Kaninkokerens tragedie

Kaninkokerens tragedie

I over tretti år har karakteren Alex Forrest fra «Farlig Begjær» vært synonymt med den patetiske eksen fra helvete. Men egentlig var det 1980-tallets misogyni som gjorde henne til et monster. Nå får hun sin oppreisning i en ny TV-serie.

Fra utgave: 5 / mai 2023

Fryktinngytende kassasuksess

«I’m not going to be ignored, Dan!» Med disse ordene skrev Glenn Close seg inn i filmhistorien. Hennes tolkning av den ravende gale Alex Forrest fra filmen «Farlig Begjær» («Fatal Attraction», 1987), gjorde uutslettelig inntrykk på åttitallets kinopublikum. Karakteren er blitt stående igjen som en av tidenes mest uforglemmelige og fryktinngytende kvinneskikkelser. I etterkant av premieren opplevde Close flere ganger å bli stoppet på gaten i New York av menn i dress, som ønsket å diskutere rollefiguren. 

«De fortalte meg enten at jeg hadde skremt vettet av dem, eller at jeg hadde reddet ekteskapet deres», fortalte Close til avisen Daily Mail.

Fakta

«Farlig begjær»

> Amerikansk film fra 1987, regissert av Adrian Lyne.

> Psykologisk thriller om en gift mann (Michael Douglas) som har et sidesprang, og opplever at elskerinnen (Glenn Close) nekter å gi slipp på ham etterpå.

> Filmen var opphavet til det nedlatende uttrykket «bunny boiler», som brukes om innpåslitne ekser eller gærne damer generelt. Uttrykket er en henvisning til at Alex Forrest dreper kaninen til Dans datter, og deretter legger den i en gryte med kokende vann i familien Gallaghers kjøkken.

> Var årets mest innbringende film i 1987 og ble også nominert til seks Oscar-priser.

> Snart kommer det en ny TV-serie basert på filmen, med samme tittel «Fatal Attraction».

> Hovedrollene i den nye versjonen spilles av Lizzy Caplan og Joshua Jackson.

> Serien har premiere 22. mai på SkyShowtime i Norge. 

 

Filmen kretser rundt den gifte familiefaren Dan Gallagher (Michael Douglas), som har en kortvarig affære med Alex. Da han forsøker å avslutte forholdet, begynner hun å forfølge ham og familien hans. Scenen der det blir oppdaget at hun har drept kaninen til Dans lille datter og slengt den i en kokende gryte på ovnen i familiens kjøkken, satte solide spor etter seg i popkulturen. Det nedlatende uttrykket «bunny boiler» (kaninkoker) er siden blitt brukt om innpåslitne kvinnelige ekser og gærne damer generelt.

Filmen ble en gigantisk kassasuksess, men ikke alle lot seg forføre av den erotiske thrilleren. At filmens skurk var en barnløs og singel karrierekvinne, fikk datidens feminister til å se rødt. Alex-karakteren har en prestisjefylt stilling som redaktør i et stort forlag, men tilværelsen hennes skildres som tom uten mann og barn. På grunn av dette ble filmen kritisert for å være bakstreversk og kvinnefiendtlig.

– Og det var jo helt sant. Vi kan trygt slå fast at «Farlig begjær» er en antifeministisk film, sier Lizzy Caplan. Aftenposten Innsikt møter henne og skuespillerkollega Joshua Jackson i Los Angeles. De to spiller hovedrollene i «Fatal Attraction», en ny TV-serie basert på originalfilmen.

For Caplan er det en utfordrende, men meningsfylt oppgave å puste liv i en så forhatt kvinneskikkelse. Skuespilleren mener det er på høy tid med en mer nyansert tolkning av Alex Forrest, en karakter som helt klart var et produkt av sin tid.

 

Tilbakeslag for feminismen

1980-tallet var tidvis et nådeløst tiår for kvinner som forsøkte å løsrive seg fra tradisjonelle kjønnsroller.

– I denne perioden så vi et backlash for feminismen som fikk blomstre på 1960 og -70-tallet. Dette var tiåret da Reagan vant presidentvalget ved å fronte konservative verdier. Denne tendensen kom også til syne i film og TV-landskapet, sier Gry Rustad, medieviter og TV-forsker ved Høyskolen i Innlandet.

Flere av 1980-tallets mest populære kinofilmer skildret hvordan det straffet seg for kvinner å være mer opptatt av karriere enn familie. I «Die Hard» (1988) blir for eksempel Holly (Bonnie Bedelia) anklaget av ektemannen John McClane (Bruce Willis) for å ødelegge familien da hun tar med seg barna til Los Angeles for å jobbe. I «Working Girl» (1988) forsøker unge Tess (Melanie Griffith) å stige i gradene i Manhattans finans-verden, men møter motstand fra en annen karrierekvinne (spilt av Sigourney Weaver). 

– Filmen var utvilsomt bygget rundt klisjeen om at kvinne er kvinne verst, og viste oss at det også gjaldt i arbeidslivet, sier Rustad. 

 

Nei til girlpower

1980-tallet var samtidig jappetidens glansdager. Gordon Gekko fra filmen «Wall Street» (1987) og hans mantra om at «greed is good» preget tids-ånden. Men jaget etter individualisme og raske penger var i hovedsak forbeholdt menn.

– Samfunnet så ikke med like blide øyne på kvinner som frivillig meldte seg inn i rotteracet. De ble ofte fremstilt som en trussel mot amerikanske familieverdier, sier Rustad.

I 1986 var en av forsidesakene til magasinet Newsweek at høyt utdannede kvinner stilte bakerst i køen i ekteskapsmarkedet. Statistikken som denne artikkelen bygget på, ble siden avslørt som uriktig. Saken er et godt eksempel på hvordan mediene var delaktige i å forfekte et syn om at arbeidslivet var et ugjestmildt sted for kvinner.

1980-tallet var samtidig en brytningstid, som bød på feel good-feminisme og hyllest av kvinnelig styrke, intelligens og forretningsteft i filmer som «9-5» (1980) og «Steel Magnolias» (1989). Men om Hollywood produserte filmer med innvevd girl power, om enn noe subtilt, så møtte filmskaperne motstand fra det gjengse kinopublikumet. De var nemlig ikke alltid like mottagelige for den slags.

Det skulle «Farlig Begjær»-regissør Adrian Lyne snart få kjenne på kroppen.

 

«Three's a crowd» Fra innspillingen av Adrian Lynes 1987-film «Farlig begjær», i scenen der Alex (Glenn Close) truer Beth (Anne Archer) med kniv. Foto: Paramount/Rex/Stutterstock Editorial/NTB

 

Ingen sympati for Alex

I årene etter premieren i 1987, ble Alex-karakteren selve personifiseringen av elskerinnen fra helvete. Dette har irritert Glenn Close i over tretti år. Hun gikk inn i rollen med troen på at den ville rette oppmerksomheten mot mentale lidelser. Selv om det aldri blir uttalt i filmen, er det åpenbart at Alex er psykisk syk. Det var derfor viktig for Close å gi karakteren dybde. Hun anså aldri Alex som en endimensjonal skurkerolle.

«I stedet så jeg på henne som et dypt forstyrret og samtidig sårbart menneske, som jeg over tid hadde blitt veldig glad i», forklarte Close under et foredrag på Oxford University i 2019.

I utgangspunktet var det også meningen at publikum skulle ha sympati med Alex. Regissør Lyne hadde bestemt seg for at filmen skulle slutte med at politiet banker på døren hos Dan Gallagher-karakteren og forteller ham at Alex Forrest er funnet død. Deretter arresterer de Dan for drap. I den siste scenen ser vi i et flashback at Alex kutter sin egen strupe med en kniv som bærer fingeravtrykkene til Dan. Det dramatiske øyeblikket skulle gjenspeile hennes ensomhet og desperasjon.

Men dette ble for sterk kost for datidens kinogjengere. Den tidligere Paramount-toppsjefen Sherry Lansing beskriver i biografien «Leading Lady» (2017) den første testvisningen med denne slutten. Salen reagerte med avsky. De mislikte at Dan ble straffet så hardt, til tross for at Lyne hadde inkludert en scene der det ble antydet at han ville bli renvasket. Testpublikumet mente også at Alex ikke fortjente noe medynk, snarere tvert imot. Dette overrasket filmstudiotoppene, så man arrangerte hele seks slike visninger til.

Alle hadde imidlertid samme resultat: Alex måtte lide skikkelig om publikum skulle bli fornøyd.

 

«Terminate the bitch»

«Kort fortalt ville de at vi skulle ‘terminate the bitch’ og gjøre det så hjerteløst som mulig», forteller sjefprodusent Ned Tanen i Lansing-biografien. Paramount-ledelsen hadde også merket seg at testpublikumet jublet hver gang Anne Archer, som spilte Dans kone Beth, sa følgende til Alex:

«Hvis du nærmer deg familien min igjen, så dreper jeg deg.»

Det ble derfor besluttet at Beth skulle få æren av å ta mannens elskerinne av dage. I den nye intense sluttscenen, som ble trædd nedover hodet på den motvillige regissøren Lyne, skyter hun Alex rett i hjertet.

– Det sier jo litt om datidens kvinnesyn, og ikke minst hvor samfunnet hadde en tendens til å legge skylden hvis en gift mann falt for fristelsen til å være utro, sier Rustad.

Glenn Close protesterte vilt da hun fikk vite om Alex’ nye skjebne. Hun følte at den robbet karakteren hennes for siste rest av menneskelighet. Hun nektet derfor først å spille inn den nye sluttscenen. I ukevis holdt hun stand, men lot seg til slutt overtale etter å ha rådført seg med andre skuespillerkollegaer. De bemerket at det er en del av jobben som skuespiller at man ikke nødvendigvis er enig med filmstudiosjefene. Close har imidlertid i ettertid vært veldig tydelig på at hun synes avgjørelsen var feil, og at avslutningen var en forringelse av karakteren.

 

Nyinnspilling med oppdaterte perspektiver Joshua Jackson og Lizzy Caplan spiller hovedrollene som Dan og Alex i den nye TV-serien «Fatal Attraction», som har premiere i mai. Amanda Peet spiller Beth Gallagher. Foto: NTB

 

Håper Close blir fornøyd

Den nye generasjonen skuespillere som nå har takket ja til å lage en moderne versjon av «Farlig Begjær», har hele tiden hatt protestene til Close i bakhodet. Da Joshua Jackson tilfeldigvis møtte henne på en fest etter å ha kapret rollen som Dan, gikk han bort til den nå 76-årige filmstjernen, som er nominert til Oscar åtte ganger, for å fortelle henne om prosjektet.

– Hun reagerte litt avmålt, men jeg skjønner godt at hun er skeptisk etter alt hun har vært igjennom med karakteren. Likevel håper jeg at hun vil sette pris på serien vår, sier Jackson.

Hans motspiller i TV-serien, Lizzy Caplan, påpeker at i den nye versjonen vil man endelig gå i dybden på Alex’ mentale helse.

– Close nærmet seg denne karakteren med menneskelighet og godhet, noe som nok dessverre forsvant litt i originalen. Denne gangen er målet å fortelle historien delvis fra Alex’ perspektiv, gi publikum en dypere forståelse av hvem hun er og hvorfor hun gjør det hun gjør. Vi dykker ned i traumene hennes, og skildrer samtidig mentale lidelser på det vi håper er en nyansert, respektfull og sannferdig måte, sier Caplan.

Jackson legger også til at i denne versjonen er det ikke Dan-karakteren som er helten, slik det var i spillefilmen.

– Men vi blir også bedre kjent med ham og skjønner mer av hans handlingsmønster. Dans tragedie er at han ikke orker å ta innover seg at han er i stand til å gjøre moralsk forkastelige ting, noe som til slutt ødelegger hele livet hans. Vi forsøker å si noe om viktigheten av å ta ansvar for sine handlinger, noe jeg føler manglet i kinofilmen. Så denne serien er derfor på mange måter en påminnelse om at verden har gått litt fremover siden 1987.

Heldigvis.