«Å sove, om mulig å drømme.»
Slik svarer den plagede kong Christian 7. med Hamlets ord sin livlege, dr. Struensee, på spørsmålet: «Hvis de ikke var konge, hva ville så gjøre dem glad?» i en scene fra filmen «En kongelig affære», årets danske Oscar-kandidat.
Rollefiguren i Shakespeares berømte stykke lengtet etter evig hvile, men fryktet at de vonde drømmene skulle plage ham også i døden.
Den evige lengselen etter søvn gjør seg stadig gjeldende, om enn ikke som et slikt bokstavelig bilde på døden. En og annen rockelåt har riktignok med jevne mellomrom proklamert «I’ll sleep when I’m dead» – men som vel er ment som en hyllest til livet: Vi skal rekke over så mye og ha det så gøy at vi rett og slett ikke har tid til å sove.
Forskning viser da også at vi sover stadig mindre – kanskje ikke fordi vi har det konstant gøy i våken tilstand, men blant annet fordi vi kjenner på et samfunnspress om å jobbe mer og til mindre gunstige tidspunkt.
Thomas Edisons oppfinnelse av glødelampen banet vei for en utvidelse av våketid, men gjør det vanskeligere å motstå de uendelige mulighetene for underholdning eller å være opp-ofrende tilgjengelige for jobben. Skillet mellom arbeid og fritid er bygget ned og viskes ut, og gjør det krevende å stoppe opp og koble av i den grad som søvnen krever av oss.
Vi anser søvn som noe naturgitt og selvsagt, noe som burde serveres oss på sølvfat på vår befaling. Når vi så én etter én ryker uklar med «nattens trøst», ser vi ikke skogen (av naturlige forstyrrelser) for bare trær og vender oss i villrede mot medisinsk hjelp.
Sovemiddelet Zopiklon er høyt opp på listen over Norges ti mest solgte reseptbelagte midler, og ble i lille Norge alene i fjor omsatt for over 100 millioner kroner. Søvn er milliard-industri som nyter godt av at vi ikke makter å gjøre inngrep i vår pressede, moderne livsførsel som daglig risikoutsetter søvnen vår. Bergens Tidende meldte i september om at det var tomt for to av de mest solgte innsovningspillene, og at 31 000 nordmenn kunne få våkenetter i flere uker som følge av produsentenes leveringsproblemer. En representant for de rammede beskrev den fortvilte situasjonen for BT:
«Jeg fant en halv tablett i skuffen som jeg har fordelt på tre dager. Jeg rister i sammenføyningene».
Vi snakker om hvor trøtte vi er i like raske vendinger som vi forsaker trøtthetens viktigste botemiddel og det den trenger for å trives. For i like stor grad som søvnen er en konkret livgivende tilstand som vi lengter mot hver dag for påfyll av mot og energi, er det en flyktig størrelse som er altfor lett å overse og utsette.
Vi vet intuitivt at å overgi oss til søvnen og miste kontroll er en forutsetning for gjenvinnelse av kontroll. Søvnen beviser livet, og uten søvnen dør vi. Nettopp derfor kan søvn, ment som en etterlengtet finale på en lang dag, for mange bli problematisk og angstfylt. Søvnen står først i køen over det som får gjennomgå når vi ikke har det bra.
Fordi søvn med sin hvile og drømmer rommer så mye – en vugge, belønning, et tilfluktssted, en fornøyelsespark – blir søvnløshet raskt en desperat tilstand.
En oppdatert variant av spørsmålet dr. Struensee stilte den danske kongen, kunne kanskje lyde slik: «Hvis de ikke var et stresset, pliktoppfyllende moderne menneske, hva ville så gjøre dem glad?»
Et passende svar i 2012 ville kanskje ha vært: «Å legge vekk mobilen, om mulig å gi slipp.»
Tine Skarland, redaktør
