Fugletrekket er en av naturens mest imponerende kraftprøver. Hver vår og høst legger millioner av fugler ut på reiser som strekker seg over kontinenter og hav, drevet av instinkt, årstid og behovet for mat og trygghet.

På en gresstue sør i Trondheim kommune sitter en storspove. Fuglen med det lange, bueformede nebbet bryter stillheten med et langtrukkent varselrop. Med årvåkent blikk følger den årets eneste overlevende unge. Alt som beveger seg for nær, blir møtt med høylytt kjefting.

Sammen med hunnen, som for lengst har reist i forveien og nå befinner seg ved Danmarks kyst, har de lykkes igjen: En ny generasjon storspove er klekket.

Men dette er Trondheims siste hekkepar. For bare ti år siden fantes det opptil 15 par i kommunen. Situasjonen er ikke unik: På landsbasis har rundt 70 prosent av storspovene forsvunnet fra Norge de siste 25 årene, ifølge Rødlisten for arter (2021). Her nevnes moderne jordbruksdrift som en utfordring på hekkeplassen.

Nok en rasteplass legges under grus

I uminnelige tider har elvedeltaet Hotran i Skogn fungert som et uunnværlig hvilested for storspoven og andre fugler på sensommeren. Her har storspoven rastet og bygget nødvendige fettlagre før den lange reisen sørover. I 2025 ble området vedtatt lagt under grus. Norske Skog og kommunens langvarige kamp for dette fikk grønt lys av regjeringen. Dermed står et av storspovens viktigste matfat i fare for å forsvinne, med mindre noen mot alle odds klarer å reversere avgjørelsen. For trekkfugler er slike områder helt avgjørende. Fettreservene de bygger opp, er drivstoffet som gjør det mulig å fly i dagevis uten stopp. Rasteplassene er trekkfuglenes bensinstasjoner.

Vannfuglavtalen, kjent som AEWA (African–Eurasian Migratory Waterbird Agreement), skal beskytte mer enn 250 arter av ender, gjess, svaner, vadere og måker. Som medlemsland har Norge et særlig ansvar for å ta vare på fuglene mens de hekker, raster og overvintrer her.

Trekkfugler flyr ikke tilfeldig. De følger faste ruter mellom hekkeområder og overvintrings-steder, såkalte trekkruter eller flyways. Disse rutene knytter sammen egnede leveområder der fuglene kan raste og fylle på energilagrene. Likevel bygges nettverket av rasteplasser i Norge fortsatt ned.

En farlig verden der ute

Men ansvaret er delt. AEWA er en samarbeids-avtale som forutsetter at alle land langs trekk-rutene tar sin del av ansvaret – gjennom hele fuglenes livssyklus. Slike avtaler er ment å sikre langsiktig naturforvaltning, uavhengig av skiftende politiske vinder.

Likevel viser en oppdatert AEWA-rapport fra 2025 at fire av ti våtmarksfugler omfattet av avtalen er truet av menneskelig påvirkning, deriblant storspoven. Totalt er over 200 trekkende arter under press, blant dem kjente norske arter som vipe, ærfugl og sjøorre.

Den største trusselen er utnyttelse av naturressurser som jakt, fiske og ulovlig skyting, noe som rammer 42 prosent av artene. Utbygging og infrastruktur påvirker 40 prosent, særlig gjennom nedbygging av våtmarker og kystområder. Landbruket spiller også en sentral rolle: Drenering av våtmarker for jordbruksformål rammer over 140 arter og er den viktigste enkeltårsaken til tap av leveområder. Klimaendringer, fremmede arter og endringer i vassdragene forsterker presset ytterligere.

Også norske storspover påvirkes i høyeste grad av utviklingstrekk og politikk i utlandet. Jakt i Frankrike har lenge vært en viktig negativ faktor for bestanden. Etter dokumentert bestandsnedgang ble arten fredet i 2008, men forbudet ble delvis opphevet allerede i 2012 og gjaldt da bare innlandet. Siden storspover overvintrer langs kysten, manglet arten i praksis beskyttelse.

I 2019–2020 foreslo franske myndigheter en kvote på 6000 fugler, uten tilstrekkelig kunnskap om bestand og jaktpåvirkning. Etter sterkt press fra naturvernorganisasjoner grep Frankrikes høyeste domstol inn og stanset jakten. Kvoten ble satt til null, i tråd med EUs fugledirektiv. Mange av fuglene som tidligere ble skutt i Frankrike, var norske hekkefugler. I 2025 regnes jaktstansen som et viktig, men sårbart tiltak. Presset fra jeger-interesser er fortsatt stort.

For storspoven i Trondheim avgjøres fremtiden i møterom, kommunestyrer og regjeringer i mange land. Beslutninger tas ofte under press fra sterke økonomiske interesser og med et for svakt folkelig engasjement for fuglene og langsiktig arealforvaltning. En overordnet avtale som Vannfuglavtalen har vist seg ikke å være nok.

Fugler er og blir budbringere. De forteller oss mye om naturtilstanden – om en natur som fungerer godt, så lenge vi gir fugler og annet liv nok plass til å utfolde seg.

Dersom trekkfuglene våre skal sikres, må overordnet avtaleverk som Vannfuglavtalen implementeres ytterligere der makten rår.