• Midtpunkt i det ressursrike Arktis Longyearbyen, Svalbard. Foto: INGUN A. MÆHLUM

Men i Norge var ikke oljen død

Men i Norge var ikke oljen død

I en tid da verden må finne alternativer til fossile brennstoff, og klimaavtaler forplikter til å redusere utslippene, vil ikke den norske regjeringen gi slipp på oljedrømmen som har gjort oss fete. Med 25. konsesjonsrunde vil regjeringen tildele mange flere blokker for oljeutvinning mye lenger nord enn noen gang før. Tross advarsler om miljøkatastrofer, uoppfylte klimaforpliktelser – og en konflikt med Russland.

Fra utgave: 1 / januar 2021

Overgår Donald Trump

I juni 2020, nord for polarsirkelen i Sibir, ble det målt rekordtemperatur på 38 grader celsius. Samme måned, i ly av koronakrisen, utlyste Norges regjering 25. konsesjonsrunde for oljeutvinning, i det nordligste området hittil, helt opptil iskanten ved Svalbard.

Med denne konsesjonsrunden overgår den norske regjeringen selv Donald Trump, som i sin hast for å tildele konsesjoner i arktisk Alaska før han går av 20. januar, likevel ikke har vært nær så langt nord som den norske tildelingen åpner for.

Fakta

Grunnlaget for vurdering av «iskanten»

Den nye grensen for iskanten – hvor langt nord det kan åpnes for petroleumsvirksomhet – ble i juni 2020 vedtatt av et flertall i Stortinget, og satt til «der det i snitt er [en definert megde] is 15 prosent av dagene i april».

/ I områdene nord for dette skal det ikke igangsettes ny petroleumsvirksomhet. Den tidligere definisjonen baserte seg på 30 prosent av dagene i april.

/ De miljøfaglige instansene som bidro til forarbeidene til den nye forvaltningsplanen, anbefalte at grensen ble satt «der det i snitt er is 0,5 prosent av dagene i april». Flere av de nye oljeblokkene i Barentshavet som nå lyses ut, ville vært innenfor iskanten med denne miljøbegrunnede definisjonen.

/ Polarinstituttet bruker vanligvis begrepet iskantsone fremfor iskant. Iskantsonen defineres som gradvis overgang fra åpent hav til mer og mer drivis.

/ Isfrekvens brukes til å beskrive hvor sannsynlig det er at iskantsonen vil befinne seg i et bestemt område i en gitt måned. Den sørlige grensen for iskantsonen, vil være «iskanten».

/ Daglige målinger av iskonsentrasjon og etterfølgende beregninger av isutbredelse gir grunnlag for avgrensing av iskantsonen, uttrykt som isfrekvens.

/ Den sørlige grensen for hvor det kan forekomme havis er sjelden en definert «kant», men snarere belter av drivis.

/ Det er ikke isen i seg selv som gjør iskantsonen til et verdifullt og sårbart område, men økosystemene som er direkte eller indirekte knyttet til isen.

/ Iskantsonen er viktig for flere arter og/eller biologiske prosesser uavhengig av årstid, på grunn av koblingene mellom økosystemene i isen, vannmassene og havbunnen.

/ Effekten av havis på biologiske systemer strekker seg også et stykke sør for faktisk forekomst av havis.

/ Vitenskapelig kunnskap om de fysiske, kjemiske og biologiske prosessene i iskantsonen ligger til grunn for vurderingene gjort av Norsk Polarinstitutt og andre miljøfaglige etater.

   

Nylig kom påtroppende president Joe Biden med en innstendig oppfordring til alle medlemmene i Arktisk råd om et midlertidig forbud mot oljeboring i Arktis. Den norske regjeringen fremholder at det kommer til å være aktivitet i Barentshavet i mange år fremover. Dermed blir det vanskelig å se hvordan Norge med dette kan overholde sine forpliktelser til internasjonale klimaavtaler for utslippskutt.

Tidligere konsesjonsrunder fortsetter å forfølge regjeringen: Høsten 2020 hørte Høyesterett en ankesak der flere naturvernorganisasjoner, blant dem Naturvernforbundet og Greenpeace, har saksøkt staten for brudd på grunnlovens paragraf 112 da den 23. konsesjonsrunden ble utlyst. Paragraf 112 slår fast at alle har rett til et trygt og sunt miljø, og at staten har plikt til å sikre dette.

Det ble også gjort kjent at opplysninger som gjaldt lønnsomhetsvurderingen av feltene utlyst i 23. konsesjonsrunde, og som kunne ha påvirket Stortinget til å ha stemt annerledes, ble holdt tilbake av Olje- og energidepartementet i Ola Borten Moes statsrådstid.

 

– Subsidierer ulønnsomme utbygginger

Historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, Helge Ryggvik, har sin ekspertise innenfor oljens politiske økonomi. Han hevder at Norges bevegelse nordover er et resultat av mange års intens uttapping av ressursene lenger sør.

– Norge har en stor leverandørindustri som er avhengig av en konstant tilførsel av store nye oppdrag. Barentshavet ble åpnet alt i 1980, men det ble funnet lite. Strømmen av tildelinger vi nå ser, startet med den rødgrønne regjeringens tildeling av den 19. runden. Den skulle fungere som en kompensasjon for at Lofoten ikke ble åpnet, og det er ikke funnet stort, sier Ryggvik.

– Derfor er tiltakene for å stimulere ny leting blitt stadig mer intense. I tillegg til de ekstremt nordlige utlysingene i den 25. runden, åpner skattevedtaket i Stortinget i juni 2020 for at staten subsidierer ulønnsomme utbygginger av felter som ellers med stor sannsynlighet ville blitt liggende, sier historikeren.

Hvorfor vil Norge for enhver pris åpne for oljeutvinning i et område ansett som risikabelt både når det gjelder lønnsomhet, hensyn til miljø, klima, sikkerhetspolitikk og forholdet til andre land, særlig Russland?

Er årsaken så enkel at Norge har sluppet opp for olje andre steder? Handler det om å opprettholde oljeservicenæringen? Eller er det en maktdemonstrasjon?

 

– I tråd med Stortingets vedtak

– Norge har i flere tiår drevet petroleumsvirksomhet trygt og sikkert i norske havområder, og 25. konsesjonsrunde er en direkte oppfølging av regjeringsplattformen, sier olje- og energiminister Tina Bru.

Ifølge ministeren gjennomføres den nye konsesjonsrunden i tråd med de arealmessige rammene som Stortinget trakk opp ved behandlingen av forvaltningsplanene for våre havområder i juni 2020. Bru påpeker at iskantsonen nå er større i areal, og går lenger sør, enn noen gang tidligere.

 

Iskantsone Kartet viser den gradvise overgangen fra åpent hav til mer og mer drivis i et snitt for april fra 1990 til 2019, der isfrekvensen uttrykker prosent iskonsentrasjon. Den sørlige grensen for denne sonen vil være «iskanten». Gjennomsnittsdybden i Barentshavet er bare 230 meter. Kart: NORSK POLARINSTITUTT

 

Spillet om iskanten

Iskantkompromisset lå til grunn for forvaltningsplanen lagt frem for Stortinget. Ryggvik forklarer hva dette kompromisset består i.

– Planen legger rammen for hvilke områder som skal åpnes. Det har vært et langt spill frem og tilbake om hvordan man skal definere iskanten, som er et flytende begrep. Isen i Barentshavet er koblet opp til isen på Nordpolen. Fordi Golfstrømmen går så langt inn, smelter isen om sommeren og fryser på om vinteren. Det skaper et spesielt økosystem som medvirker til at livet i Barentshavet er så ekstremt rikt.

Men grensene for iskantsonen ble plassert lenger nord enn noen miljøfaglige etater har anbefalt, og Oljedirektoratet skal endog ha argumentert for en enda nordligere grense.

Både Norsk Polarinstitutt og Havforskningsinstituttet, som var med i Regjeringens eget ekspertutvalg om saken, legger til grunn en langt mer omfattende definisjon av iskanten (se egen rammesak under) – og anbefaler ikke oljevirksomhet innenfor det området som nå er definert i forvaltningsplanen.

  

Halvveis til Svalbard De rosa feltene viser 125 av de totalt 136 utlyste leteblokker beliggende i Barentshavet i den 25. konsesjonsrunden med et rekordhøyt antall felt lenger nord enn ved tidligere tildelinger (de rosa feltene). De grå feltene viser etablerte utvinningstillatelser. Den røde rammen markerer de best kjente leteområdene i Barentshavet i den årlige TFO (Tildeling i forhåndsdefinerte områder). Kart: REGJERINGEN.NO

 

«Russisk rulett»

I en kronikk i Dagsavisen i juni 2020 skrev Helga Lerkelund, fagrådgiver i Naturvernforbundet, at kompromisset var «russisk rulett med det unike økosystemet i Arktis». Lerkelund påpekte at dyrelivet, som allerede er truet av klimaendringer, havforsuring, spredning av miljøgifter og forsøpling, også vil måtte leve med lydbølgene fra seismikkskyting, giftige kjemikalier, borekaks og risikoen for oljeutslipp dersom det bores etter olje her.

– Regjeringens iskantavtale viste hvordan politikken skreddersys etter oljeindustriens interesser, sier leder i Naturvernforbundet, Silje A. Lundberg.

– I stedet for å ha en faktisk naturfaglig definisjon av et økosystem, laget regjeringen en hjemmelaget skreddersydd definisjon, slik at den ikke skulle legge noen begrensninger for petroleumsvirksomhet i nordområdene.

 

Bevegelig issone Flere aktører, blant annet olje- og gassnæringen, argumenterer for en dynamisk definisjon av iskanten med tidsbegrensninger for leteboring langs den observerbare iskanten (der isen til enhver tid befinner seg). Miljøfaglige etater vil imidlertid ikke operere med en observerbar iskant fordi den ikke tar hensyn til de sårbare og verdifulle naturverdiene som er i sonens område, også sør for isen. I tillegg stilles det spørsmål ved hvordan en slik definisjon skal fungere i praksis dersom det gjøres drivverdige funn og man setter i gang petroleumsvirksomhet. Foto: JONATHAN HAYWARD, AP/NTB

 

På regjeringens egen side om klima- og miljøavtaler står det: «Norge skal være en pådriver i arbeidet med å utvikle slike avtaler og gå foran i å oppfylle og gjennomføre dem.»

Det står også at Norge har som mål å redusere utslippet av klimagasser med 50 til 55 prosent innen 2030, og gjennom Parisavtalen har de forpliktet seg til å oppnå netto nullutslipp innen 2050.

På spørsmål om Norge kan forventes å bli ansett som et foregangsland for miljøtiltak når vi fortsatt lener oss så tungt på olje- og gassproduksjon, svarer olje- og energiministeren et ubetinget ja.

– Norge er en pådriver i internasjonal klimapolitikk, og virksomheten på norsk sokkel er helt i tråd med norsk klimapolitikk, sier Bru.

– Samtidig kommer olje og gass til å være en del av energimiksen i lang tid fremover, noe også både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået peker på. Når det er sagt, er det viktig at alle verdens land bidrar til å redusere bruken av olje og gass slik at utslippene går ned. Jeg vil også legge til at norsk olje- og gassvirksomhet drives under strenge vilkår for helse, miljø og sikkerhet og er underlagt både CO2-avgift og det europeiske kvotesystemet, sier oljeministeren.

 

Tina Bru, olje- og energiminister 

 

Elefanten i rommet

Ifølge Lundberg i Naturvernforbundet er den store elefanten i rommet i Norge nettopp oljeindustrien:

– I Norge setter oljepolitikken grensene for klimapolitikken, når det burde vært motsatt. Så lenge Norge fortsetter med en oljepolitikk som er laget som om klimakrisen ikke eksisterte, er vi alt annet enn en klimaleder.

Oljeutvinning i de sårbare arktiske områdene kan også sette menneskeliv i fare om det skulle skje en ulykke her midt på vinteren. Professor i katastrofer og global helse ved University College London og Agder Universitet, Ilan Kelman, har ledet et toårig forskningsprosjekt om Arktis for Norsk Forskningsråd. Han sier:

– Rundt Svalbard, hvis det skulle komme oljesøl i eller under isen, har vi pr. i dag ikke teknologien til å renske opp ordentlig. Her kan kraftige stormer blåse opp på kort varsel. Det kan gå dager før man kan få utstyr og redningspersonell inn og folk ut. Hvis vær og havforhold er dårlige, kan det være nesten umulig å gripe inn umiddelbart, og det kan koste mange liv.

– Miljøet ville også ta lang tid på å komme seg. Og uavhengig av klimaendringer, er Arktis fortsatt et veldig røft sted. Mye kan gå galt, og når noe går galt, ikke hvis, men når, kan det forårsake omfattende skader i lang tid, sier Kelman.

 

Øygruppe skaper hodebry 45 land og signaturmakter i Svalbardstraktaten motsetter seg Norges syn på traktatens regulering av havområdene utenfor. Det kan gi Norge store utfordringer med å få realisert oljeleting her. Foto: INGUN A. MÆHLUM

  

Ulykker og ulønnsomhet

– Samtidig med utbyggingen av Goliat-feltet, det første oljefeltet i Barentshavet, har vi sett en svært dårlig risikohåndtering og en rekke situasjoner med ulykkespotensial. Det finnes ingen garanti mot ulykker, sier Silje A. Lundberg. 

Og ulykker skjer: 27. oktober 2020 meldte E24 at antallet alvorlige hendelser på norsk sokkel har økt kraftig. I løpet av 2020 startet Petroleumstilsynet (Ptil) tolv granskinger. Antallet har aldri vært høyere.

Historiker Helge Ryggvik minner om tidsperspektivet: – Det ville ta veldig lang tid å bygge infrastruktur på feltene som er lyst ut i 25. runde, og det betyr at en eventuell produksjon vil komme på et veldig sent tidspunkt, mener han.

– For at det skal være lønnsomt, må funnet være gigantisk, og det må produseres i mange tiår fremover. Produksjonen vil komme på et tidspunkt da verdens karbonutslipp skal ha kommet til null. Ved å gjøre dette, tar Norge altså sjansen på at verden ikke vil løse klimautfordringene, sier Ryggvik.

 

– Gir ingen mening

Ilan Kelman mener vi er fullt klar over at fossilt brennstoff er noe vi må venne oss av med, dersom man ser alt under ett.

– Norge og andre land har nå muligheten til å redusere hvor mye fossilt brensel de bruker og utvinner. Så når miljøfaglige instanser har frarådet videre leting og vi ikke har teknologien til å rense opp etter eventuelle oljekatastrofer i et arktisk miljø, gir det ingen mening å fortsette med slik utvinning. Ressursene og ferdighetene som mange mennesker i denne bransjen bidrar med, kan utnyttes i mye mer bærekraftige scenarioer, sier Kelman.

 

Uenighet Skip i Nordishavet nord for Alaska. Påtroppende president i USA, Joe Biden, oppfordrer medlemmene i Arktisk råd, inkludert Norge, om et midlertidig forbud mot oljeboring i Arktis. Norske politikere svarer at de ikke vil la seg diktere av USA. Foto: R. FREMSON/THE NEW YORK TIMES

 

Vender ryggen til fossilt

Oljeutvinning i et så brutalt klima er ikke nødvendigvis lønnsomt, noe som har gjort at verdens største oljeselskaper og banker har erklært at de ikke vil investere i oljeutvinning i Arktis. Skulle store funn bli gjort, vil de muligens forandre mening, men inntil videre sitter de på gjerdet. Hvis noen søker på konsesjonene, vil det derfor trolig bli Equinor og mindre nordiske aktører. Hvem vil da betale for risikoen, lisenshaverne eller skattebetalerne?

– I desember 2019 besluttet verdens største bank Goldman Sachs å stoppe all finansiering av oljevirksomhet i Arktis, sier Ryggvik.

– Det var et radikalt slag til norsk strategi som jo har til målsetning å ta ut de siste ressursene av olje i Arktis. Norge mener at 60 prosent av oljen og 66 prosent av gassen som anslås å være uoppdaget på norsk sokkel, befinner seg i Barentshavet. I lys av det er det spesielt at en norsk regjering har brukt koronaåret til å skyve frem konsesjoner i den norske delen av Arktis.

Silje A. Lundberg i Naturvernforbundet peker på at flere utenlandske selskaper er langt mer lunkne til oljevirksomhet i nord enn hva norske politikere er.

 

Silje A. Lundberg i Naturvernforbundet

 

– Men samtidig ser vi at Equinor jo stadig presser på for å drive i områder svært langt nord, blant annet i forbindelse med behandlingen av forvaltningsplanen og definisjonen av iskanten. Det store problemet for norske politikere er at man fortsatt tenker at oljenæringen skal være redningen for norsk leverandørnæring.

– Dersom de ikke snart innser at vi er nødt til å omstille hele samfunnet, står de i fare for ikke bare å utsette omleggingen av Norge, men å gjøre den langt vanskeligere og dyrere, sier hun.

 

Vil stoppe oljeboring i Arktis USAs påtroppende president, Joe Biden (bak) har bedt John Kerry om å være hans klimautsending. Kerry var utenriksminister fra 2013 til 2017 under Barack Obama. Hva Biden-administrasjonen vil gjøre med den kontroversielle, men lønnsomme frackingvirksomheten, er fortsatt uvisst. Foto: JOSHUA ROBERTS, REUTERS/NTB

 

Geopolitiske utfordringer

Så er det geopolitikken: Særlig Russland, som i de senere år har modernisert atomubåtflåten sin og trappet opp militærberedskapen på Franz Josefs Land, vil kunne se Norges trekk som en provokasjon.

Andrey Kortunov, professor og leder ved den russiske tankesmien Russian International Affairs Council i Moskva, mener at oljeproblematikken oppfattes forskjellig innad i Russland.

– Her må vi skille mellom økonomi og sikkerhet. Den russiske oljeindustrien er ikke imot. Her er det pengene som teller. Men sikkerhetspolitisk er dette et helt annet spørsmål, understreker han.

Kortunov mener at den arktiske regionen igjen er i ferd med å bli et geopolitisk problemområde det er grunn til å bekymre seg over. For det første har vi den amerikanske militære tilstedeværelsen som i høy grad tilrettelegges av Norge.

– Det oppleves som skuffende at Norge ikke har inntatt en meglerrolle mellom Nato og Russland. Medlemskapet legger ingen hindringer for det. Det hjalp heller ikke at Norge ble med på sanksjonene mot Russland etter hendelsene på Krim i 2014, sier han.

 

Kamp om ressursene Norge er isolert internasjonalt i sitt syn om at Svalbardtraktaten ikke gjelder for kontinentalsokkelen. Bestemmelsene om likebehandling av de 46 land som har underskrevet traktaten, betyr at Norge ikke kan favorisere norske selskaper, og heller ikke inndrive skatt slik det gjøres i Nordsjøen. Bildet viser drivstofftanker i Longyearbyen på Svalbard. Foto: ALAMY/NTB

 

Også den russiske generalkonsulen i Kirkenes, Nikolay Konygin, er bekymret.

– I disse dager opprettholdes forbindelsene på et minimumsnivå innen fiskeri, atomsikkerhet, søk og redning. Regionale samarbeidsformater slik som Arktisk råd og Barents euro-arktiske råd er begrenset i fravær av nødvendig prosjektfinansiering. Sikkerhetsspørsmål drøftes ikke der, sier Konygin, som mener Norges sentrale myndigheter påtvinger «russofobiske» stemninger som skader tradisjonelt gode naboforhold.

– Den norske regjeringen besluttet å «fryse» militærsamarbeid med Russland. Dette fører til gjensidig mistenksomhet. Natos tilstedeværelse øker i regionen. Som resultat øker også potensialet for konflikt, fastslår Konygin.

 

Arktisk utpost En russisk soldat står vakt ved en testinstallasjon for luftvernutstyr i Sibir, 3. april 2019. Russland er meget bevisst sin tilstedeværelse i den ressursrike polarregionen og anser utnyttelse av sin strategiske posisjon i Arktis som en av sine viktigste prioriteringer. Foto: VLADIMIR ISASJENKOV, AP/NTB

 

Norsk alenegang på Svalbard

Kampen om ressursene og sikkerhetspolitikk gir altså også grunn til bekymring for Arktis’ fremtid. Både Kortunov og Konygin mener at det derfor er helt avgjørende at vi står samlet i forskjellige samarbeidsformer.

For øyeblikket er nok Svalbard den mest representative plattformen for samarbeid mellom nasjoner i nord – underbygget av Svalbardtraktaten. Men her står Norge alene når det gjelder havområdene rundt Svalbard. Ingen av de andre 45 signaturmaktene har så langt aktivt støttet Norges syn.

– De fleste landene mener at Svalbard har en økonomisk sone og en kontinentalsokkel, og at Svalbardtraktaten også må gjelde på kontinentalsokkelen. Dermed kan ikke Norge bare sette i gang oljevirksomhet på Svalbard uten å komme kraftig i strid med andre land.

– Det gjelder ikke bare Russland, men også EU, som ikke bare motsetter seg Norges tolkning ut fra fiskerihensyn, men også henviser til miljø- og klimabelastningene, sier Ryggvik.

 I sin bok «På kanten» som utgis i vinter, skriver han blant annet om Svalbardtraktatens strenge miljøartikkel:

«For klimaet og miljøets skyld hadde miljøartikkelen [i Svalbardtraktaten] vært et utmerket utgangspunkt for å bestemme at oljen blir liggende. Traktatens artikkel som begrenser skattlegging, vil derimot gjøre det meningsløst med oljevirksomhet for staten. Norge mener derfor at traktaten ikke gjelder i sonen. De nordligste utlysningene i 25. runde ligger helt på kanten til Svalbardsonen.»

«Et skritt lenger nord, og Norge kan provosere frem en uforutsigbar, farlig internasjonal konflikt», er den dårlig skjulte advarselen fra oljehistorikeren.