Svett i skammekroken.
I Norge dreier det meste av vår energibevissthet seg rundt vann og olje. Vann er vår rene, og oljen vår skitne, samvittighet. Men takknemligheten til Jens Evensen, hans klippefaste tro på oljen der andre ga opp, og trekning av vinnerloddet, stikker dypt. 50 år senere, går skammen for Norges store klimaavtrykk klamt hånd i hånd med bekymring for levetiden på vårt store fete oljefond.
Årsaken er ikke bare færre lønnsomme oljeforekomster, men inntoget av den hvite ridder for verdens energibehov: Det stadig hyppigere omtalte grønne skifte.
Enda mer bekymret enn oss, er kullindustrien og de som tjener enorme beløp på den. Med unntak av vårt kullselskap på Svalbard, som i juni fikk en halv milliard i statlig kriselån for å opprettholde «et livskraftig samfunn», er ikke kull en del av den norske samvittigheten.
Men det er kull, og ikke olje som er verdens fremste fossile klimaversting. Kull er fattigmannsenergien. Når horder av fattige mennesker i Asia og Afrika de nærmeste årene karrer seg ut av fattigdom, er vi så langt blitt fortalt at det er kull som skal gi dem kraften de trenger for en mer anstendig levestandard. Når Kina og USA i økende tempo faser ut kull og går for grønt, blir dermed disse fattige landene halmstrået for en industri som i 2015 befinner seg i det analytikerne kaller et «skjebnesvangert år».
Men siste ord er ikke sagt. I Afrika er investorene kommet ut på den grønne banen, fristet av et årlig snitt på 320 soldager og økende betalingsevne for strøm. I Kenya investerer Kina nå i en av Afrikas største solenergiinstallasjoner, og anlegg er allerede i drift i 11 av kontinentets fattigste land, med landlige, avsidesliggende regioner som hovedmarked. I Malis hovedstad Bamako har internasjonale investorer endog igangsatt et eget solenergiakademi, som allerede har tiltrukket seg Afrikas beste ingeniører og FNs oppmerksomhet og støtte.
Også i Asia møter det skitne, billige kullet konkurranse. Etter Kina, som produserer 75 prosent av verdens solpaneler, er det Japan som installerer mest solenergi, mens India spås å bli sentrum for den neste asiatiske solrevolusjonen. I India som i Pakistan, er det kinesiske investeringer som drar lasset og som blant annet har mulig-gjort en av verdens største solenergiparker i Punjab. I Thailand er solenergikapasiteten doblet på ett år, godt hjulpet av statlige subsidier og sterkt fallende priser på solpaneler på verdensmarkedet.
Solen må like fullt fortsatt skinne tålmodig på de mange mindre landene i Sørøst-Asia, der det skitne og billige kullet ser sitt håp til å kunne holde seg flytende. Men om ikke kullindustrien har mistet sitt økonomiske argument riktig ennå, er den kanskje i ferd med å miste sitt moralske. Bare i år er en rekke kullkraftverk i USA blitt stengt som følge av nye strenge utslippskrav, og fornybare alternativer er i USA nå billigere enn kull.
Fra nyttår venter to nye slag for kullindustrien. Det som angivelig blir nye, ambisiøse utslippskutt etter klimatoppmøtet i Paris i desember, får følge av det nye kullkriteriet for det norske Oljefondets investeringer, som iverksettes i januar etter anbefaling fra fondets eget etikkråd. Verdens største investeringsfond vil da trekke seg ut av gruveselskaper og kraftprodusenter som har «en vesentlig del av sin virksomhet knyttet til kull som brukes til energiformål», eller som «baserer 30 prosent eller mer av sin virksomhet på kull, og/eller får 30 prosent av sine inntekter fra kull». Dette anslås å kunne få konsekvenser for rundt 120 selskaper med en markedsverdi av fondets investeringer på flere titalls milliarder kroner.
Og det nye kullkriteriet blir lagt merke til i verden. I Mississippi i USA har et kullkraftverk investert tungt i CO2-fangst i håp om fortsatt gunst hos det norske fondet, som enn så lenge eier aksjer i syv av verdens ti største kullprodusenter. Fra nyttår er det altså slutt. Vi gir ikke opp oljen like lett, men Norge har god tradisjon for å sende klimaregnskapet til andre.
Og når vi ikke selv i tilstrekkelig grad er opptatt av energiens opphav, kan det i denne runden paradoksalt nok bli markedet som kommer miljøet til unnsetning.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: BLOMBERG.COM, REUTERS, POWER-TECHNOLOGY.COM, REGJERINGEN.NO, ENERGYDESK.GREEPEACE.ORG, WALLSTREETJOURNAL.COM, OILPRICE.COM, AFTENPOSTEN. E24.NO
