Fra ingenmannsland til alles land
Kun et par uker etter at den politiske geografien i et krigsherjet Europa ble gjenstand for omfattende endringer under fredskonferansen i Paris i 1920, så Svalbardtraktaten dagens lys i samme by. Øygruppen var bare et par år tidligere svært nær å falle på russiske hender, så når traktaten slo fast «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen» – var det ikke selvskrevet.
Som en frimodig askeladd – i maktvakuumet etter første verdenskrig, med et Tyskland i kne og et Russland i revolusjonskaos – så Norge mulig gevinst lenger fremme og sikret sitt unge kongerike suverenitet over øygruppen i Arktis.
Pelsjegerne ble snart erstattet av kullgruvearbeidere. De skulle sørge for milliardinntekter i mange tiår fremover.
Men traktaten sikret også statene som tilsluttet seg den, betydelige rettigheter. Deres borgere skulle få drive jakt, fiske og ressursutnytting på øygruppen og i dens territorialfarvann «basert på fullstendig likestilling».
Det er denne siste formuleringen som nå skaper hodebry. Store endringer i folkeretten siden 1920, ikke minst innenfor havrett, har brakt med seg kontroverser rundt den geografiske forståelsen i Svalbardtraktaten.
Ingen bestrider norsk suverenitet på øygruppen. Derimot er det strid om praktiseringen av likebehandlingsreglene og om Norges myndighet strekker seg utenfor 12 nautiske mil, i den videre, norsk-definerte fiskevernsonen.
Der skal Norge regulere fisket – ifølge Norge. Etter at Norge overprøvde EU og ga reduserte torskekvoter til EU-trålere som konsekvens av brexit, har flere rederier i EU stevnet Norge, EU rasler med sanksjoner, mens Norge på sin side truer med å sette inn Kystvakten.
Slik kjekling er alvorlig nok, men kan være bare en besk forsmak på hva som venter når havet åpner seg for enda videre utnyttelse av regionens enorme ressurser. For den sentrale porten til oljen, gassen, havbunnsmineralene og det gigantiske matfatet er norske Svalbard.
Da vil andre land forvente tilgang og anse det som blokkering av økonomisk attraktive områder, dersom Norge bruker vern av sårbar natur som begrunnelse. Slike anklager er allerede blitt reist.
Da Sovjet i 1925 tilsluttet seg avtalen om norsk suverenitet på Svalbard, skulle det sikre internasjonal respekt for traktaten. Med tiden er Russland i stedet blitt en av de sterkeste kritikerne av norsk Svalbard-forvaltning. Da Norge la ned sin kommersielle kullproduksjon og ønsket å pålegge russerne å gjøre det samme, ble det ikke godt mottatt. De ble ikke mildere stemt av nye restriksjoner på helikoptertrafikken.
Russland har «langsiktige planer for å styrke, mangfoldiggjøre og modernisere» sin tilstedeværelse på Svalbard, slik utenriksminister Sergej Lavrov har formulert det. Og både i ord og handling har russerne avdekket hva de ser aller mest frem til: Åpningen av den nordlige sjøruten gjennom Nordøstpassasjen.
Aktiviteten i Arktis vil øke kraftig, rett og slett fordi det blir mulig. Klimaendringene er dermed den store jokeren som kan påvirke sikkerheten i regionen og åpner opp for et mulig maktpolitisk spill.
USA vil forby oljeutvinning i Arktis. Det passer dårlig med Russlands planer. Samtidig omtaler Kina seg nå som en «nærarktisk» stat, og har proklamert sine rettigheter i de arktiske havområdene.
Å ivareta norsk suverenitet i midten av en ordkrig mellom tre supermakter på jakt etter dominans i nord kan bli krevende for et lite land. Kun 46 stater har ratifisert Svalbardtraktaten. Men av traktatene som sprang ut av fredskonferansene i Paris, er det bare denne som fortsatt gjelder.
Det er kanskje en fattig trøst. Men ingen utfordrer Norges suverenitet – bare den ikke breier seg for mye i et følsomt internasjonalt bed.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Arctic Review on Law and Politics: Professor Øystein Jensen, des. 2020 / The Fishing Daily, juli 2021 / NRK, Dax18: Per Arne Totland, Arne O. Holm / Arktisk råd / The Maritime Executive, feb. 2020 / Wikipedia / snl.no / nrk.no / Aftenposten
