereglene.

Filmens avsluttende scener er blant dem som skaper størst forvirring hos seere. Her ser man Donnie liggende i sengen mens han ler hysterisk – rett før flymotoren igjen treffer hustaket og tar livet av hovedkarakteren.

Det kan der virke som om Donnie lykkes med oppdraget, og at han var tilfreds med endelig å ha reddet alle de kjære rundt seg og resten av verden. Slik «The Destructors» i Greenes novelle brukte ødeleggelse til å fremme skapelse, måtte Donnie ofre seg selv for å redde alt rundt seg. Mange har også påpekt en religiøs symbolikk i historien, der hovedkarakteren fungerer som en moderne Messias.

Slik Echo & The Bunnymen sang i filmens intro, måtte Donnie til slutt gi seg selv over til skjebnen.

Gjenkjennelig om ungdomstid

For å forklare filmens suksess har regissør Richard Kelly ofte vendt seg bort fra hovedplottet med tidsreiser og alternative dimensjoner. Han tror heller den skyldes at seere lett kan relatere til hovedkarakteren.

«At filmen fortsetter å ha appell hos nåtidens tenåringer, er en påminnelse om at jo mer ting forandrer seg, jo mer forblir de det samme», uttalte Kelly til nettstedet Quartz.

Han mener det handler om oppvekst – og gleden, frykten og smerten ungdommer møter på veien mot voksenlivet. Dørstokken mellom ungdoms- og voksentilværelsen vil aldri forsvinne, og filmens handling tar denne opplevelsen på alvor.

Å relatere til Donnie som en flerdimensjonal superhelt er nok vanskeligere, og kritikere trodde først at den udefinerbare handlingen skulle virke avskrekkende på seere. Men kanskje den mangefasetterte historien og de mange sjangerne den flørter med er det som drar seere inn i Donnies bisarre univers?

I én og samme film kan seere selv hente inntrykk fra et mangfold av parallelle historielinjer – gjennom mental helse, ungdomsopprør, tidsreiser og en klassisk heltehistorie. At filmen i stor grad er omgitt av mystikk, og at handlingen er opp til tolkning, bidrar kanskje til fascinasjonen som til nå har vart i over to tiår.

På den måten kan vi alle sitte igjen med vår egen, unike forståelse av hva filmen egentlig handler om.