Takk for tilliten
Da jeg i sin tid fikk lappen, fantes det fortsatt en og annen bensinstasjon i Distrikts-Norge der bilisten, i kassa etter fylling, på tro og ære selv oppga hvor mange liter det var fylt.
Man filosoferte ikke stort hverken over dette tillitsbaserte systemet eller mulighetene for å jukse: Var man en uærlig sjel, kunne telleverket kjapt nullstilles ved å hekte pumpen av og på en ekstra gang. Da amerikanske studievenner hørte om slike norske tilstander, trodde de det knapt, for allerede i åttitallets USA måtte man sitte i bilen mens en bensinstasjonsansatt tok imot betaling gjennom bilvinduet og fylte tanken din for deg – i den rekkefølgen.
Dette er en obskur, liten referanse til at tillit – et grunnlegg-ende sosialt fenomen – ikke lenger er selvsagt på samme måte. Man kan riktignok fortsatt snuble over tillitsbaserte innretninger som potet- eller rabarbrasalg i veikanten med et vippsnummer på en plakat. En del butikker har etter hvert fått selvbetjente ordninger utenfor åpningstid, men de krever registrering av persondata og ledsages av et sinnrikt kobbel av overvåkingskameraer.
Tradisjonelt har nivået av tillit i Norge vært blant de høyeste i verden. Skal vi tro en måling fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, skled imidlertid den uvurderlige norske tilliten inn i en synkende trend for tre år siden. Det gjelder spesielt tillit til myndigheter, men også til andre mennesker – for de to er nært forbundet.
Ifølge målingen er tillit i samfunnet knyttet til opplevelse av blant annet trygghet, like muligheter og stødig styring under «hendelser og situasjoner». Så selv om tillit kan svekkes i vanskelige tider, økte den under Solberg-regjeringens covid-håndtering, mens Støre har fått ekstra vind i seilene fra sin utenrikspolitiske patos.
Men tillit betinger mer enn pandemi og krig. Det er lenge siden mulighetene var like for alle og en evighet siden Einar Gerhardsen levde som velgerne sine og høstet de samme erfaringene som dem. Han hadde for øvrig en hær av statsråder som dro i samme retning. Også dét er et fjernt minne.
Mindre åpenhet rundt hvem som påvirker politikere og deres prioriteringer, kompromisser, overskridelser, manglende rolle-forståelse og the big one – løftebrudd – er blant gjeddene som lurer i sivet, i stand til å rive og slite i tilliten. Om Ernas plate-snurring på Palmesus eller Jens Stoltenbergs keep on rockin' in the free world-hilsen på Tons of Rock er det som kan hindre at samfunnets lim går i oppløsning, er dog usikkert.
Statsministeren bor ikke lenger i blokk på østkanten i Oslo. Men han kan løpe trygt og uforstyrret gjennom Nordmarka. Da Støre plutselig sto bak meg i køen på en markastue i sommer, ble jeg mer enn noe varm i hjertet av at det i det hele tatt er mulig for Norges statsminister å bevege seg så fritt. Støres livvakter sto riktignok noen meter bortenfor og minnet om at alvoret følger statsministeren også inn i skogen.
Men det pustet liv i troen på tillit som noe typisk norsk.
Tine Skarland, redaktør
