Landet som kappåt med verden.

Den menneskelige påvirkningen av Jorden er så altomfattende at den ifølge ledende forskere tilsier et epokeskifte, omtalt som Antropocen – Menneskets tidsalder. Til tross for de alvorlige spådommene, skal det ennå være mulig å snu – med intensivert innsats for vern og bevaring. Men mulighetsvinduet lukker seg raskt. Alt henger fortsatt sammen med alt – og starter med oss selv.

Som i noen av de klassiske norske folkeeventyrene, kan moralen være vrien å få tak på også i norsk miljø- og klimapolitikk. I et eventyr som «Gutten som kappåt med trollet» kommer de grunnleggende motsetningene mellom natur og kultur tydelig til uttrykk, og fungerer dermed som et velegnet bilde på det som står på spill i miljøforvaltningen.

Der trollet i eventyret forvalter naturens skatter, representerer Askeladden mennesket som høster ressursene. Gutten skyr ingen midler for å overliste «det dumme trollet», i.e. naturen, og går seirende ut i alle styrkeprøvene iscenesatt av mennesket.

Først over 100 år etter at Asbjørnsen og Moe formidlet denne historien, ble naturvern et offentlig samfunnsanliggende i Norge, da man for første gang argumenterte for vern av natur etter naturvitenskapelige kriterier. Offentlighetens oppmerksomhet var vekket, om det så gjaldt radon, asbest eller industriutslipp. Nasjonalparker ble opprettet og verneplaner lagt for vassdrag – parallelt med oppstart av Norges oljeproduksjon.

Norge fikk verdens første miljøvernminister i 1972, uten at det ga oss noen varig ledertrøye i naturvernhensyn. Tvert imot er Norges politikk på området, mye takket være våre naturgitte ressurser i form av vannkraft, olje og gass, preget av både selvgodhet og dobbeltmoral. Uttrykk som biologisk mangfold, føre var og bærekraft har nærmest mistet sitt innhold. I dag har grønt skifte overtatt som politikernes retoriske yndling, uten at noen ser ut til å bry seg nevneverdig om at begrepet hverken har en presis definisjon, definerte mål eller klare virkemidler – ennå.

I 2014 skiftet Miljøverndepartementet navn til Klima- og miljødepartementet. 'Klima' fikk forrang, og 'vern' i 'miljøvern' ble strøket. I en informasjonsvideo på regjeringen.no om navnebyttet, blir ordet 'vern' til alt overmål behørig tildekket med teip av en stolt minister Tine Sundtoft som forteller om hvordan det nye navnet speiler departementets nye prioriteringer.

Hennes etterfølger Vidar Helgesen kom nylig hjem fra klimatoppmøtet i Marrakech. Lik grøten som forsvinner ned i sekken på Askeladdens mage, underslo Norge igjen sine forpliktelser, i form av det Helgesen omtaler som «fleksible mekanismer» der Norge betaler andre land for klimakutt, slik at vi kan fremskrive våre egne.

Norge slår seg gjerne på brystet med sin CO_₂-frie vannkraftproduksjon og verdensrekord i elbil-salg. Slike suksesshistorier er effektivt forsvar mot kritikken av manglende miljøengasjement – om det så gjelder olje- og gassproduksjon, oppdrettsaktivitet, tørrlegging av elver (der to tredeler allerede er lagt i rør), monstermaster eller dumping av gruveavfall.

Med hovedinnsatsen innrettet mot klima – der forpliktelser kan kjøpslås i et kvotesystem og forutsetter samarbeid med andre land – blir handlingsrommet større og ansvarsfordelingen vagere og lettere å bortforklare. Om det skulle være mer ledig plass i sekken på den norske «magen», blir den fylt av ørkesløs kjekling om noen skarve øre fra eller til i bensinavgifter.

I mellomtiden sprekker trollet. For, mens Norges og verdens oppmerksomhet er rettet mot klimatiltak i det nær uoppnåelige blå, siver det olje, kloakk, kjemikalier fra oppdrett og industri, tungmetallholdig gruveavfall og plastpartikler ut i hav og jordsmonn. Naturvern blir til stadighet tilsidesatt, og miljøfaglige etater strippes for autoritet.

Høstens vakreste forsvar for naturen sto Herborg Kråkevik for, i en kronikk i Aftenposten. Der de fleste naturvernere stadig begrunner viktigheten av naturen med at den leverer alt vi mennesker trenger for å leve, fra rekreasjon til medisiner, argumenterer Kråkevik for at naturen ikke skal måtte «lønne seg», men bare få lov til å være. Det er krevende å argumentere for noe som ikke lønner seg.

Tine Skarland, redaktør