I august er det 150 år siden verdens mest berømte danske, Hans Christian Andersen, døde. I løpet av sitt 70 år lange liv hadde han grunnleggende fornyet europeisk litteratur med fortellinger som «Piken med svovelstikkene», «Den stygge andungen», «Den standhaftige tinnsoldat» og «Den lille havfruen».

Til sammen 156 eventyr drysset ut av forfatterens penn, og de har vært med på å prege den vestlige litterære arven.

Barnets perspektiv

Én viktig grunn til det er at H.C. Andersen var den første dikteren av betydning som skrev om barndommen som en selvstendig livsfase. Han skapte litterære skikkelser i form av frie og selvstendige barn, uavhengige av voksenverdenens krav til underkastelse og innordning. For H.C. Andersen var Gud i «den barnlige ånd», satt opp mot de voksnes strenghet. Derfor var fortellerperspektivet hans også barnets.

Denne frihetsdyrkelsen fikk ringvirkninger i Andersens private liv. Den høye, ranglete og ikke spesielt pene mannen giftet seg aldri, og hadde heller ikke noen kjente romanser med kvinner.

Riktignok kunne han påstå å være betatt av damene i sin omgangskrets, men det var snakk om en form for svermerier på mer enn en armlengdes avstand. Dikteren dyrket den kvinnelige ynden, men mest som en romantisk forestilling, for ikke å si som et litterært virkemiddel.

Følsomme vennskap

Til gjengjeld hadde han mange, intense og intime vennskapsforhold til flere unge menn i sin omgangskrets. Dette var vel å merke ikke noe enestående i hans samtid. Han var født i 1805 og ble en voksen mann mens den såkalte høyromantikken var i sin mest blomstrende periode.

På denne tiden var følsomme vennskap mellom menn noe som ble dyrket i både litteraturen og kulturen for øvrig. Menn kunne leie og omfavne hverandre i det offentlige rom, og mannlige venner ble ofte avbildet i nære settinger, noen av dem hvilende i den andres fang. Om dette kan kalles homoseksualitet i moderne forstand, er ikke så lett å definere i dag.

Kjønnsutforskning

Men det er interessant å merke seg at ideen om det androgyne ble utforsket av både vitenskapsmenn og diktere i den samme perioden.

Mange av de store samtidsforfatterne, som Johann Wolfgang von Gothe, Novalis og senere Honoré de Balzac, lekte seg med å utforske kjønnskategoriene i bøkene sine. Også på teaterscenen var kjønnsforvirring og identitetsforviklinger et vanlig innslag. Bergensfødte Ludvig Holberg var en av dem som moret seg med det.

En svært ivrig tolkning vil kanskje lese det androgyne ved H.C. Andersen inn i en skikkelse som «Den lille havfruen», med en kvinnes overkropp og underkroppen til en fisk.

Andersen var som de fleste et barn av sin tid. Samtidig skal han ha vært fullt klar over sine egne feminine trekk. Det gjaldt både hans ytre skikkelse og ikke minst hans sensible følelsesliv.

Ungt svermeri

Skomakersønnen fra Odense hadde ankommet København som 14-åring, blakk og sulten og med et intenst ønske om å slå igjennom i kulturlivet. For å ha noen sjanse til å klare seg sosialt og økonomisk, var han avhengig av å opprette kontakter med hovedstadens ledende menn – og enkelte innflytelsesrike kvinner.

Én av dem som hjalp H.C. Andersen aller mest, var den velstående juristen og embetsmannen Jonas Collin. Han var blant mye annet direktør for Det kongelige Teater i den danske hovedstaden.

Snart knyttet dikterspiren tette og intime bånd med Collins sønn Edvard, som var tre år yngre enn ham. Det skulle bli et livslangt vennskap, preget av tiltrekning og avvisning, dramatikk og forsoning.

Det hersker liten tvil om at Andersen var oppriktig forelsket i Edvard, men følelsene hans ble aldri møtt på den måten han må ha drømt om. De to unge mennene skrev mange og lange brev til hverandre. Edvard kunne finne på å refse Andersens diktning, og sa at den hadde en «bløt og sykelig stemning».

Dikteren på sin side ville så gjerne at de to skulle være dus, og slutte å tiltale hverandre med De. På Andersens tid var det å være dus en sterk bekreftelse av et nært vennskap.

Samtidig innrømmet han i et brev til Edvard det han kalte sin egen bløthet: « ... men just min Blødhed, min halve Qvindelighed, lod mig hænge fast ved Dem».

Dramatisk dreining

Ingenting tyder på at H.C. Andersen noen gang fikk «forløst» sin tiltrekning til Edvard Collin, eller andre av mennene han svermet for. Det er til gjengjeld interessant å merke seg at homoseksualitet i løpet av Andersens levetid gikk fra å være noe som samfunnet stort sett valgte å se gjennom fingrene med, til å bli sykeliggjort og forbundet med tung sosial skam.

Også lovverket ble strammet inn. Den relativt løsslupne stemningen fra 1700-tallet måtte vike plass for pietismens mørke skygge over det danske land og folk. Det samme gjaldt for Norge.

Man bør nok være forsiktig med å tvinge H.C. Andersen inn i det 21. århundrets rådende rammefortellinger om skeivhet, flytende kjønn og så videre.

Kanskje gir det like stor mening å forstå dikterens følsomhet og seksuelle askese som en bekreftelse på at for ham var én ting det viktigste:

Å bevare og beskytte barnets renhet og uskyld, også i kraft av den voksne forfatteren H.C. Andersen.

Kilde: Jens Andersen: «Eventyreren, En HCA-biografi» (Gyldendal DK, 2025)