Nye mennesker
Fruktbarhet har til alle tider og steder vært et sentralt kulturelt tema, noe som ikke er et stort mysterium. Behovet for reproduksjon er universelt. Ren logikk tilsier jo at uten nye mennesker ender vi opp i et oldingsamfunn uten fremtid.
Logikken betyr likevel ikke at foreldrerollen alltid er uproblematisk eller velkommen. Ansvaret for et barn kan fremkalle usikkerhet og nervøsitet selv hos de beste. Det er normalt å føle seg umoden for oppgaven.
I Yngvild Sve Flikkes «Ninjababy» som får premiere i vår, setter 23-årige Rakel (Kristine Kujath Thorp) ord på denne følelsen da hun overrumples av en lite planlagt unnfangelse som hun har oversett i hele seks måneder:
«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike seg ut ni måneder senere», utbryter hun.
Filmen bygger på Inga H. Sætres tegneserieroman «Fallteknikk» (2011), og inneholder flere animasjonssekvenser som Sætre har bidratt med. Her kommer ninjababyen selv til orde, og får argumentere rappkjeftet for sin side av saken.
Han ønsker seg et liv. Samtidig må Rakel foreta en vurdering av et par aktuelle kandidater til farsrollen.
Liv, latter og blodig alvor
Siden graviditeter ofte innvarsler en ny livsfase hvor nye ferdigheter skal læres og gamle (u)vaner legges til side, er det godt komediemateriale. Nybakte foreldres inkompetanse og forvirring er lavthengende frukter å plukke for filmskapere ute etter å kile lattermusklene til publikum.
Men selv om fomlete foreldrenoviser kan innby til mye latter, er alvoret aldri langt unna. Graviditeter berører selvsagt også mer seriøse og tunge temaer, som kvinnens posisjon og valgfrihet i samfunnet og maktforholdet mellom kjønnene.
Det fysiske (og mentale) aspektet av svangerskapet har jevnlig stimulert den urovekkende fantasien til manusforfattere i grøssersjangeren, som filtrerer reelle problemstillinger knyttet til angst, sykdom og tabuer gjennom sitt forvrengende og kulørte raster. Ditto – men langt mer gjenkjennelig – tas ulike aspekter ved sårbarheten til den gravide kvinnen opp i problemorienterte dramafortellinger.
Realitetsorientering
Svangerskapsfilmene, nesten uavhengig av sjanger, har ellers en viss tendens til kullsviertro på at ønsket om barn finnes hos alle kvinner. I «Ninjababy» blir det satt spørsmålstegn ved akkurat den antagelsen.
Det virker realitetsorienterende. Alle livsvalg har jo sine gevinster og forsakelser. Det er naturlig å angre på noen av dem.
Livsfilosofi blir således en svært konkret øvelse når spørsmål om graviditet kommer inn i ligningen.
Åtte andre fortellinger om graviditet:
«ROSEMARY’S BABY»
(Regi: Roman Polanski, 1968) Tilgjengelig på Blockbuster, iTunes og Netflix.
Genistreken i Roman Polanskis grøsserklassiker er den diffuse avgrensningen mellom hverdagslivet i 1960-tallets New York og de okkulte innslagene, som «kanskje bare» skyldes at Rosemary Woodhouse (Mia Farrow) har en overaktiv fantasi. Hun og partneren Guy (John Cassavetes) er nygifte og flytter inn i en bygård, hvor det eldre ekteparet Minnie og Roman Castevet (Ruth Gordon og Sidney Blackmer) er blant beboerne.
Da Rosemary blir gravid, viser naboene stor interesse. Rosemary blir mer og mer urolig i takt med at magen vokser. Hva vil de egentlig med barnet hennes?
Filmen inspirerte en bølge med grøssere om satanistiske kulter og svart magi. I 1976 kom en kritikerslaktet oppfølger, «Look What's Happened to Rosemary's Baby». Det litterære forelegget, Ira Levins bok fra 1967, ble nyinnspilt som miniserie
i 2014, og vakte blandete reaksjoner.
«THE SNAPPER»
(Regi: Stephen Frears, 1993) Tilgjengelig på DVD.
Den irske forfatteren Roddy Doyle har fått flere romaner filmatisert, blant andre «The Commitments» (1987) – som sammen med «The Snapper» (1990) og «The Van» (1991) utgjør Barrytown-trilogien om familien Rabbitte. I den midterste av disse fortellingene rettes oppmerksomheten mot 20-åringen Sharon (Tina Kellegher).
Da hun blir gravid, nekter hun å oppgi navnet på barnefaren, noe som gjør henne til måltavle for sladderen i nabolaget. Dette frustrerer faren hennes Des (Colm Meaney), men han bestemmer seg for å støtte datteren i tykt og tynt.
«The Snapper» står trygt plantet i en sosialrealistisk filmtradisjon, og skildrer det sosiokulturelle miljøet rundt Sharon på godt og vondt. Humoren er dog aldri langt unna, og samspillet mellom Kellegher og Meaney gnistret såpass godt at sistnevnte ble nominert til Golden Globe.
«MENNESKENES BARN»
(«Children of Men». Regi: Alfonso Cuarón, 2006) Tilgjengelig på bl.a. iTunes, SF Anytime og TV 2 Sumo.
En verden uten barn er en verden uten fremtid. I denne filmatiseringen av P.D. James’ roman fra 1992 er endetidsscenarioet i ferd å bli virkelighet. Året er 2027, og en steril befolkning har dyttet verden i en uhyggelig retning, der det ene landet etter det andre rammes av sosialt sammenbrudd siden innbyggerne ikke lenger ser poenget med å opprettholde lov og orden.
Storbritannia er en av få stater hvor myndighetene fortsatt har kontroll, men det skjer i økende grad med autoritære midler – blant annet for å hanskes med den store flyktningstrømmen fra den kaotiske omverdenen. I denne situasjonen blir Theo Faron (Clive Owen), en tidligere aktivist som nå er byråkrat, mer eller mindre tvangsrekruttert av gamle kjenninger til en særs viktig oppgave: Å få den unge flyktningen Kee (Clare-Hope Ashitey) i sikkerhet. Hun er nemlig gravid, som den eneste i hele verden.
«KNOCKED UP»
(Regi: Judd Apatow, 2007) Tilgjengelig på bl.a. Canal Digital, HBO Nordic, iTunes, Netflix og Viaplay.
Kvinner bør være kresne. Livspartneren og barnefaren bør være en person med livet på stell og evnen til å gjennomføre den maratonøvelsen en barneoppdragelse er. Dette budskapet har da også flinke Allison Scott (Katherine Heigl) for lengst internalisert. Hun selv er en hardtarbeidende og ambisiøs type, som er på vei karrieremessig.
Men mennesket er ikke feilfritt. Etter en fuktig kveld på byen, som ender i tilfeldig sex, er hun snart på vei også i en annen betydning. Mannen involvert i uhellet er Ben Stone (Seth Rogen), en forvokst guttunge med liberale rusvaner og av-slappet innstilling. Han lover å stille opp, men hvor mye er den garantien verdt?
Katherine Heigl uttalte seg senere kritisk til filmen, som hun mente formidlet et «litt sexistisk» budskap hvor kvinner var strenge typer uten humor, mens menn ble skildret som elskelige og morsomme.
«4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER»
(«4 luni, 3 saptamâni si 2 zile». Regi: Cristian Mungiu, 2007) Tilgj. på bl.a. Canal Digital og Telia Play.
I 1966 utstedte Romanias kommunistleder Nicolae Ceausescu «Dekret 770», som kun tillot abort i ekstreme tilfeller. I tillegg var det obligatoriske gynekologiske undersøkelser for å kartlegge hvilke kvinner som til enhver tid var gravide. Dette er bakgrunnen for handlingen i Cristian Mungius andre spillefilm, som i bunn og grunn er en dramatisering av en personlig historie en venninne av regissøren delte med ham.
Studenten Gabita (Laura Vaciliu) er blitt ufrivillig gravid og leter etter noen som kan hjelpe henne med en abort før svangerskapet blir oppdaget. Det innebærer å bryte loven, i et samfunn preget av angiveri, men Gabita kan iallfall stole på venninnen Otilia (Anamaria Marinca). Jentene får kontakt med en lege som kaller seg Mr. Bébé, og avtaler å møte ham på et hotell.
«4 måneder, 3 uker og 2 dager» vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i 2007.
«BABY MAMA»
(Regi: Michael McCullers, 2008) Tilgjengelig på bl.a. Canal Digital, iTunes, SF Anytime og Viaplay.
Kate Holbrook (Tina Fey) har alltid vært opptatt av karrieren, og suksessen har ikke uteblitt. Hun har til salt i grøten. Men den biologiske klokken tikker, og nå – sent i 30-årene – er Kate fortsatt singel. Akkurat det er jo ikke i seg selv noe uoverstigelig problem i vår tid, men mulighetene for å bli gravid forverres ytterligere av at livmoren hennes har en misdannelse.
Kate er imidlertid vant til å finne løsninger, og rekrutterer en surrogatmor som kan bære frem arvingen. Valget faller på arbeiderklassekvinnen Angie Ostrowski (Amy Poehler), som kort tid senere dukker opp på dørstokken til oppdragsgiveren, siden hun ikke lenger har noe sted å bo.
Det uventede samboerskapet avdekker raskt store personlige forskjeller mellom de to, men Kate biter tennene sammen og holder ut. Det er imidlertid en liten, men temmelig viktig detalj Angie har valgt å holde hemmelig for henne.
«17 FILLES»
(Regi: Delphine & Muriel Coulin, 2011) Tilgjengelig på DVD.
Den franske filmen bygger på hendelser ved Gloucester High School i Massachusetts, men har flyttet handlingen til en videregående skole i Lorient i Bretagne.
Da Camille (Louise Grinberg), en av de populære jentene i sitt kull, blir gravid, fører det til at flere medelever inngår en pakt om å få barn parallelt med henne. Valget blir et slags opprør, hvor motivene er sammensatt. Elementer av gruppepress og solidaritet opptrer ved siden av mer idealistiske forestillinger, som dels er en protest mot voksenverdenens forventninger, dels handler om at de vordende mødrene mener de vil unngå en fremtidig generasjonskonflikt med barna sine når det bare skiller 16 år mellom dem.
Den amerikanske filmen «The Pregnancy Pact» (Regi: Rosemary Rodriguez, 2010) bygger på samme historie, men
den franske filmen anses som langt mer vellykket.
«UNPREGNANT»
(Regi: Regi: Rachel Lee Goldenberg, 2020) Tilgjengelig på HBO Nordic og Telia Play.
Planen til 17-årige Veronica Clarke (Haley Lu Richardson) er å studere. Derfor kommer en positiv graviditetstest litt bardust og uønsket på henne. Siden hun bor i delstaten Missouri og fortsatt er mindreårig, kan hun ikke ta abort uten foreldrenes samtykke.
Men om hun bare kommer seg til New Mexico, kan situasjonen løses uten å blande inn mor og far. En slik spontan reise krever likevel en bil, og siden kjæresten Kevin (Alex MacNicoll) reagerer på nyheten med å fri til henne, bestemmer Veronica seg for å overtale skolevenninnen Bailey Butler (Barbie Ferreira) i stedet.
Kursen settes snart mot Albuquerque, i en tjuvlånt bil. Underveis bobler gamle gnisninger og såre uoverensstemmelser mellom de to jentene opp igjen, men dette er bare starten på utfordringene som venter dem.