I utgangspunktet høres det ut som et paradoks, for samtaleterapi, kunstneriske omgivelser og seksuell utfoldelse skal jo nærmest pr. definisjon være frigjørende, men så viser det seg altså at noen gjerne blir liggende igjen i grøftekanten.

I Rose Boyts nye bok «Naked Portrait – A Memoir of Lucian Freud» fortelles det om en datter som livet gjennom forsøker å blidgjøre sin berømte far, mens det i hvert fall for leseren er klart at hun hele tiden gir mer enn ham. De som på forhånd beundrer Lucian Freud, blir stilt på prøve. Om hans personlighet er aldri så magnetisk, så er han alt annet enn pålitelig, selv om han alltid arbeider hardt. Han lider av spillavhengighet og tar seg bare sporadisk av barna sine (minst én blir heroinist).

Hans glupske libido former bokstavelig talt familien, på flere måter. Da Boyt var 18 år gammel, spurte Lucian om hun ville posere for ham. Dette takket hun ja til, og begge tok det for gitt at det var snakk om et nakenportrett. Resultatet er temmelig intimt og ladet, men altså ifølge modellen selv ikke invaderende.

Men Lucians erobringer var noe datteren forholdt seg anspent til gjennom hele livet, ikke minst de gangene han innledet forhold til noen av hennes venninner. I tillegg er det en kjent sak at han tidligere i livet inngikk i et homofilt trekantforhold med to andre kunstnere, så her ble lite holdt tilbake.

Angst og depresjoner

Samtidig hadde Boyt sine egne traumatiske erfaringer: Da de ennå var små, tok moren henne og to av søsknene hennes med på en båttur med en tydelig ustabil tysk kjæreste. Seilasen tok dem blant annet til Trinidad, noe båten på ingen måte var rustet for, og den sank da også til slutt.

Enda verre var det at tyskeren hadde pedofile tendenser, uten at dette ifølge Boyt førte til noen direkte fysisk fullbyrdelse. Det kommer likevel frem at hun på et senere tidspunkt, som 14-åring, ble voldtatt av en venn av sin eldre bror.

I lys av slike opplysninger kan memoarboken fremstå som en eneste lang tragedie, og det er den til en viss grad også. Men dette handler mest om at den viser frem en kvinne som hele livet lengter etter sin fars oppmerksomhet og anerkjennelse, en tilstand som også smitter over på hennes forhold til seg selv og andre.

Under arbeidet med boken finner Boyt noen dagbøker hun skrev da hun var yngre. De åpenbarer for henne en fortid fylt av angst og depresjoner. Moren hadde en tendens til å låse seg i destruktive forhold, og på det verste skal hun ha vært suicidal, i likhet med den ustabile tyske kjæresten.

Frihetens pris

Så er da denne historien en hard dom over Sigmund Freuds arv, den seksuelle revolusjon eller kunstens påståtte frigjørende kraft? Patriarken Sigmund har ingen fremtredende plass her, men det er mange som går i terapi, ikke minst forfatteren selv. Lucian derimot, viser seg å være totalt ignorant om psykoanalysens mest rudimentære teser.

Boken handler dog ikke bare om Lucian, men vel så mye om hvordan det er å ha en berømt, promiskuøs og risikosøkende far. Det svever også et anstrøk av incestuøs overskridelse over forholdet deres, selv om forfatteren tilbakeviser dette. Boyt sitter modell i alt tre ganger for faren, og siste gang med mann og barn. Boken kan i så måte sies å ha en lykkelig slutt.

Lucian Freuds liv i 1970- og 80-tallets London sammenfalt med det som var en kulturell storhetstid for metropolen. Omgang med celebriteter fra Andy Warhol og Francis Bacon til John Lydon og Joe Strummer var en selvfølge for begge, og det var mange som ønsket å være i deres selskap.

«Jeg følte meg alltid elsket, men aldri trygg», skriver Boyt. Mens hun vokste opp i fattigdom hos moren, tjente Lucien gradvis bedre. Han var ingen gnier, bare upålitelig og impulsiv, og strengt tatt ikke en type som var opptatt av å gjøre andre lykkelige.

Da han døde i 2011, fikk Rose Boyt ansvaret for boets verdi på nær 100 millioner pund. Men disse pengene kom altså med en ikke ubetydelig pris. Og de måtte deles med mange.