Motvind og medgang
«Vi er folk som bor der ingen tror», men selv ikke «motvind i folketomme gater» hindret lille Norge i å kvalifisere seg til verdens største fotballturnering. Og som kjendispotpurriet i VM-sangen «Sammen for Norge» også minner oss om, er «så mange dager uten resultater» nå endelig snudd – og det til noe som kan ligne en overstadig hybris: Omfavner vi forhåndshypen av det som straks sparkes i gang over Atlanteren, har Norge (igjen) stø kurs mot en åttendedelsfinale – minst.
Det gjelder å glede seg over mulighetene og drømmene mens de er tilgjengelige, for snart kan det være over. Nordmenn er jo født med ski på bena, ikke fotballsko. Og i motsetning til Klæbos klippekort på internasjonal utklassing, har landslagets mesterskaps-ambisjoner hatt langt dårligere odds.
Den 28 år lange ferden mot en ny VM-kvalifisering (vårt syvende forsøk siden 1998) har vært brolagt med brustne forventninger. Det er ikke spillerne det har stått på – de briljerer til vanlig i 22 ulike klubber i syv land, men lenge fant de liksom ikke sammen i landslagsdrakt. Men så satt det, igjen og igjen, og alle gode ting ble fire – 1938, 1994, 1998 og 2026. Kanskje fortsetter det å sitte mot Irak, mot Senegal og, hvem vet, kanskje mot Frankrike. Alt er mulig.
Dermed får vi heller aldri nok av å høre hvor usannsynlig stort det er at Norge har reist kjerringa i verdens mest populære sport. Og til tross for høyttravende spådommer om hvor langt det er mulig for Norge å nå i VM, er troen på dem ikke nødvendigvis helt selvgående. Fotball er tross alt fotball, og motvinden står like uforutsigbar og brutal og venter i de folketomme gatene det synges om i supportersangen.
Enn så lenge er vi sprekkeferdig stolte på litt skjørt vis, og derfor vidåpent mottagelig for alt som kan holde troen varm, som for eksempel kong Haralds tale om kvalifiseringsbragden. «Hele Norges lag er bygget av fellesskap», sa kongen, som for å gi oss mot i krisetid. For kvalifiseringen føles litt som på tross av og mindre på grunn av – somrene er korte, tid til landslagsspill et evig minusforetak, og jammen er det langt mellom folk mange steder i dette landet.
Da er det tettere mellom mulige talenter på Curaçao, den minste nasjonen som noen gang har kvalifisert seg til fotball-VM. Der er det ikke «motvind i folketomme gater» som er hinderet for suksess, men at en eventuell fotballkarriere bare lar seg realisere i Curaçaos tidligere koloniherre, Nederland. Der er da også nesten alle spillerne på Curaçaos VM-lag født og oppvokst. Mange av øyas innbyggere er etterkommere av slaver, og Nederland avviklet slaveriet først i 1863. Derfor følger det en bismak med VM-deltagelsen. Et godt kampresultat for Curaçao deles gjerne av Nederland – men ikke nødvendigvis et tap.
Når det i juni bruser hett og stolt i norsk supporterblod, bør vi minne oss selv på at fellesskapsfølelsen som faller så lett for noen, ikke er like selvsagt for alle. Store drømmer er derimot fritt tilgjengelig og relativt jevnt fordelt.
Så i fotball-VM gjelder det å ta én dag av gangen. For som kjent – fremtiden kommer tidsnok.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Nicolay Ramm, Markus Neby, Stjerner for Norge: «Sammen for Norge», fotball.no, NRK via VGTV
