Dag og natt: De svarte røyksøylene ser ikke ut til å ha noen ende. I løpet av det siste tiåret er røyken fra flammende gass på toppen av oljebrønnene blitt et vanlig syn for tusener av irakere som bor i nærheten av de gigantiske oljefeltene i den sørlige delen av landet.
Irak er den nest største oljeprodusenten i Opec (Organization of the Petroleum Exporting Countries). Olje står for over 90 prosent av landets BNP. Etter den USA-ledede invasjonen i 2003 drives de fleste store oljefeltene her av utenlandske oljegiganter som BP, Eni, Exxon og Lukoil.
Men det bedragerske løftet om velstand og utvikling som det svarte gullet angivelig skulle føre til, er for lengst gått tapt.
«Velkommen til helvete». Slik hilses utenlandske besøkende av innbyggerne i Zubair – en by med 2 millioner mennesker, på et skilt rett ved et av de største oljefeltene. Gatene mangler veidekke, og strøm er tilgjengelig bare noen timer pr. dag.
Irak er anslått å være det femte mest sårbare landet i møte med klimaendringer og vannknapphet. I regionhovedstaden Basra kjemper tusener av irakere om tilgang på drikkevann. Og husholdninger mangler ofte bensin og diesel til å drive aggregatene sine.
Med krigene i Ukraina og Midtøsten har Europa begynt å importere mer råolje fra Irak. Olje- og gasselskapene oppnådde rekordhøye overskudd i 2022. Samtidig bruker de samme selskapene vann fra elvene til å utvinne oljen. Og de har så langt ikke investert i infrastruktur som kunne begrenset miljøskadene av utvinningen.
Med en opptrapping av produksjonen blir en økende mengde vann hentet ut fra de allerede sterkt nedtappede elvene i Basra (som står for to tredjedeler av Iraks oljeeksport). Vannet sprøytes inn i et oljereservoar under høyt trykk for å tvinge oljen mot produksjonsbrønnene.
En miljø- og helsemessig katastrofe kommer gradvis til syne i landskapet mens oljeselskapene ikke stilles til ansvar.
Tilbake står lokalsamfunnene som må betale prisen for en irreversibel ødeleggelse av natur og miljø.
Mahdi Mutir (57) er fembarnsfar og var tidligere fisker i myrområdene nord for Basra. Fra landsbyen sin kan han se røyken fra oljefeltet Zubair. Han forteller at de lokale myrene tørket ut etter at det italienske oljeselskapet Eni i 2021 bygget en vannpumpestasjon noen få hundre meter fra landsbyen. Som et resultat mistet han den lille inntektskilden fra fisket. Mutir jobber nå av og til som dagarbeider i byggebransjen, og noen ganger også ved oljefeltene eller for oljeselskapene. Familien på syv flyktet fra de sentrale delene av Irak da Saddam Hussein drenerte De mesopotamiske sumpene i 1991. De flyttet da til området nord for Basra, hvor de nå bor i en hytte på tre etasjer. Foto: Daniela Sala
En oljeraffineriarbeider får testet lungekapasiteten sin med et spirometer av lege Saadi Hadi ved Nasjonalt senter for arbeidshelse og sikkerhet i Basra. Hadi forklarer at mange olje- og gassarbeidere har luftveisproblemer siden de ofte ikke bruker verneutstyr. I 2022 testet senteret 18 077 arbeidere, men de har ikke lov til å dele detaljer om antall personer som opplever arbeidsrelaterte helseproblemer. Alle foto: Daniela Sala
Abbas Al Sharif (19) fra Zubair ble diagnostisert med leukemi i 2012. Han ble behandlet med cellegift i fem år og går for tiden til regelmessige kontroller. Han måtte droppe skolen da han ble syk og håper nå å fullføre studiene. Faren hans, Alaa Sharif Radhi, visste at forurensning kunne være farlig. Han ble likevel sjokkert da han fikk vite av legen at det er store sjanser for at sønnens leukemi var forårsaket av forurensning, siden de bor i Shaibah, like ved et raffineri og et oljefelt. Nå lar han ikke sønnen lenger gå ut når det er for mye røyk og gjør sitt beste for å ta ham med på turer til Karbala, eller utenfor Basra, for å puste renere luft.
En gruppe fiskere fra Qarmat Ali samler garnene tidlig om morgenen ved elven Shatt al-Arab. De fisker i dette området i Nahr Bin Umar hver dag og selger fisken for 5000 irakiske dinarer pr. kilo (rundt 40 kroner). De klager over at de på grunn av forurensningen og det økte saltinnholdet i elven får liten fangst. Og ofte finner de døde fisker i elven. Alle foto: Daniela Sala
Klær henger til tørk på en lastebil som venter på å bli lastet med bitumen, et restprodukt fra olje-raffineringen. Lastebilsjåfører transporterer bitumen fra oljefeltet Zubair til fabrikker i sør og øst i landet, hvor det hovedsakelig brukes til å lage asfalt. Sjåførene får vanligvis rundt 20 000 irakiske dinarer (rundt 160 kroner) pr. tonn som transporteres (én lastebil kan transportere opptil 30 tonn).
En slektning av Noufel Abdallah Khaldi leder flokken deres hjem til familien i Nahr Bin Umar. Khaldi sier at også dyrene lider på grunn av forurensningen, og han tror den har gjort at dyr har mistet livet. Alle foto: Daniela Sala
Barn spiller fotball i utkanten av Shaibah, i et område omgitt av oljefelter, hvor gass fra brønnene stadig fakles.
Adnan Betran fra Basra reiser daglig til Shaibah (rundt 30 minutter med bil) for å trene brevduene sine. Han synes det er en avslappende hobby – og lønnsom når han klarer å selge noen av duene. Rundt ham fakler Zubairs oljebrønner gass dag og natt.
Murtada Abdallah og broren driver en butikk i Zubair som selger snacks og bensin, for 1000 irakiske dinarer pr. 1,5 liter (ca. 8 kroner). Plastflasker og -kanner med bensin til salgs er et vanlig syn i Zubair, hvor råoljen også smugles og raffineres ulovlig. Alle foto: Daniela Sala
Elven Shatt al-Arab er dannet av elvene Eufrat og Tigris som løper sammen. Den er en av de viktigste elvene i Irak og hovedkilden til overflatevann i Basra-området. Vannet brukes til ulike formål, inkludert drikking. Men som et resultat av redusert vannføring har saltholdigheten og konsentrasjonen av forurensning økt enormt. Sommeren 2018 ble minst 118 000 mennesker innlagt på sykehus med symptomer som legene mente var relatert til dårlig vannkvalitet.
I tillegg til Daniela Sala og Sara Manisera har også Essam El Sudani bidratt til denne reportasjen. Den har mottatt støtte fra det ideelle fondet Journalismfund Europe for undersøkende miljøjournalistikk.