«I hope the devil fucks you dry!»

Disse ordene faller under en opphetet familiekrangel i HBO-komedien «The Righteous Gemstones». Satiren kretser rundt en styrtrik og skakkjørt sørstatsklan, som driver en av USAs mange megakirker.

Serien er blitt en farsott på sosiale medier, særlig på grunn av den ekstremt grove språkbruken serieskaper Danny McBride krydrer handlingen med. For her er ingenting tabu. Sex, kroppsvæsker og superdrøye fornærmelser er noen av ingrediensene.

Et eksempel er når karakteren Judy Gemstone kaller svigersøsterens nedre deler for «oppbrukt pastrami», eller når hun snakker om farens «dick juices». McBride benekter likevel at dialogen er et billig forsøk på å sjokkere.

– Nei, i stedet handler det om karakterbygging. Denne familien består av mennesker med dype sår på sjelen, som de ikke greier å sette ord på. Så de tyr i stedet til et ekstremt krast og plumpt språk når de kjenner på vanskelige følelser, forklarer McBride da vi treffer ham i Los Angeles.

Anmelderne har rost serien for å være både grensesprengende og til ettertanke. Den er også blitt nominert til fem Emmy-priser i år. Alle de stygge ordene, og fortvilelsen de er ment å illustrere, bidrar til seriens kjerne: en families kamp for finne fotfeste etter tapet av et høyt elsket mamma og kone.

– Når du bruker banning på den måten, synes jeg det fungerer både på et humoristisk plan og for å skildre dysfunksjonaliteten som preger rollefigurene, forklarer serieskaperen.

McBride er i godt selskap når det gjelder å bruke banning som virkemiddel i sin historiefortelling. De siste årene har grov språkbruk eksplodert både på TV og film.

Historisk shit

I 1999 skrev skuespiller Mark Harmon TV-historie med replikken «shit happens» i dramaserien «Chicago Hope».

Tidlig ute Mark Harmon skrev TV-historie med replikken «shit happens» i dramaserien «Chicago Hope» i 1999.

Dette var aller første gang et banneord hadde dukket opp i beste sendetid på en av de offentlige og reklamefinansierte TV-kanalene i USA. De er underlagt det strenge regelverket til FCC (Federal Communications Commission), som til da hadde bannlyst bruk av ordene shit, piss, fuck, cunt, motherfucker, tits og cock i TV-underholdning. Brudd på reglene kunne føre til saftige bøter.

På 1970-tallet gjorde stand-up-komiker George Carlin karriere på å latterliggjøre denne puritanismen i sin berømte tirade om «de syv forbudte ordene på TV». I 1972 ble han arrestert for å ha ytret dem på scenen, og saken gikk helt til høyesterett. Carlin ble frikjent.

FCC firte ikke på regelverket av den grunn, men i denne perioden begynte amerikanske seere å få et annet syn på banning på TV. Dette skyldtes i stor grad betalingskanaler som HBO, som så dagens lys i USA på 1970- og 80-tallet.

Siden de var private og ikke offentlige, trengte de ikke å bry seg om FCCs regler. I stedet serverte de usensurert underholdning, hvor nakenhet og stygge ord florerte. Dette bidro til å normalisere banning på TV, og sørget for at «shit happens»-replikken i 1999 stort sett ble møtt med et skuldertrekk. Det ble heller ingen bot.

Enkelte konservative interesseorganisasjoner, som Parents Television Council (PTC), mente at utviklingen var tegn på et medie-landskap i krise.

«I det siste har opprettholdelsen av en viss standard vært i fritt fall på landets offentlige TV-kanaler, het det i en pressemelding», ifølge underholdningsnett-stedet AV Club.

«Fuck» sjokkerte britene

Mens amerikanerne måtte vente helt til 1999 for å høre et banneord via en offentlig kringkaster, var vi langt tidligere ute i Europa. Allerede i 1965 sa den engelske teaterkritikeren Kenneth Tynan ordet «fuck» i et kulturprogram (som ironisk nok handlet om sensur) på britiske BBC. Men da reagerte også offentligheten sterkt. BBC mottok et ras av klager, og kanalen ba til slutt om unnskyldning.

Fra 1980-tallet og utover begynte derimot grove ord og uttrykk å bli relativt vanlig på både britisk og europeisk TV, NRK inkludert.

– Og den trenden er økende, forteller Ruth E. Vatvedt Fjeld. Hun er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har fordypet seg i banning.

I 2014 sto hun bak en undersøkelse hvor hun kartla utbredelsen av tabuord, altså banning og fornedrende tale, i tekstede programmer på NRK. I tidsrommet 1998–2001 registrerte man 25 000 slike uttrykk. Seks år senere, i perioden 2007–2010 hadde antallet steget til nærmere 3,3 millioner (!).

– Utviklingen speiler et skifte i samfunnets mentalitet. Det som var tabu før, er mindre tabu i dag, sier hun.

Det er flere grunner til at banneord er blitt mer vanlig å bruke i dagligtalen. Opp gjennom historien er det som regel samfunnets mektigste som har bestemt hvilke ord som er tabu. I Vesten var det lenge presteskapet, og banneord var ofte knyttet til Gud, Jesus eller djevelen. Faen, for eksempel. Men etter hvert som kirken har mistet sin maktposisjon i store deler av Europa, er gudsbespottelse blitt dagligdags. Et uttrykk som herregud anses knapt som banning lenger.

– For 200 år siden var det derimot noe av det styggeste du kunne si, sier professor Fjeld.

I USA har utviklingen gått saktere, trolig fordi landet er mer konservativt og trossamfunnene står sterkere der. Men også i Amerika er stygge ord blitt vanligere på offentlige TV-kanaler.

Det er også lenge siden FCC har bøtelagt offentlige kringkastere kun for banning. Sist de prøvde på det, var i 2012. Organisasjonen krevde da 1,24 millioner dollar fra ymse kanaler på grunn av grov språkbruk under direktesendte prisutdelinger. Saken havnet til slutt i USAs høyesterett, som ga kanalene medhold.

Omfanget av banning på amerikansk TV og film generelt har også økt betraktelig. I 2023 gikk mediebyrået EnjoyMoviesYourWay.com gjennom 60 000 populære filmer og TV-serier som er sluppet siden 1985.

De kom frem til at bruken av ordet «fuck» steg fra 511 ganger i 1985 til 22 177 tilfeller i 2023. «Shit» kunne man høre 484 ganger i 1985 og over titusen ganger i 2023. Strømmetjenestenes inntog, hvor det er fritt frem for alskens fargerik språkbruk, må ta mye av skylden for økningen. Men det står ikke spesielt mye bedre til på kino heller.

Kunstferdig banning

I mars stakk regissør Sean Baker av med fire Oscar-priser, inkludert for beste film, for «Anora». Tittelkarakteren er en sexarbeider, som forelsker seg i sønnen til en styrtrik, russisk oligark. I dramakomedien ytres ordet «fuck» hele 479 ganger, ofte av hovedpersonen. Baker har sagt at Anora er inspirert av virkelige sexarbeidere og deres væremåte, men at det bak hennes harde ytre og grove språk skjuler seg et svært sårbart menneske.

Andre regissører som Quentin Tarantino og Martin Scorsese har også forsvart sin bruk av stygge ord. De har påpekt at det er slik ekte mennesker snakker, særlig i hardbarkede og utsatte miljøer. Det er professor Fjeld enig i, og hun påpeker at banning også brukes for å illustrere sinne eller redsel.

– Banning er på mange måter avmaktens språk. Bruken av tabuord er ofte en slags ventil i de situasjonene hvor vi føler oss hjelpeløse eller fortvilte. I filmer og TV-serier er det ofte de maktesløse karakterene, eller de som er lavest på rangstigen, som har det groveste språket, forklarer hun.

Fjeld påpeker at forfattere har brukt banning for å illustrere frustrasjon i hundrevis av år. I Ibsen-dramaet «Et dukkehjem» møter vi Nora, som blir undertrykket og lurt av sin ektemann Torvald. I en scene der hun diskuterer livet sitt med Doktor Rank, tilstår Nora at hun har lyst til å si noe stygt så Torvald hører det. Hva da, spør doktoren. «Død og pine», svarer hun.

– I dag er jo ikke det akkurat sjokkerende, men på den tiden var «død og pine» ansett som ekstremt grovt, særlig for kvinner. I årene som fulgte, ble dette uttrykket modernisert til å passe inn i tiden. I en oppsetning på 1970-tallet sa hun for eksempel «Faen i helvete». Jeg synes det er et godt eksempel på banningens kunstneriske funksjon, sier professoren.

Trump og det offentlige ordskiftet

I det siste har banning også satt sitt preg på nyhetsbildet, noe som er forholdsvis nytt i USA. I Norge vil du kunne se ordet «fitte» i en avis-overskrift. Det er utenkelig over dammen. «Cunt» er så tabubelagt at mange amerikanere aldri ville sagt det i en privat setting engang.

«Fuck» eller «shit» er også ord du inntil nylig sjelden ville ha sett på trykk i en amerikansk avis eller hørt ytret i en nyhetssending. I stedet har det vært vanlig å bruke sensurerte varianter som: «F***» eller «F-bomb» for eksempel.

Trumps inntog i Det hvite hus har endret dette. Da presidenten i 2018 klaget over at USA ble oversvømt av migranter fra «shithole countries» (drittland), skapte det hodebry for amerikanske redaktører. Vanligvis er de bundet av uskrevne regler om sømmelighet, men mediene har også et ansvar for å sitere sittende presidenter korrekt.

Washington Post valgte derfor å bryte med sin 141 år lange tradisjon om ikke å trykke vulgariteter i overskrifter, og skrev ordet «shithole» i tittelen. Reuters og Associated Press gjorde det samme. Nyhetssendingene på TV var derimot mer varsomme. Både på NBC, ABC News og Fox News sensurerte man presidenten, og brukte varianter som «bleephole» og «S-hole».

Trump har imidlertid fortsatt å flytte grenser. I sommer fortalte han flere reportere at Israel og Iran «don’t know what the fuck they are doing». Det er første gang en president har brukt F-ordet så offentlig og med overlegg. Selv om banningen skapte overskrifter, var det få som kritiserte ham.

– Det vitner om et skifte i hva allmennheten tenker om moral og hvordan presidenter bør oppføre seg i offentligheten, sa Russell Riley, etikkprofessor ved University of Virginia, til Cronkite News.

En stadig mer avslappet holdning til tabuord vil prege samfunnet og medielandskapet fremover, skal vi tro språkforsker Fjeld. Hun påpeker likevel at det ikke er så fritt frem som man skulle tro, selv i liberale Norge.

– Vi har også våre grenser. I «Pørni» setter for eksempel tittelkarakteren foten ned og sier «Du kaller ikke mora di for et fittetryne!» til datteren. Det tror jeg de fleste nordmenn vil være enig i, påpeker hun.

Fjeld tenker heller ikke at det nødvendigvis er et sunnhetstegn når banneord mister sin slagkraft.

– Det er mer en naturlig utvikling. Samtidig er det viktig å tenke på at mange fremdeles synes banning er vemmelig. Språk er et sosialt instrument, så man skal ta hensyn. En lærer i et klasserom snakker annerledes til sine elever enn til bestevenninnen over et glass vin. Hvis en meteorolog på TV plutselig sier «Det kommer til å bli jævlig fint vær i morgen», tror jeg de fleste av oss hadde fått bakoversveis, sier hun.

– Det handler om kontekst. Så har du lyst til å bruke banneord, tenk først over hvem som er mottager for dem.