Borgerkrigen mellom 1861 og 1865, der mer enn 620 000 mennesker ble drept, utgjør et av de mørkeste kapitlene i USAs historie. Siden da har bekymringen for en reprise kastet lange skygger over pessimistiske amerikaneres fremtidsuro – en angst som gjerne blusser opp når landet gjennomlever perioder preget av politisk polarisering og tumulter i gatene.

Derfor er det ikke så rart at amerikanske fiksjonsfortellere jevnlig har fantasert om alternative virkeligheter, der en ny borgerkrig utkjempes eller har vært utkjempet.

Scenarioet dukker opp i både romaner, TV-serier, film, spill og tegneserier. Bare de siste par årene har subsjangeren blitt utvidet med miniserien «DMZ» (2022), filmen «Leave the World Behind» (2023, bildet under) og romanen «After the Revolution» (2022). Temaet er altså igjen inne i en aktiv fase.

19. april bekreftes trenden. Da får «Civil War» kinopremiere. Filmen med en selvforklarende tittel er skrevet og regissert av Alex Garland, og blir hans fjerde opus etter debuten «Ex Machina» (2014).

Handlingen utspiller seg i et USA der en ny borgerkrig er i ferd med å bryte ut etter at separatister i de sørvestlige delstatene mobiliserer mot en autoritær regjering i Washington D.C.

Samtidig tar ulike militsgrupper seg til rette i landet. Det nasjonale sammenbruddet skildres gjennom opplevelsene til en gruppe journalister som dekker hendelsene.

De viktigste navnene på rollelisten er Kirsten Dunst, Wagner Moura, Jesse Plemons, Nick Offerman, Stephen McKinley Henderson og Cailee Spaeny.

Krigens nødvendigheter

Slike borgerkrigsfortellinger fortoner seg ofte som en slags politiske katastrofefilmer, der ødeleggelsene ikke forårsakes av jordskjelv og vulkanutbrudd, men våre egne kollektive valg og destruktive handlinger.

Moralen i dramaet låner et velkjent motiv fra katastrofesjangeren: Premisset er gjerne at ulykken egentlig kan unngås (eller i det minste begrenses), men situasjonen tipper over i det ukontrollerte på grunn av den menneskelige faktoren.

Individuelle valg får skjebnesvangre konsekvenser på samfunnsnivå, og de tillegges mer vekt enn strukturelle og upersonlige krefter. Slik er det på film. Dramatisering krever forenklinger. I virkelighetens verden er bakteppet for borgerkriger gjerne mer sammensatt og eskaleringen vanskeligere å stanse.

Krigen kan også romme en «nødvendig» dimensjon, og her trenger vi ikke gå lenger enn til den reelle amerikanske borgerkrigen.

Motivene bak konflikten var varierte, men kampene førte iallfall til avviklingen av slaveriet i sørstatene. Flere av unionssoldatene var selv svarte, blant annet i The 54th Massachusetts Infantry Regiment.

Disse soldatenes historie er gjenfortalt i «Glory» (1989), hvor Matthew Broderick leverer en god rolleprestasjon som regimentets hvite kommandant, oberst Robert Gould Shaw.

Manuskriptet er delvis basert på brevene Shaw etterlot seg. Denzel Washington, Morgan Freeman og Andre Braugher har viktige roller som tre av soldatene i regimentet: Silas Trip, John Rawlins og Thomas Searles.

Skjebnen deres formidles som en hardkokt modningsprosess, både på det personlige og soldatfaglige planet, der vi følger infanteristene fra regimentet opprettes til de møter den avgjørende prøvelsen i slaget om Fort Wagner.

Værhaner

Eksempler på heltemot og offervilje vil man antagelig finne i de fleste konflikter, men slike innslag virker som regel noe malplassert i en borgerkrigsfortelling. Kun de færreste handler om en så klar moralsk kamp som nedkjempingen av slaveriet.

Det tematiske fokuset ligger derfor oftere på tragedien som en broderkonflikt representerer, der vanlige mennesker tvinges til å endre oppførsel radikalt.

Noen viser også hvordan mer hensynsløse personlighetstyper kan gjøre karriere i borgerkriger. Som den utspekulerte Littlefinger sier i TV-serien «Game of Thrones»: «Kaos er en stige!»

Vi møter en slik figur i David Leans klassiker «Doktor Zhivago» (1965), hvor brorparten av handlingen utspiller seg mellom 1913 og 1922 – ekstremt turbulente år for et Russland som rystes i grunnvollene av verdenskrig, revolusjon og borgerkrig.

Romansen mellom legen Jurij Zhivago (Omar Sharif) og Larissa «Lara» Antipova (Julie Christie) er den røde tråden i fortellingen, men onde tider er gode for onde menn. Viktor Komarovsky (Rod Steiger) er en kald opportunist og jentefut, som friksjonsfritt går fra å være ambisiøs forretningsmann under tsaren til å bli iherdig bolsjevik etter revolusjonen. Han viser dessuten en ubehagelig interesse for Lara.

Outsidere

Enkeltindividets utsatthet under store omveltninger er tema også i franske Claire Denis sobre, men effektive «White Material» (2009), hvor den sårbare posisjonen er knyttet til å være en lett synlig outsider.

Maria Vial (Isabelle Huppert) driver en kaffeplantasje ute på landsbygda i et afrikansk land. En intern konflikt har utviklet seg, og det går rykter om at opprørsstyrkene nærmer seg. Maria vegrer seg imidlertid for å forlate plantasjen før avlingen er høstet inn.

Hun står standhaftig på avgjørelsen, selv om resten av familien vil reise, og til tross for at den franske militærstyrken informerer henne om at de trekker seg ut. Samtidig egger en lokal radiostasjon opprørerne til å rykke frem – og oppfordrer til et «oppgjør med kolonialismen».

Regissør Denis vokste selv opp i Afrika, og utarbeidet filmens forelegg sammen med forfatteren Marie Ndiaye, som har senegalesisk opphav.

En annen form for outsiderposisjon er krigskorrespondentens rolle. For filmskapere er dette en nyttig figur å plassere foran kameraet, siden journalisten helt naturlig fyller funksjonen som oppdager og forteller.

Samme år som han lanserte karrieregjennombruddet «Platoon», var Oliver Stone aktuell med «Salvador» (1986). Filmen introduserer oss for en erfaren, men rusavhengig korrespondent, Richard Boyle (James Woods).

Han har «gjort seg umulig» og sliter med å få nye reportasjeoppdrag. Mer eller mindre impulsivt setter han kurs mot El Salvador for å frilanse derfra, og det tar ikke lang tid før konflikten mellom militærjuntaen og opprørsbevegelsen innhenter ham.

Stone er – neppe overraskende – svært overbevist i sin sympati for venstregeriljaen, og ditto svært kritisk til USAs innblanding i denne borgerkrigen.

Manuskriptet skrev regissøren i tospann med den høyst virkelige krigsreporteren Richard Boyle, som hadde erfaring blant annet fra Vietnam og Kambodsja.

De som dreper – og drepes

Når det kommer til sterke inntrykk og førstehåndsskildringer, må likevel korrespondentene vike plassen for dem som faktisk er involvert i kamphandlingene. Tettere på krigen kommer man ikke. Og dersom soldater og ofre attpåtil er mindreårige, er tragedien fullkommen.

En av filmene som følger barnesoldatenes lodd, er «Beast of No Nation» (2015). Handlingen finner sted i et anonymisert vestafrikansk land, der familien til guttungen Agu (Abraham Attah) bor innenfor en sikkerhetssone beskyttet av fredsbevarende ECOMOG-styrker.

Så kommer nyheten om at regjeringen er styrtet, og rebellene er på vei mot landsbyen. Sikkerhetssonen oppgis. Snart er Agu på flukt i jungelen – alene. Det varer ikke lenge. Han oppdages av geriljaen og innrulleres i bataljonen ledet av Kommandanten (Idris Elba). En målrettet brutalisering av gutten venter.

Regissøren, Cary Joji Fukunaga, brukte syv år på forberedelsene til «Beast of No Nation». Researchen var konsentrert om borgerkrigen i Sierra Leone, men filmen bygger på romanen til den nigeriansk-amerikanske forfatteren Uzodinma Iweala.

Altfor ofte er borgerkrig synonymt med grove menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Etnisk rensing settes uhyggelig fort på agendaen i land med flere befolkningsgrupper.

Krigen i Bosnia på 1990-tallet ga flere eksempler på dette, men massakrene i Srebrenica i 1995 er blant grusomhetene som ettertiden husker best fra denne europeiske krigen. «Quo Vadis, Aida?» (2020) tar oss med tilbake til grusomhetene.

Læreren Aida Selmanagić (Jasna Đuričić) jobber som tolk for FN i byen. Hun får dermed ta del i informasjon om hvordan konflikten utvikler seg.

Serbiske styrker omringer Srebrenica, og hennes egne familiemedlemmer er blant flyktningene som bare må håpe at garantiene om en sikker sone og beskyttelse av nederlandske soldater, vil holde.

Ikke alle filmer er primært laget for å vise frem hva som skjedde. Noen tar mål av seg å forklare hvorfor og hvordan – eller å konfrontere oss med konsekvensene. Noen insisterer i tillegg på at historien ennå ikke er avsluttet.

«Quo Vadis, Aida?» faller i de to siste kategoriene.