På barneskolen var det om å gjøre å ha lest flest bøker. Lesehest-diplomer ble hengt opp på veggen i klasserommet slik at alle kunne se hvem av oss som slukte bøker (og hvem av oss som hadde et liv).

Jeg elsket å lese. Men jeg var like glad i de beundrende blikkene jeg trodde jeg så hos jentene i klassen. Jeg tenkte at de tenkte at:

«Magnus har faktisk lest alle bøkene om detektivgjengen Betongrosene, og nå leser han 'Stephen Lane og haiens øy'. Wow, for en belest fyr! Jeg må skrive en lapp for å spørre om vi skal bli sammen.»

Så mye leste jeg at jeg ble tildelt «Lesehesten i gull etter å ha lest 3500 sider litteratur» – nærmere bestemt 3. mai 1994. Og knappe tre uker senere fikk jeg overrakt det jeg selv så på som Heistad barneskoles versjon av Ballon d´Or: «Den gylne lesehest etter å ha lest 5000 sider».

Men altså, er det mulig å lese 1500 sider på så kort tid for en 11-åring? Her er det noe som skurrer.

Damer som har seg med naboen

Hvis jeg var født noen år tidligere – sånn rundt midten av 1800-tallet for eksempel – og jeg hadde vært elev ved ærverdige Rugby School i England, så hadde det, for det første, ikke vært noen jenter jeg kunne imponert med leselysten min, siden det var en skole for gutter. Og dessuten ville læreren aldri oppfordret oss til å lese eventyrlige spenningsbøker.

Rektoren ved Rugby den gang, Thomas Arnold, advarte nemlig mot farene ved at gutter brukte sin tid på underholdningslitteratur. Sønnen til en respektert politiker hadde vært elev ved skolen, men etter et år sendte de ham hjem fordi han plutselig hadde mistet interessen for studiene. Inne på rommet hans fant de stabler med spenningsbøker.

«Disse bøkene ødelegger guttenes intellektuelle appetitt og gjør dem uinteressert i andre typer litteratur, selv historie og poesi», skrev rektor Arnold.

Advarte mot lesing Thomas Arnold, rektoren ved  Rugby School i England.

Han var langt fra den eneste som ville lesingen av nymotens sjangere til livs.

«Jeg møtte en gang en ung dame som konsumerte så store mengder med søppelinformasjon at hun fikk helt ville, rastløse øyne. Hennes sinn vandret konstant, og hennes sjel gikk tapt til et nattemørke.»

Dette er ikke et vitnesbyrd om hva telefonene våre gjør med oss i dag. Det er en klagesang fra 1864, signert en amerikansk lege, som handler om den dingsen alle unge jenter plutselig satt med nesa begravet i den gang – nemlig kjærlighetsromanen.

Lesing var for alvor i ferd med å bli noe massene holdt på med. Det var en bevegelse drevet frem av billigere bokproduksjon, samt av at stadig flere kunne lese, og at folk begynte å ha fritid. Men dersom jenter ble sittende og lese drømmende tekster om kvinner som hadde seg med mannen til nabokjerringa, skrev legen, så ville den lesende pike la seg inspirere til å banke på hos naboen og gjøre det samme selv.

Bokorm Eduard Swoboda: «Bucherwurm» (1902)

Intenst patetisk

Hva da med krimlitteraturen? Den ville føre gutter ut i vold, ran, og til og med drive dem til selvmord. I 1896 ble det i engelske aviser rapportert om en 14-åring fra London som hadde hengt seg. Han hadde hatt for vane å lese masse krimlitteratur.

«Ifølge rettsmedisineren har denne typen bøker en forferdelig dårlig innvirkning på gutters sinn», het det i avisene.

Det var nemlig langt fra første gang rettsmedisineren hadde sett at leseglade gutter tok livet av seg. Gangsterlitteraturen måtte også forbys, for den glorifiserte livet som kriminell.

Penny dreadfuls ble slike bøker kalt, fordi de kostet en penny og besto av fryktelige historier. Selv enkelte forlagsfolk ville disse bøkene til livs. I en artikkel i bransjetidsskriftet Publishers Circular ble de fordømt som simpel virkelighetsflukt.

«Det er noe intenst patetisk ved denne dragningen hos de små sjeler mot noe annet enn deres monotone dagligliv», lød et u-ironisk argument.

Da det viste seg umulig å forby sjangeren ved lov, ble det heller lansert en motvekt av oppbyggelige bøker, nemlig såkalte penny delightfuls.

Kanskje kan dagens svenske ungdomsklubber som har forbudt gangster-rap i sine lokaler, hente inspirasjon fra dette og produsere oppbyggelig hip-hop?

Løsning på lesekrisen

I dag skal du lete lenge etter dem som vil tøyle leselysten hos barn og unge. Nå er det problematisk at de leser lite. Dalende leseferdigheter trekkes frem som et samfunnsproblem, men står det kanskje noe enda større på spill?

Moralpanikkens pådrivere på 1800-tallet hevdet at litteratur hadde stor påvirkning på menneskets sinn. Og dette hadde de på et vis rett i. En studie fra 2013, med tusen deltagere, antydet at folk som leser noveller, kanskje er bedre på å tolke andre menneskers ansiktsuttrykk. Og for de av oss som er frelste lesere, er det lett å være enig i den britiske forfatteren Ian McEwans tanker om litteraturens kraft: «Å forestille seg hvordan det er å være noen andre, er essensen av empati».

Spesielt gutter og menn velger bort lesing av bøker i dag, viser statistikkene. Så hvordan får vi dem til å lese igjen?

I kjelleren hos Norstat finnes det garantert en statistikk som også viser at gutter og menn er villige til å gjøre alt mulig rart for å vinne jenters gunst – for eksempel å skumlese masse bøker i 6. klasse for å få et 5000-sidersdiplom.

Ja, jeg juksa litt. Men bare litt. For jeg leste jo faktisk en god del også.

I denne leseposeringen har vi kanskje kimen til en løsning på lesekrisen blant gutter. Det er fraser som den fra ei jente som nylig ble intervjuet av NRK, som skal til for å få gutter til å lese igjen:

«Menn som leser bok på bussen, er mye kjekkere enn menn som nistirrer på mobilen».

Kilder: Forskningsartikkelen «Reading Literary Fiction Improves Theory of Mind» (2013), NRK