I 2025 får vi gjerne inntrykk av at lesing er noe skjørt og sårbart som er blitt ødelagt av skjerm. Og på et vis stemmer nok det. For på samme måte som skjermen spiser tiden vi tidligere brukte på sosialisering, sport og sløyd, har den også spist tiden vi pleide å bruke til lesing. Og dette gjelder ikke bare hverkvinnsen eller -mannsen, heller. I 2023 intervjuet The New Yorker opptil flere universitetsprofessorer som fortalte at de leste betraktelig mindre litteratur nå enn for fem år siden. På grunn av skjermen.

Alt det er greit. Med unntak av to ting. For det første kan ikke alt alltid være Apple og Samsung sin feil. Vi må også skylde på oss selv, som er late og passive. For det andre, så er ikke lesing nok en ting som vi skal ha dårlig samvittighet for. Det er ikke sånn vi skal tenke om lesing. Lesing er ikke en oppgave – det er en berikelse. Lesing er beroligende, opplysende og utfordrende. Lesing gjør oss til aktive vesener. Lesing snakker med og mot tankene våre. Lesing utvider forståelseshorisonten. Lesing er gøy. Og lesing åpner opp et rom mot verden og universet. Det er derfor vi må gjøre aktive valg og sette av tid til lesing.

Her skal du få tips til hvordan du skal gjøre akkurat det – og hva slags bøker du for eksempel skal begynne med!

Bøker med leservennlig oppsett

Det første tipset er å ikke gå for hardt ut. Den norske Forfatterforening har denne våren hatt en kampanje som de kaller «tid til ti», som baserer seg på tanken om at alle har tid til ti minutter med lesing. Og det er litt frigjørende. Noen ganger tenker man at det å lese vil si å komme seg gjennom et helt kapittel eller å lese en hel formiddag.

Jeg snakket nylig med en dame som klaget over at det ble så lite lesing – «bare tjue sider på sengen hver kveld», forklarte hun. For meg hørtes dette mistenkelig ut som snikskryt, og for min egen del kan jeg si at noen ganger er rett og slett én side nok. Jeg leser nemlig også helst på sengen, og noen ganger er jeg bare så trøtt at jeg ikke orker å holde øynene åpne.

Men poenget er at det ikke gjør noe! Noen ganger blir det én side, men andre blir det kanskje fem, ti eller femten. Uansett er poenget at om du leser litt hver kveld, så er det blitt en vane. Og det er det vi sikter mot!

Som en del av denne prosessen er mitt første tips å lese bøker som har et leservennlig oppsett i form av små opplett i teksten. Dette er noe forfattere gjør stadig mer bruk av, nettopp fordi de vet at et helt kapittel kan være litt mye i én omgang. Leseren trenger litt kortere bolker, har de skjønt.

Noen er dessuten flinkere enn andre. Her er tre anbefalinger:

Monica Isakstuen: «De små jentene» (2023)

Dette er en roman som har så mye luft på sidene at den nesten fremstår som et langt dikt, og her er det mange naturlige steder å stanse opp. Interessant nok gjør dette nesten at vi leser mer enn vi hadde tenkt, ikke minst fordi vi blir så engasjert i fortellingen.

Vi møter en hovedperson som er på sommerhytta med sin egen mor og to små døtre, og kan kjenne igjen alle de kompliserte følelsene som dukker opp når man er tilbake i barndommens paradis, samtidig som man ikke lenger har tilgang til dette forjettede land, simpelthen fordi man ikke lenger selv er et barn.

Det gjør vondt, men det gjør også godt å lese. Og mormor er akkurat passe irriterende.

Elizabeth Strout: «Jeg heter Lucy Barton» (2017)

Dette er egentlig første bok i en serie, men kan også leses som en frittstående roman. Lucy Barton er hovedperson, og vi følger henne mens hun navigerer seg gjennom livet, samtidig som hun tar et oppgjør med en barndom full av fattigdom og traumer.

Minnene fra fortiden blir igangsatt fordi hun er blitt innlagt på sykehus og får besøk av den mentalt problematiske moren sin, som hun ikke har sett på lange tider, og som det ikke er blitt lettere å forholde seg til.

Dette er en roman hvor språket flyter lett, som har mange naturlige opplett, og som byr på stadige eksplosjoner av gjenkjennelse – særlig for de av oss som har et problematisk forhold til våre egne mødre.

Maria Navarro Skaranger: «Jeg plystrer i den mørke vinden» (2023)

Her møter vi Sidsel som bor på Romsås og har en rutinepreget hverdag som består av TV-titting, hekling og vandring på kjøpesenteret. Noen ganger er hun også barnevakt for barnebarnet. Men Sidsel er ikke helt god – og hun blir heller ikke bedre i løpet av romanen.

Leseren opplever både en god dose frustrasjon over at Sidsel ikke kan ta seg sammen og en god dose empati for dette mennesket. Og vi får større innsikt i det kompliserte forholdet mellom individet og omgivelsene hennes.

Bøker med spennende plott

Denne overskriften er ikke ment til forkleinelse for dem vi tidligere har kalt leservennlige. Tanken er bare at hvis du først og fremst er ute etter en tekst hvor det skjer noe nytt hele tiden, og hvor du blir overrasket, underholdt og revet med, så kan det være en idé å gå for en av disse tre:

Sarah Waters: «Sjelesøstre» (2002)

På min utgave står det at «Fingersmith» (som den heter på engelsk) var en av David Bowies favorittbøker, og jeg skjønner godt hvorfor. Fra første side presenteres vi med karakterer med fargerike navn av typen John Vroom, Mrs. Sucksby og Maud Lilly, og er i gang med en fortelling som ikke skuffer én eneste gang, men bare baller på seg med intriger, forviklinger, skandaløs oppførsel og uærlige hensikter. Dette er Dickens for det tjueførste århundre.

Neil Gaiman: «Coraline» (2002)

2002 var tydeligvis et godt år for bøker, for da kom også «Coraline». Denne er blitt markedsført som en barnebok, men egner seg minst like godt for voksne. Her møter vi en ung hovedperson som en dag oppdager at en låst og gjenmurt dør i leiligheten familien nylig har flyttet inn i, nå lar seg åpne og leder inn i en annen virkelighet som huser foreldre som er identiske med hennes egne, bare at de har knapper for øyne. Det er skummelt, og det er dramatisk, og det kommer til å kickstarte lesingen din!

Karl Ove Knausgård: «En tid for alt» (2004)

Du blir kanskje litt sliten av å tenke på Knausgård fordi du forbinder ham med flere tusen sider om å kjøpe brokkoli og tenke på Hitler. Men denne boken kom før Min kamp-serien og tilhører en fase da Knausgård ikke helt visste hvem han var som forfatter.

Det gjør den spennende i seg selv, men det som er enda mer engasjerende, er at den gir oss bibelhistorien plassert i Norge i det vi kan kalle «gamle dager».

Dette skaper en underlig følelse av samtidig å lese om ting som er veldig gjenkjennelige og totalt uforståelige på samme tid, noe som er nøyaktig det Knausgård prøver seg på. For det er en tid for alt under himmelen – inkludert et annet perspektiv på virkeligheten.

Dessuten er det spennende faktisk å kjenne medynk og sympati med bibelske skikkelser som ikke får så veldig mye personlighet gjennom Det gamle testamente.

Bøker som forteller om verdens ende

Dystopi og post-apokalypse er to litterære sjangere som holder seg spesielt tett opp mot den politiske samtiden. Og med tanke på vårens små og store politiske begivenheter er det kanskje litt ekstra fristende å plukke opp noen slike bøker for å forstå litt mer om mekanismene som er i spill. Her er tre tips:

Cormac McCarthy: «Veien» (2006)

Dette er et verk som i utgangspunktet ble oppfattet som en 9/11-roman, men som har fått et mye større nedfallsfelt etter hvert som USA er blitt en mer polarisert nasjon.

Her møter vi en far og en sønn på vei gjennom et landskap fortært av flammer. De går til fots sørover slik at de kan overleve en ny vinter, men er omgitt av kannibalistiske gjenger på alle sider. Det kan synes som all menneskelighet har forsvunnet i dette universet, med unntak av det lille rommet som eksisterer mellom far og sønn. Det er skremmende, og det er tankevekkende.

Margaret Atwood: «Tjenerinnens beretning» (1985)

Atwood plasserer oss i en slags amerikansk fremtid hvor kvinner har mistet alle rettigheter og defineres ut fra kategorien de plasseres i – enten de er hustruer eller, altså, tjenerinner (hvilket egentlig vil si en konkubine). Da romanen ble publisert i 1985, virket den underlig utdatert, ettersom kvinnekampen hadde oppnådd så mye i 1970-årene, og de fleste var enige om at man var på god vei til å oppnå full likestilling. I 2025 virker den underlig relevant, i en verden hvor kvinner har mistet mange rettigheter, av typen retten til abort og utdanning.

Det føles kanskje som du allerede har lest denne, hvis du har sett TV-serien på HBO, men det er faktisk ganske betydelige forskjeller mellom de to. I motsetning til serien er romanen spesielt god i beskrivelsen av de innvendige stengslene som et totalitært samfunn skaper hos enkeltmennesket.

Emily St. John Mandel: «Fordi overlevelse ikke er nok» (2014)

Også denne romanen er blitt gjort om til en HBO-serie som faktisk er skikkelig, skikkelig bra. Men fordi kravene til fart og utvendig handling er annerledes på skjerm enn i bokformat, er det også her sånn at fortellingen på papir byr på andre ting enn den vi ser på TV. Derfor anbefales særlig romanen.

Man sier ofte at det går an å dømme et samfunn på bakgrunn av hva det velger å redde. Hos Mandel har man valgt å redde Shakespeare, og vi møter en teatertrupp som reiser gjennom et postapokalyptisk samfunn og fremfører alt fra «En midtsommernattsdrøm» til «Hamlet». Fortellingen er dystopisk, men den har også tydelige innslag av krim, så dette er også skikkelig spennende!

Bok som starter med et pang!

Her kunne vi nevnt flere, men vi skal bare snakke om én – denne boken er i tillegg så underholdende og gøyal at du kommer til å glemme at det finnes noe som heter Tiktok:

Shirley Jackson: «We Have Always Lived in the Castle» (1962)

Som du ser fra tittelen, er ikke denne romanen oversatt til norsk, men du er jo så god i engelsk at dette går bra. Dessuten har den kanskje de beste åpningslinjene i verdenshistorien, så du blir hektet fra første stund. Faktisk er det så bra at de bare må siteres:

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Ikke sant? Bestill denne boken umiddelbart! Og: Som vi ser her, er fokuset på en liten familie som bor i utkanten av samfunnet for øvrig, ledet an av hovedpersonen Merricat. Jackson, som selv syntes verden kunne være et vanskelig sted, tematiserer i denne fortellingen hvilke mekanismer som fører til utenforskap, og hvor lite det skal til før man faller utenfor normalitetsbegrepet.

Det er spennende og rart og morsomt. Dessuten er det en bonus at denne romanen slett ikke er spesielt lang, og du leser den ut på en ettermiddag (hvis det er sol og sommer og du sitter ute med et glass vin, for eksempel).

Bøker for deg som også er glad i tegninger

På samme måte som folk liker å diskutere om det er like bra som lydbok som med papirbok, er det også mange som har en forkjærlighet for å sette opp skrift som en slags fiende til tegninger. Det er helt unødvendig, for grafiske romaner er minst like bra som bøker med bare tekst. Her er en liste over tre grafiske romaner som er makeløst gode og kommer til å hekte deg på lesning:

Tim Probert: «Lightfall»-serien (2020–2024)

Jeg ser jo på nettsidene til Fontini Forlag at dette er «den nye favoritt-serien for 8–12 åringer», men det er også min favorittserie, så den passer til og med for folk som er 51. Dette er en quest-fortelling om Bea som skal hjelpe en karakter ved navn Cad med å finne tilbake til sitt eget folk, Galdurianerne. Den er morsom, den er dristig, den er rørende – den har alt.

Jeg liker spesielt hvordan Probert illustrerer angstanfallene til Bea i form av skygger som legger seg rundt henne – uten at disse følelsene nødvendigvis er reflektert i den ytre dialogen.

Alison Bechdel: «Fun Home: A Family Tragicomic» (2006)

Dette er memoarene til Bechdel, som tar for seg kompliserte familiestrukturer med særlig vekt på sitt eget forhold til faren, som hun – noen uker før han døde – oppdaget var homofil. Bechdel, som selv er lesbisk, bruker både minnearbeid og klassiske litterære verk for å prøve å forstå hva slags menneske faren hennes egentlig var – og hva slags menneske hun selv er.

I samme håndvending kan jeg også anbefale tvillingboken «Are You My Mother? A Comic Dream» (2012), som kom ut noen år senere, hvor Bechdel altså tar utgangspunkt i forholdet til den emosjonelt utilgjengelige moren.

Guy Delisle: «Opptegnelser fra Jerusalem» (2008)

Nok en gang har vi å gjøre med memoarer i tegneformat, og vi får høre om året den canadiske forfatteren og tegneren tilbrakte i Beit Hanina, sammen med partner og to barn. Delisle har også skrevet andre memoarer fra sine reiser rundt omkring i verden, som «Shenzhen, Pyongyang og Burma», hvor han har vært hjemmeværende far mens partneren har jobbet for Leger uten grenser.

Dette er det første verket hvor Delisle gjør bruk av farger, men bare så vidt, og bare for å trekke oppmerksomheten vår mot for eksempel høye lyder eller minner. Det er fabelaktig, og du kommer aldri til å glemme denne boken.

Ja, det var vel greit, vel? Bare å sette i gang!