Den som interesserer seg bare en liten smule for filmhistorie, vil fort oppdage betydningen den franske nybølgen har hatt. Etterdønningene har vært virksomme i flere omganger, i land etter land, og bevegelsens kreative gnist appellerer stadig til nye generasjoner med filmskapere.
Derfor bør ingen bli overrasket av at kinoaktuelle «Nouvelle Vague» har mer enn nostalgi og biografiske fakta å fare med. Den amerikanske indieregissøren Richard Linklaters siste opus handler om innspillingen av det fransk-sveitsiske regissørikonet Jean-Luc Godards «Til siste åndedrag» (1960) og presenterer dermed en produksjonsstrategi og et estetisk frisinn som fortsatt kan ha stor relevans.
Akkurat slik punken demonstrerte hvordan «alle» kan uttrykke seg musikalsk, er Godards debutfilm et eksempel på at man kan lage film med få midler. Visstnok trenger man «bare en jente og en pistol». Regissøren må imidlertid være kreativ med redskapene som er tilgjengelige, og frigjøre seg fra konvensjonelle ideer om hvordan en filmfortelling skal presenteres.
Reaksjon på stivnet «kvalitet»
Den franske nybølgen begynte nemlig som et opprør mot etterkrigstidens franske «kvalitetsfilmer» (tradition de qualité). Dette var produksjoner preget av et solid, men tradisjonsbundet filmhåndverk, hvor handlingen gjerne var basert på prestisjefylte romaner og fortalt i kronologisk rekkefølge. Det kunstneriske målet var å skape en illusjon av en lukket verden.
En gruppe unge filmkritikere tilknyttet magasinet Cahiers du cinéma begynte å polemisere mot denne produksjonsmodellen og tok etter hvert sikte på å lage sine egne filmer som «den beste formen for filmkritikk». Godard, samt François Truffaut, Éric Rohmer, Claude Chabrol og Jacques Rivette var i denne kretsen.
Nytt og lettere filmutstyr, sammen med «raskere» råfilmtyper (som ikke krevde mye lyssetting), frigjorde dem fra de kostnadskrevende studiofasilitetene. De filmet i stedet på gater, i leiligheter og bakgårder, ofte uten store forberedelser, og gjerne improvisert og spontant. Billige hjelpemidler (som en rullestol) kunne sørge for kamerakjøringer. Sammen med mange håndholdte opptak resulterte dette i et fritt, flytende og umiddelbart uttrykk.
Originalen Jean-Luc Godards «Til siste åndedrag» (1960) var en av de første – og kanskje den mest betydningsfulle – produksjonen i den franske nybølgen på 1960-tallet.
Filmen om filmen Zoey Deutch og Aubry Dullin tolker henholdsvis Jean Seberg og Jean-Paul Belmondo, de to hovedrolleinnehaverne i «Til siste åndedrag».
I «Til siste åndedrag» tok Godard også i bruk en rå og uvøren redigeringsteknikk – jump cut. Innen tradisjonell kvalitetsfilm forsøkte man å gjøre klippene myke og «usynlige», slik at illusjonen ikke ble brutt. Nybølgens filmer skulle derimot bevisst gå inn for å bryte med denne konvensjonen. Publikum skulle i stedet minnes på at de så et audiovisuelt verk satt sammen på en bestemt måte. Formen skulle legges merke til.
Etter hvert ble redigeringsregisteret utvidet med flere eksperimentelle teknikker, som særlig i Godards tilfelle ble brukt til å understreke politiske budskap.
Slike særegne regigrep var et uttrykk for auteur-begrepet nybølgens teoretikere sverget til. På samme måte som en romanforfatter utvikler sin egen karakteristiske stil, skulle filmskapere finne sin personlige måte å fortelle på. Auteur betyr bokstavelig talt «forfatter», og signaturen burde være tydelig. Følgelig er det stor variasjon i bølgeregissørenes formspråk og tematiske orientering. De har laget alt fra avantgarde-verker til sjangerproduksjoner.
Fra Paris til Hollywood
Først ut var Claude Chabrol med «Min venn Serge» (1958). Bølgens internasjonale gjennombrudd kom med François Truffauts «På vei mot livet» (1959) og Godards debutfilm året etter.
«Min venn Serge» (1958)
«På vei mot livet» (1959)
Andre franske regissører, deriblant Agnès Varda, Alain Resnais, Chris Marker og Jacques Demy, ble på hvert sitt vis en del av prosjektet – og utover 1960-tallet kom titler som «Å leve sitt liv» (1962), «To menn og en kvinne» (1962), «Cleo fra 5 til 7» (1962), «Skapt for kjærlighet» (1963), musikalen(!) «Paraplyene i Cherbourg» (1964) og «Weekend» (1967).
«Å leve sitt liv» (1962)
«To menn og en kvinne» (1962)
«Cleo fra 5 til 7» (1962)
«Skapt for kjærlighet» (1963)
«Paraplyene i Cherbourg» (1964)
«Weekend» (1967)
Det kreative frislippet satte globale spor: «Bevegelsen kan nesten egenhendig tilskrives æren for å ha revitalisert den stagnerte britiske og amerikanske filmen i løpet av sekstitallet, og den skapte lignende kjedereaksjoner i Italia, Vest-Tyskland, Øst-Europa og rundt om i resten av verden», skriver den kjente filmhistorikeren David A. Cook i sitt standardverk «A History of Narrative Film».
Blant de berømte filmskaperne som startet karrieren via egne nasjonale nybølger, er blant annet britene John Schlesinger og Lindsay Anderson, italienerne Pier Paolo Pasolini og Bernardo Bertolucci, tsjekkoslovaken Milos Forman, svenskene Jan Troell og Bo Widerberg, samt vesttyskerne Werner Herzog, Margarethe von Trotta, Wim Wenders og Rainer Werner Fassbinder.
Også her i Norge responderte filmskapere på nybølgen. Ekteparet Pål og Vibeke Løkkebergs «Liv» (1967), «Exit» (1970), «Åpenbaringen» (1977) og «Løperjenten» (1981) hentet inspirasjon fra Frankrike. Det samme gjorde Anja Breien, som hadde gått på filmskole i Paris og markerte seg med «Hustruer» (1975). Ellers bør unikumet Arild Kristo nevnes. Kortfilmen «Kristoball» (1967) og spillefilmen «Eddie & Suzanne» (1975) er to av de mest interessante norske produksjonene fra denne perioden.
Selv i USA fikk den franske bølgen stor betydning, siden den påvirket så mange unge filmskapere som kom til å forme «New Hollywood». Det startet med et smell i 1967, da Arthur Penns «Bonnie and Clyde» fikk premiere. Flere av de franske regissørene (deriblant Godard og Chabrol) hadde lånt elementer fra klassisk amerikansk gangsterfilm. Nå nikket Hollywood tilbake, ved å låne stilmessige innslag fra deler av nybølgen.
Samme år kom Mike Nichols «Manndomsprøven», og to år senere fullførte «Easy Rider» revolusjonen av det gamle studiosystemet. «New Hollywood», med sine mange franske influenser, skulle deretter levere titler som «Paper Moon» (1973), «Chinatown» (1974), «Dog Day Afternoon» (1975) og «Gjøkeredet» (1975).
Francis Ford Coppola og Martin Scorsese etablerte seg i disse årene, og selv Steven Spielberg (angivelig mer kommersielt anlagt enn de andre) ga nybølgeforbildet François Truffaut en birolle i «Nærkontakt av tredje grad» (1977).
Virksom arv
Et par tiår senere skulle et nytt amerikansk regitalent slå igjennom med dunder og brak, ved å blande grep fra Godard og Jean-Pierre Melville med japansk krim og hongkong-action. Hans hyllest til nybølgen ble kommunisert via navnet på produksjonsselskapet: A Band Apart – en amerikanisert omskrivning av tittelen på Godards «Bande à part» (1964). Vi snakker selvfølgelig om Quentin Tarantino, som i likhet med franskmannen liker ekspressiv klipping og fargebruk, kronologiske brudd og innslag som kommenterer handlingen.
I det 21. århundret er altså arven etter nybølgen fortsatt virksom og kommer til uttrykk på flere måter enn tarantinske hevnfortellinger – for eksempel i skildringer av vennskap og samliv i vår egen hovedstad. Joachim Triers filmer står i åpenbar gjeld til Truffaut, Varda og Louis Malle, og han har Alain Resnais «Hiroshima mon amour» (1959) som en av sine favorittfilmer.
På lignende vis kan vi spore særegenheter ved regissører som Wes Anderson, Noah Baumbach, Steven Soderbergh, Alejandro González Iñárritu, Paul Thomas Anderson og Xavier Dolan tilbake til 1960-tallets galliske eksperimenteringslyst. Siden den var mangslungen og variert, er etterdønningene av bølgen blitt det samme.
Auteur-ideen, med idealet om et særpreget og bevisst formspråk, lever i aller høyeste grad videre. Også gjennom Richard Linklater, som blant annet har laget «Dazed and Confused» (1993), «Before»-trilogien (1995, 2004 og 2013) og «Boyhood» (2014) før årets «Nouvelle Vague».
Parallelt har regigrep med opphav i bølgefilmene for lengst sildret inn i populærkulturelle sjangerproduksjoner. Ta for eksempel en titt på de abrupte og fragmentariske scenene i spionthrillerserien om Jason Bourne.
Den mest sentrale biten av arvegodset er nok likevel vissheten om at man kan bryte med filmindustriens teknisk perfekte illusjonsideal – uansett hvordan det muterer og gjenoppstår. En del vil mene dette er like aktuelt i dag som på 1950-tallet, og vise til strømmen av brålike og digitalt gjennompolerte effektorgier. Når filmopplevelsene blir ensformige på dette viset, trengs en motstrategi som vektlegger helt andre aspekter og muligheter ved mediet.
Fornyelsen går ofte via historiske eksempler, og bølgefilmene har testet veldig mange ideer.
Her finner du de omtalte nybølgefilmene:
«Nouvelle Vague» (Regi: Richard Linklater, 2025): Kinopremiere 25. desember. Netflix.
«Til siste åndedrag» («À bout de souffle». Regi: Jean-Luc Godard, 1960): Blu-ray og DVD. Lån via bibsok.no.
«Min venn Serge» («Le Beau Serge». Regi: Claude Chabrol, 1958): Blu-ray og DVD.
«På vei mot livet» («Les Quatre Cents Coups». Regi: François Truffaut, 1959): Apple TV, Rakuten TV, Youtube.
«Å leve sitt liv» («Vivre sa vie». Regi: Jean-Luc Godard, 1962): Blu-ray, Apple TV.
«To menn og en kvinne» («Jules et Jim». Regi: François Truffaut, 1962): Apple TV, Youtube. Låne-Blu-ray og DVD via bibsok.no.
«Cleo fra 5 til 7» («Cléo de 5 à 7». Regi: Agnès Varda, 1962): Apple TV, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, Vega hjemmekino.
«Skapt for kjærlighet» («Le Mépris». Regi: Jean-Luc Godard, 1963): Blu-ray og DVD. Låne-DVD via bibsok.no.
«Paraplyene i Cherbourg» («Les Parapluies de Cherbourg». Regi: Jacques Demy, 1964): Apple TV, Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime, Viaplay.
«Weekend» («Week-end». Regi: Jean-Luc Godard, 1967): Blu-ray og DVD. Låne-DVD via bibsok.no.