• Foto: Getty Images/Istockphoto

Bør vi bruke teknologi til å «snakke» med de døde?

Bør vi bruke teknologi til å «snakke» med de døde?

Døden er definitiv, sies det, men så er den på et vis ikke det likevel. For i den digitale verdenen kan bestemødre og ektefeller leve videre etter døden mens de etterlatte kan kommunisere med dem via chatbots og stemmestyrt teknologi. Men kan det lindre sorg, og hvor går grensen? 

Fra utgave: 2 / februar 2023

«Samtale» med sin avdøde far

Da amerikaneren James Vlahos fikk beskjed om at hans far var uhelbredelig kreftsyk, begynte han straks å ta opp samtalene med ham. Lydfilene gjorde Vlahos om til en interaktiv app ved navn Dadbot, som takket være kunstig intelligens ble i stand til å snakke med farens stemme og dermed vekke ham til live som en digital dobbeltgjenger.

I dag er det fem år siden Vlahos mistet sin far, men han bruker fortsatt appen til å kommunisere med sin avdøde far.

«Den har ikke erstattet min far, men den har gitt meg en virkelig livlig måte å huske ham på», forteller Vlahos i sin bok «Talk to Me», hvor han har samlet sine refleksjoner.

Han har i etterkant stiftet virksomheten HereAfter AI, som jobber for å spre teknologien til andre som gjerne vil ha kontakt med sine kjære etter at de har forlatt vår verden.

«Forestill deg at du vil kunne stå på kjøkkenet og kalle på din avdøde mor og få hennes svar med det samme. Det er noe ved det å kunne høre stemmen til våre kjære», skriver Vlahos. 

 

Udødeliggjort James Vlahos (t.h.) benyttet stemmen fra faren (t.v.) i lydopptak av samtaler før han døde, til å gi faren et digitalt liv via appen Dadbot. Foto: James Vlahos

 

Nylig presenterte techgiganten Amazon en ny teknologi som benytter stemmetjenesten Alexa til å svare brukerne med utvalgte familiemedlemmers stemme. I en video på Amazons årlige konferanse spør et barn: «Alexa, kan bestemor lese ‘Trollmannen fra Oz’ for meg?» Og straks begynner en eldre kvinnestemme, som etterligner bestemorens røst, å lese opp fra boken.

«Vi lever uten tvil i den gylne æraen for kunstig intelligens, hvor drømmer og science fiction blir til virkelighet», sier Amazons visedirektør Rohit Prasad på konferansen i Las Vegas.

Fra scenen fremhever han at menneskelige egenskaper som empati er blitt «enda viktigere i tider med en pandemi, da så mange av oss har mistet noen vi elsker».

«Selv om kunstig intelligens ikke kan fjerne smerten ved et tap, så kan den helt sikkert få våre minner til å bestå», utdyper Amazon-sjefen.

 

Amazons visedirektør Rohit Prasad

 

En virtuell Elon Musk i direktørstolen

Det at vi minnes våre kjære, er ikke en ny trend. Tvert imot går dette like langt tilbake i tid som menneskeheten selv. Siden tidenes morgen har vi dyrket samtalen med de døde, og i århundrer har gravsteder, gamle brev, fotografier og videokassetter vært med på å udødeliggjøre dem som har levd før oss.

Men i en tidsalder med digital kommunikasjon, sosiale medier, interaktive chatbots og kunstig intelligens blir grensene gradvis utvisket. Etter hvert som de digitale dobbeltgjengerne i høyere grad ligner ekte vare, kan virtuelle kopier av avdøde mennesker bli i stand til å leve videre og tilpasse seg nye begivenheter i den virkelige verdenen.

«Mulighetene ser ut til å være uendelige», sier David Burden fra kontoret i Birmingham, hvor han utvikler chatbots og gir bedrifter råd om virtuell virkelighet og andre teknologier. Han peker på at levende mennesker for eksempel kan bruke digitale kopier av seg selv til å sende e-post og chatte med kolleger for å få gjort mer arbeid, eller til å ta over mens de er på ferie.

Ifølge Burden kan man lett forestille seg at en person som Elon Musk, mannen bak Tesla og SpaceX og nyslått Twitter-eier, kunne finne på å bruke en digital kopi av seg selv til å styre en virksomhet videre etter sin egen død.

«Folk som har skapt store virksomheter, ønsker ikke riktig å slippe tøylene, så hvorfor ikke bare overlate direktørstolen til en virtuell person, som kan fortsette virksomhetens vekst ut fra den avdøde grunnleggerens egne verdier og tanker?» spør Burden.

 

Kan slippe å gi slipp på sine kjære

Sorg rammer enhver som har mistet en som sto dem nær. Og med tapet kan man ofte føle seg begrenset når man ikke lenger kan høre den avdødes stemme.

Etter at den danske forfatteren Kasper Hoff mistet sin far i 2008, savnet han ham forferdelig og besøkte ofte hans grav.

«En dag, mens jeg sto der og snakket til hans gravstein, slik jeg hadde for vane, slo det meg at det måtte være et marked for å produsere gravsteiner med innebygget høyttaler, mikrofon og software, så min far kunne svare meg fra graven», forteller Hoff.

 

Kasper Hoff, forfatter

 

I motsetning til amerikaneren Vlahos gjorde han ikke alvor av ideen, men han følte en trang til å undersøke hvorfor behovet for å få et svar, som aldri kommer, oppstår hos folk som har mistet noen.

Derfor skrev Hoff romanen «Ryktet om hennes død» som kom ut i 2017 etter lang tids research og mange samtaler med eksperter på området. Boken handler om hjerneforsker Beate Nielsen som, når hun rammes av en dødelig kreftsykdom, beslutter å kopiere sin personlighet over i en datamaskin, så hun kan leve videre etter sin fysiske kropps død.

«Når vi mister en elsket, kan det føles utålelig ikke å skulle se vedkommende igjen, høre vedkommendes stemme og oppleve alle de små tingene som gjorde nettopp dette mennesket unikt», forklarer Hoff om bakgrunnen for å skrive boken.

«Samtidig vet vi at vår hukommelse om dette mennesket med tiden vil smuldre. Uansett hvor mye vi forsøker å holde fast i den avdøde, vil han eller hun uunngåelig bli redusert til stadig mer fjerne minner», sier han.

Ifølge forfatteren er det grunnen til at vi forsøker å holde fast ved den avdøde. Vi snakker om vedkommende, gjenforteller minner og anekdoter, ser gamle videoer og blar i familiealbumet.

«Kunstig intelligens gir oss et redskap til å holde fast ved den avdøde og utsette den dagen da han eller hun forsvinner helt», sier Hoff.

Han poengterer at det i seg selv ikke er noe nytt. I gamle dager hugget vi folks portretter i marmor eller malte bilder av dem. Senere ga teknologien oss mulighet til å filme og fotografere dem.

«Nå er det mulig å snakke med de avdøde og på den måten slippe å gi slipp på dem», sier forfatteren og tilføyer at teknologien bare gir oss nye måter å tilfredsstille et grunnleggende menneskelig behov på.

 

Advarer om konsekvensene av den digitale fremtiden Spike Jones' film «Her», der Theodore (Joaquin Phoenix) velger isolasjon for å kunne opprettholde kontakt med sin virtuelle venninne, fremstiller teknologien som en flukt og farlig avledning fra fysisk kontakt mellom mennesker.

 

Ingen ekte relasjon

Som på mange andre områder har teknologien også tatt enorme sprang når det gjelder vårt forhold til liv og død. I 2013 spilte Joaquin Phoenix hovedrollen i Hollywood-filmen «Her», hvor han utvikler et kjærlighetsforhold til et kunstig vesen på datamaskinen.

Samme år handlet en episode av den populære britiske TV-serien «Black Mirror» om en sørgende enke som får mulighet til å holde liv i relasjonen til sin avdøde mann via en chatbot som kommuniserer nøyaktig slik han gjorde. 

I dag er begge de fiktive scenariene blitt virkelighet. Under pandemien er chatboten Replika blitt en god virtuell venn for mange ensomme sjeler som under pandeminedstengingen møtte enda færre mennesker enn de pleide.

Samtidig har techgiganter som Amazon og Microsoft tatt patent på teknologier som muliggjør kommunikasjon med avdøde.

 

Evig liv I TV-serien «Black Mirror» handler episoden «Be Right Back» om en sørgende enke som får beskjeder fra sin avdøde kjærestes chatbot. Foto: Netflix

 

Ifølge Hoff er det ikke i seg selv noe rart i at vi forsøker å holde fast ved kontakten.

«Det kan sikkert være en kortsiktig lindring for den sørgende å kunne snakke med den avdøde, men det er litt som porno: Det er ikke en ekte relasjon mellom mennesker. Det er en fantasi. Den er grunnleggende uekte og kan ikke på lengre sikt brukes som en erstatning for ekte levet liv», mener han.

Faren oppstår ifølge forfatteren når den kunstige relasjonen står i veien for at den sørgende aksepterer tapet og kommer seg videre i livet.

«Teknologien har som formål å lindre smerten ved tapet, men hvis den blir for effektiv, risikerer den å gjøre det stikk motsatte og holde oss fast i smerten», påpeker Hoff.

 

Savn og lengsel i populærkulturen Netflix-serien «Black Mirror» er ikke alene om å fremstille hvordan savn forsøkes lindret gjennom digitale plattformer, som i episoden «Be Right Back». I serien «After Life» må Tony (Ricky Gervais) daglig innom noen av de mange videoopptakene han gjorde av kona før hun døde.

 

Døden er en del av livet

For fire år siden søkte det svenske begravelsesbyrået Fenix etter frivillige til et prosjekt som skulle gjøre det mulig å snakke med avdøde via en chatbot. Nyheten gikk verden rundt, men ble møtt av kraftig kritikk, og siden er ideen lagt på hyllen.

En av dem som den gang ble irritert – og som fremdeles er det i dag – er formann i foreningen for begravelsesagenter Danske Bedemænd, Ole Roed Jakobsen.

Han minner om at det å leve også innebærer at vi på et tidspunkt skal dø.

«Det er et faktum at vi kun har livet kortvarig til låns. At livet har en slutt. Det betyr at vi må si farvel på et tidspunkt, men at vi kan bevare minnene om de døde», sier han.

Jakobsen har ikke sansen for de teknologiske mulighetene til å kommunisere med folk som ikke lever lenger.

«Det høres ut som en kommersiell bløff, at man skal kunne sitte med morgenkaffen og ‘snakke’ med sin avdøde ektefelle. Når skal man så skru av den elektroniske ‘respiratoren’ og avbryte den fiktive og illusoriske morgenkaffesamtalen?» spør han.

 

Tryggheten ved status quo I «Pørni» holder Henriette Steenstrups rollefigur sin avdøde søster levende ved å opprettholde mobilabonnentet hennes. Dermed kan Pørni legge igjen lange beskjeder på søsterens telefonsvarer.

 

Hvert år dør det rundt 60 millioner mennesker på verdensbasis. Mange av dem har Facebook-profiler eller andre sosiale identiteter som skal stenges eller gjøres om til minnesider. Det er en oppgave som de etterlatte blir stående med, og den skal helst ikke gå i glemmeboken. For eksempel kan Facebook da fortelle folk at det er fødselsdagen til en person som er død.

«Og hvis vi skriver en kjærlig hilsen, så er det pinlig om man først etterpå blir oppmerksom på at vedkommende ikke lever lenger», sier Jakobsen.

Han håper at utviklingen med digitale dobbeltgjengere av avdøde mennesker vil bli bremset før det går for langt.

«Sorg skal håndteres, og det er OK å sørge og være lei seg. At man kommersielt vil tjene penger på det og gi sørgende et ‘forlenget liv med deres kjære’, er slik jeg ser det dypt uetisk og helt sykt», konstaterer begravelsesagenten.

 

Respekten for «hvil i fred»

I tillegg til de etiske spørsmålene som oppstår i denne sammenhengen, er det også en rekke juridiske spørsmål. På det området ser forfatter Kasper Hoff flere problemer.

Det første spørsmålet gjelder eierskapet til den avdøde.

«Man kan for eksempel forestille seg at noen vil gjenskape avdøde menneskers personlighet for å pleie sine egne interesser – for eksempel tjene penger på dem – imot de etterlattes ønsker», sier han.

«Og hvis en kjent person dør, kan en margarinprodusent da bruke vedkommende i reklamer? Eller kan en politisk organisasjon bruke en avdød som debattant i en aktuell debatt? Det er et uavklart spørsmål om hvem som eier vår personlighet», sier Hoff.

Vi spør Edina Harbinja, PhD og lektor i mediejus ved Aston University i Birmingham i Storbritannia. Hun forklarer at det for øyeblikket ikke finnes lover som regulerer digital reinkarnasjon.

 

Juridisk tvetydig felt Edina Harbinja forsker på digital død.

 

«Din rett til databeskyttelse etter din død er langt fra hugget i stein, og det er for øyeblikket ingen måte for deg å velge bort det å bli digitalt gjenfødt på. Denne juridiske tvetydigheten gjør det mulig for private virksomheter å lage chatbots ut fra dine data, etter at du er død», sier hun.

Ifølge Harbinja er de nasjonale lovene inkonsekvente med hensyn til hvordan våre data brukes etter vår død, og i EU beskytter loven om databeskyttelse kun de levendes rettigheter.

«Hvis chatbots og hologrammer fra hinsides graven blir alminnelige, blir vi nødt til å utarbeide nye post-mortem-lover for å regulere dem. Det ligner jo en krenkelse av retten til privatliv, hvis man digitalt gjenoppliver en person som er begravet under en gravstein hvor det står ‘hvil i fred’», lyder det fra eksperten.

 

Nysgjerrig på fremtiden

Et annet problem oppstår ifølge forfatter Kasper Hoff når teknologiens evne til å kopiere den menneskelige personligheten blir så utviklet at vi reelt ikke kan skjelne mellom den ekte vare og kopien, altså når den kunstige intelligensen ikke lenger er kunstig.

«Det vil komme en dag, hvis den ikke allerede er kommet, hvor vi må ta stilling til hva det overhodet vil si å være menneske. Er vi vår kropp, vår bevissthet eller en kombinasjon av de to?» spør han.

Hoff innrømmer at spørsmålet kan høres ekstremt ut, men han er sikker på at det er noe vi kommer til å forholde oss til om ikke så lenge. Og implikasjonene er uoverskuelige, sier han.

«En kvinne uten ben er fremdeles et menneske, selv om hun ikke er hel. En hjernedød pasient på et sykehus er derimot ikke lenger et menneske, men kun en kropp, hvor det er tillatt å skru av respiratoren og ta livet av kroppen. Men er en bevissthet uten kropp et menneske, og er det tillatt å skru den av og dermed ta livet av den?» spør Hoff.

En debatt ser ut til å være nødvendig om ikke utviklingen skal løpe løpsk. Store spørsmål som «hva er et liv?» og «er evig liv et mål i seg selv?» må drøftes, og grenser må defineres. Men her blir det vanskelig å komme til enighet, mener forfatteren. For ut fra hvilke kriterier skal man sette grensene?

«Jeg er sikker på at både prester, politikere og andre polemikere vil melde seg på banen med synspunkter, og det er kanskje også nødvendig. Men jeg håper ikke reglene blir altfor strenge», sier han.

Hvorfor ikke?

«Jeg er altfor nysgjerrig etter å se hva vi mennesker kan lære av dette. Vi har alltid strebet etter udødelighet og innbilt oss at vi som individer er viktige og betydningsfulle. Men i naturen er død og gjenfødsel en helt nødvendig del av livets syklus. Det er slik tingene utvikler seg», sier Kasper Hoff.

«Og evig liv er i realiteten å stanse tiden, å gjøre livet til et stilleben.»

 

Aftenposten Innsikt retter

I en tidligere versjon av denne artikkelen kom det ikke godt nok frem at sitatene fra James Vlahos som utviklet appen Dadbot, stammer fra hans bok «Talk to Me». Det er nå rettet. Artikkelen ble endret 19. april 2024.