Store konkurranser har store premier. Vinneren av maratonmarsjen The Long Walk får både innfridd et valgfritt ønske og utbetalt en solid pengesum. I tillegg betyr selve vinnerstatusen at man faktisk har overlevd konkurransen – som den eneste.

Reglene er nemlig like enkle som brutale: Deltagerne må holde et tempo på 3 miles i timen (4,83 km/t), eller bli skutt. De får tre advarsler. Marsjen fortsetter så lenge den må, helt til 50 unge menn er redusert til én.

Heldigvis utspiller dette makabre sportsritualet seg bare på film – i en alternativ, totalitær versjon av 1970-tallets USA.

Et populært konsept

«The Long Walk» (som hadde kinopremiere 3. oktober) er en filmatisering av den aller første romanen Stephen King skrev. Forfatteren begynte på fortellingen i 1966–67, men utgivelsen kom først i 1979, da King ga ut boken under pseudonymet Richard Bachman.

King brukte Bachman-pseudonymet dels fordi han ville gi ut mer enn én bok i året (mot forlagets ønske), og dels for å teste om han kunne nå lesere uten å benytte suksessforfatternavnet sitt.

Aliaset brukte han også på «The Running Man» (1982), og likhetene mellom de to utgivelsene stopper ikke der: Nok en gang er handlingen lagt til et dystopisk USA (i det futuristiske 2025), og nok en gang skal det lekes med liv og død. For den arbeidsløse familiefaren Ben Richards er tilværelsen blitt så desperat at han lar seg verve som ny deltager til et hypervoldelig TV-show. I 30 dager er han fritt vilt. Kommer han seg unna, er premien en milliard dollar.

«The Running Man» (2025)

Mange har nok sett 1987-filmatiseringen med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, men nå kommer en ny adapsjon av «The Running Man» som har premiere 14. november. Denne gangen spilles Ben Richards av Glen Powell, og forhåndsrapportene melder at regissør Edgar Wrights versjon ligger betraktelig tettere på det litterære utgangspunktet.

King-filmatiseringene har mange forløpere, og antagelig var det to europeiske produksjoner som først utforsket ideen om å gjøre morderiske spill til TV-underholdning.

Den italienske «Det 10ende offer» (1965), med Ursula Andress og Marcello Mastroianni i hovedrollene, er en fremtidsfortelling der mennesker med voldelige tendenser gis en arena til å leve ut impulsene sine. Dermed vil verden forhåpentlig også slippe flere storkriger. Likevel er programmet klodens mest populære underholdningsshow.

Opplegget i den vesttyske TV-filmen «Das Millionenspiel» (1970) ligner så mye på det i «The Running Man» at det har engasjert advokater med spesialisering i opphavsrett. Dette er en adapsjon av Robert Sheckleys novelle «The Prize of Peril» (1958), som også er filmatisert i en fransk versjon: «Farens pris» (1983). Regissøren av sistnevnte, Yves Boisset, saksøkte faktisk 20th Century Fox for manusplagiat med «The Running Man» (1987) – og vant frem.

Fra 1970-tallet og frem til i dag har filmfolket jevnlig plukket opp tematikken, deriblant i interessante titler som den japanske «Battle Royale» (2001) og selvsagt TV-serien «Squid game» (2021).

Trass i labyrinten

Grunnideen i disse filmene er å sette «brød og sirkus»-fenomenet på spissen. Moderniserte gladiatorspill gjenoppstår i et ekstremt massemedie­samfunn, og filmene kan fundere mer eller mindre innsiktsfullt over funksjonen til urgamle ritualer med menneskeofring.

Manipulasjon av massene spiller gjerne en viktig rolle i handlingen. Folk heier eller buer på sine favorittdeltagere og drømmer kanskje naivt om hvordan de selv en vakker dag kan bli vinnere. Samtidig siver et mer subtilt budskap ned fra maktens høyder: «Vi er herrer over liv og død. Underkast dere.»

I sin opprinnelige religionshistoriske kontekst ble menneskeofring utført for å bevare stabiliteten i samfunnet og universet. Gudene måtte tilfredsstilles. Slikt fortoner seg hverken rasjonelt eller etisk for oss i dag. Moderne mennesker vil spørre om ikke et så brutalisert samfunn snarere trenger en fundamental omveltning.

Derfor er filmhelten en som har gjennomskuet manipulasjonen. «The Long Walk» og «The Running Man» skildrer hvordan trassig opprørstrang – og en følelse av samhold – vokser frem under umulige omstendigheter.

Disse anslagene finner vi også i «The Hunger Games»-serien (2012-), hvor tenåringen Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) fortvilet tar lillesøsterens plass i Dødslekene. Paradoksalt nok skal de gi henne en plattform å gjøre opprør fra. I 2026 kommer forresten den sjette spillefilmen i serien, «The Hunger Games: Sunrise on the Reaping», som er en forløper til historien om Katniss.

Det er mulig å lokalisere et ekko fra gresk mytologi her: Kong Minos av Kreta holdt uhyret Minotauros fanget i en spesialkonstruert labyrint, men monsteret måtte fôres. Derfor tvang Minos de underkuede athenerne til å gi ham syv unge menn og syv unge kvinner, som kunne sendes inn i labyrinten. Resten av myten forteller hvordan dette blodofferet tok slutt, takket være en helt og en uventet kjærlighetshistorie.

Syndebukkens funksjon

Innfallsvinkelen pleier altså å være at dødsspill er et virkemiddel for autoritære makthavere, som jo ikke er mer guddommelige enn oss andre. Men hva om offeret er viet «vårt felles beste» eller verdensfred, slik som i «Det 10ende offer»? Plutselig kan tanken virke ganske fornuftig. Man ofrer noen få syndebukker for å redde det store flertallet.

Ideen har interessert seriøse filmskapere. Peter Watkins fabel «The Gladiators»/«The Peace Game» (1969) utspiller seg i en verden der statene er blitt enige om å utkjempe krig kun i miniatyrformat. Så i stedet for millionarmeer møtes bare små grupper av soldater, mens mediene dekker det hele nærgående.

Skjønt, fornuftige overveielser er kanskje ikke primært det som styrer oss mennesker? Er det et nivå til i denne manipulasjonen, som avdekker en ubehagelig side ved oss selv?

Den fransk-amerikanske filosofen, historikeren og litteraturviteren René Girard er kjent for sin teori om mimetisk begjær og mimetisk vold. Grovt forenklet forklart mente Girard at vi begjærer det vi oppfatter at andre begjærer. Og der det finnes begjær, vil det finnes rivalisering. Konflikten dette skaper, kan imidlertid forløses ved å ofre en syndebukk.

Disse irrasjonelle driftene bærer vi med oss, åpenbart også inn i fortellingene vi skaper eller lar oss rive med av.

Guden i speilet?

Så langt har vi dvelt ved alternative samtidsskildringer og dystopiske fremtidssamfunn. For å nå bunnen i temaet bør vi nok se til en sjanger som er enda tettere forbundet med menneskeofring.

På overflaten er det et godt spørsmål hvorfor skrekkfilm, som inneholder så mange ubehagelige og sjokkerende innslag, kan være så populært. Mange opplever likevel at uhyggen gir dem en sterk katarsisfølelse. Det er interessant, siden katarsis opprinnelig ble brukt om hvordan tragedier lar publikum få utløsning for vonde følelser.

Den satiriske grøsseren «The Cabin in the Woods» kommenterer motivene og virkemidlene i sin egen sjanger, og sirkler inn en snedig konklusjon på hva alt dette skal være godt for – og for hvem.

Den ene tråden i handlingen leker med erkeklisjeen «Ungdommer drar på helgetur til hjemsøkt hytte». Helt programmessig utsettes vennegjengen for den ene morderiske skrekkfiguren etter den andre. Samtidig er det noe «feil» i måten dette utspiller seg på.

Den andre tråden i handlingen følger aktiviteten i kulissene: Monstrene som plager våre helter og heltinner, manes nemlig frem av en hemmelig organisasjon som frenetisk forsøker å fylle en offerkvote. Et bestemt antall ofre, sortert i ulike kategorier, må ekspederes før tidsfristen går ut. Det er det eneste som kan tilfredsstille noen urgamle underjordiske guddommer, som ellers truer med å rasere hele verden.

Det interessante er selvsagt hvem disse blodtørstige gudene i filmuniverset egentlig representerer.

Kan det tenkes at den gjengse filmelsker kommer veldig tett på svaret i et speil?

Her ser du de omtalte filmene

«The Long Walk» (Regi: Francis Lawrence, 2025): Kinopremiere 3. oktober.

«The Running Man» (Regi: Edgar Wright, 2025): Kinopremiere 14. november.

«The Running Man» (Regi: Paul Michael Glaser, 1987): Apple TV, Blockbuster, Netflix, SF Anytime og 2 Play.

«Det 10ende offer» («La decima vittima». Regi: Elio Petri, 1965): Archive.org.

«Das Millionenspiel» (Regi: Tom Toelle, 1970): Archive.org.

«Farens pris» («Le Prix du Danger». Regi: Yves Boisset, 1983): Import-dvd.

«Battle Royale» (Regi: Kinji Fukasaku, 2001): Blockbuster og SF Anytime.

«Squid game» (Regi: Hwang Dong-hyuk, 2021): Netflix.

«The Hunger Games» (Regi: Gary Ross, 2012): Altibox, Apple TV, Blockbuster, HBO Max, Netflix, Prime Video, Rakuten TV, SF Anytime, 2 Play og Viaplay.

«The Gladiators»/«Peace Game» (Regi: Peter Watkins, 1969): Import-dvd, Youtube (piratversjon).

«The Cabin in the Woods» (Regi: Drew Goddard, 2012): Apple TV, Blockbuster, Rakuten TV, SF Anytime og 2 Play.