Alene i støyen.
Society, you're a crazy breed
I hope you're not lonely without me
Som filmen «Into the Wild» (2007), beskriver refrenget i Eddie Vedders tittelspor den smerten som hovedpersonen Christopher McCandless (24) kan ha kjent på da han i 1992 bestemte seg for å bytte ut familie, forbruk og fellesskap med en eneboertilværelse i Alaskas villmark. Forsøket strandet i et bussvrak, der McCandless døde av sult etter knappe fire måneder. Det så imidlertid ut til at hans besluttsomhet om å gjøre seg uavhengig av alt og alle for å finne lykke, til slutt måtte vike for erkjennelsen av at «Happiness is only real when shared», slik han skal ha skrevet i dagboken sin før livet ebbet ut.
Ofte er det like fullt naturen som representerer den gode alenetilværelsen, og kan fungere som den nødvendige påminnelsen om at roen vi trenger for refleksjon, blir borte for mange i en støyende, urban tilværelse. Og kanskje er det vanskelig å utforske vårt indre liv i tilstrekkelig grad dersom vi alltid blir betraktet og vurdert av andre.
Men kontrollerte studier av lydisolerte mennesker uten kontakt med andre, har vist at vi blir rastløse, nervøse og emosjonelle av ekstrem alenetilværelse. For dem som selv kan velge den, har det likevel utviklet seg til en høyt skattet mulighet og et knapphetsgode. For mange er det imidlertid først og fremst for mye av den. Ufrivillig ensomhet er paradoksalt nok mest utbredt i storbyene der vi er omgitt av flest mennesker, men der stadig flere lever alene.
Over alt rundt oss er det relasjonene til andre og ikke en selv, som løftes frem som idealet og det vellykkede, enten det er i parforhold, familie eller vennskap. Mens det finnes utallige selvhjelpsbøker om det å leve med en partner, hvordan finne seg en partner og hvordan holde på en så snart du har funnet deg en, finnes det forsvinnende lite litteratur om det å leve alene, enten det er selvvalgt eller skyldes andre omstendigheter. Kanskje er det i reiselitteraturen, der alenetilværelsen oftere står sentralt, at aleneboere kan finne relevant innsikt. For å være alene, er mer enn fraværet av en kjæreste, familie eller venner, på samme måte som stillhet ikke bare er fravær av lyd.
Kanskje er kjensgjerningen om at vi er født inn i denne verden alene og forlater den alene, så skremmende at vi av ren selvoppholdelsesdrift rangerer det sosiale høyere.
En ufrivillig alenetilværelse blir ikke lettere av den grunn, ei heller av at all teknologi er innrettet mot et liv der vi streber etter aldri noen gang å være alene.
Det ser dermed ut til at ensomhet fortsatt har et sosialt stigma heftet ved seg. I boken «Alone: The Badass Psychology of People Who Like Being Alone» skriver psykologen Bella DePaulo om det hun mener er en «ensomhetspanikk», der medier og akademia har skremt oss med rapporter om at ensomhet har nådd enorme proporsjoner over hele verden. DePaulo hevder at vi har oversett noe vesentlig, nemlig at det ikke er noe i veien med å like å være og leve alene. Stereotypien tegner de som gjør det, som raringer og forskremte einstøinger, men også kjærestepar tilbringer nå frivillig mer tid hver for seg og bor endog adskilt, i omfavnelse av friheten det gir dem.
Mange vil anse en slik selvvalgt ensomhet som selvopptatt, men også familier og par kan oppfattes som selvopptatt i sin ofte innadvendte tilværelse, der selv de mørke sidene ved partilværelsen kan bidra til følelsen av tilhørighet. Prisen for den kan oppleves både på godt og vondt, som for eksempel gjennom en opphisset krangel som lar oss få øye på hvor mye et annet menneske faktisk bryr seg med noe vi sier.
Å være avhengig av en slik tilhørighet er selvsagt ikke livsnødvendig. Er man ufrivillig ensom, er det imidlertid liten trøst i at ingen eller ingenting står i veien mellom en selv og verden.
Men kanskje er Eddie Vedders sangtekst inne på noe – at samfunnet trenger hver og en av oss mer enn vi trenger samfunnet?
Tine Skarland, redaktør
