Den som mer enn noen annen har æren for at monarkiet har overlevd stormer og strid så lenge, er én mann. I 1872 ble han født under navnet prins Carl av Danmark.
Oppgaven hans besto i å være reservetronfølger i tilfelle hans bror Christian skulle lide en tidlig død. Det skjedde aldri. Derfor må prins Carl, i likhet med mange andre kongelige reserveprinser og -prinsesser, til tider ha følt at tilværelsen var temmelig meningsløs.
Så kom det dramatiske året 1905 da det fattige Norge rev seg løs fra det svenske overformynderiet. I det norske politiske etablissementet var det ulike meninger om hvorvidt landet skulle bli republikk eller kongedømme. Fortsatt smakte ordet republikk av revolt og revolusjon, noe de etablerte maktene i Europa fant farlig og truende. Ved å bli et kongedømme signaliserte den unge, norske staten at man sluttet seg til den eksisterende orden og ville være venn med sine naboer.
Arbeidsløse prinser
Men hvem skulle bekle den nye norske kongetronen? Det var en stor mengde arbeidsløse prinser rundt om i Europa man kunne ha spurt. Når valget falt på prins Carl av Danmark, var det ikke på grunn av hans personlige egnethet. Viktigere var det at han var gift med prinsesse Maud, barnebarnet av selveste dronning Victoria av Storbritannia. Selv om det nye Norge formelt var et nøytralt land, forsto 1905-mennene at vi måtte hente hjelp fra britene den dagen andre kom for å true oss.
25. november 1905 gikk prins Carl, under navnet kong Haakon VII av Norge, i land i hovedstaden Kristiania. Sammen med seg hadde han sin to år gamle sønn kronprins Olav og sin ektefelle, som nå het dronning Maud av Norge.
Den lille familien, Haakon, Maud og Olav, kom til et land som var dypt splittet. Bare syv år i forveien hadde alle norske menn fått stemmerett, og etter 1905 vokste arbeiderbevegelsen raskt. Gjennom de neste årene ble bevegelsen stadig mer radikal og stadig mer kongefiendtlig.
Det norske kongeparet fremsto dessuten som fremmede fugler i sitt nye land. Hovedpersonen, kong Haakon, fortsatte livet gjennom å snakke dansk. Hans dronning, Maud, virket som en ganske fjern skikkelse som hørte mest hjemme i det britiske aristokratiet. Først da kronprins Olav vokste til, fikk kongehuset et medlem som snakket norsk.
Alt for Norge Kong Haakon, kronprins Olav og dronning Maud er her avbildet i 1913. Det tok tid før den nye kongefamilien ble fullt ut akseptert som norsk.
Politisk suksess
Likevel ble kong Haakon VII den største politiske suksessen i det 20. århundret i Norge. Årsaken var hans motstand mot de tyske okkupantene under krigen. Mens mange politikere vaklet og tvilte, sto Haakon fast i sin avvising av Vidkun Quisling og nazistene. Da Haakon døde i 1957, var han husket som en konsekvent motstandsmann. Sorgen etter hans død var dyp og ekte.
Men posisjonen som hele landets talsmann hadde Haakon begynt å bygge opp lenge før krigen. Spesielt hadde han markert seg gjennom én politisk manøver: Etter verdenskrigens slutt i 1918 var svake borgerlige regjeringer kommet og gått. Få av dem viste seg i stand til å gjøre noe med de økonomiske rystelsene i krigens kjølvann. Ved stortingsvalget i 1927 fikk ikke Arbeiderpartiet rent flertall, men ble landets klart største parti.
Da kong Haakon etter valget konsulterte partilederne på Stortinget for å finne ut hvem han skulle gi regjeringsoppdraget til, fikk han ingen klare råd fra de borgerlige. Da valgte kong Haakon å be Arbeiderpartiet danne ny regjering.
Første Arbeiderparti-regjering Regjeringen til Christopher Hornsrud i 1928. Foran fra venstre: Forsvarsminister Monsen, utenriksminister Bull, stats-minister Hornsrud og arbeidsminister Nilssen. Bak fra venstre: Kirke- og undervisningsminister Steinnes, justisminister Holmboe, sosialminister Madsen, landbruksminister Nygaardsvold og handelsminister Alvestad. Foto: Nasjonalbiblioteket
«Gikk til kommunistene»
Den som dannet den første Arbeiderparti-regjeringen i Norge, var stortingsmann Christopher Hornsrud. Regjeringen hans fikk ikke noe langt liv. Etter bare 18 dager ble den fjernet av det borgerlige flertallet. I borgerlige kretser var man likevel bestyrtet over at «kongen gikk til kommunistene», som det ble sagt. Blant Norges underprivilegerte var man tilsvarende fornøyd. Kongen var ikke en aktør som bak kulissene ensidig fremmet borgerskapets sak, innså man.
Hendelsene i 1928 ga kong Haakon troverdighet som konge for et helt folk. Det mest kjente hyllingsdiktet til kongen under krigen var forfattet av radikaleren Arnulf Øverland. Dét var langt ifra noen tilfeldighet.
I diktet «Til Kongen» slår Øverland fast:
Det løfte: Alt for Norge
Det har du trofast holdt.
Om vi stod frem på torget
Og ropte på revolt
Om våre ord falt krasse,
Det ledet ingen vill,
Du hørte ingen klasse,
Men hele folket til.