Frislipp av bankende pappahjerter
Han var en hel del mindre autoritær og noe mer kjærlig i tonen enn sin egen far. I teorien var min syttitallspappa også mer tilgjengelig, men like fullt et overskuddsfenomen. For han var ikke nødvendigvis en å regne med.
Uten å være utpreget emosjonelt tilgjengelig var han likevel, som hovedforsørger og den med flest inntrykk fra verden utenfor, det selvsagte sentrum ved middagsbordet. Etter en lang arbeidsdag kunne interessen for barna begrense seg til formaninger om lekser. Måltidet var over når han var ferdig med å spise. Enkelt og greit, men ikke nært.
Antagelig er jeg ikke alene i min generasjon om å ha slike minner om en far. Mange fedre av den gamle sorten fikk større plass, oppvartning og omsorg fra familien sin enn de ga tilbake. Samtidig sto en slik far gjerne i veien for frihet og utforskning fordi han laget reglene. Jeg husker at jeg misunte Nancy Drew som kunne løse sine detektivmysterier uten at faren blandet seg borti det hun drev med (den mye fraværende advokat-alenefaren holdt seg selvsagt med husholderske til å vaske og lage mat).
Andre fedre var adskillig mer påkoblet enn pappa Drew. Men, som ham, var de paradoksalt nok gjerne alenefedre. Albert Åbergs pappa, en omsorgsbauta i barnelitteraturen, gikk på tvers av all tidsånd da han dukket opp i 1972, og i enda mange år etterpå. Pappa Åberg handlet, laget mat, reparerte ting, vasket og ryddet, men ikke minst: han leste godnatthistorier, trøstet, lyttet og lekte med Albert. Pappaen er varm, omsorgsfull og tilstedeværende. Bruddet med 1970-tallets kjønnsroller, både med og uten en mamma i huset, var betydelig.
Først med min generasjon ble det fullt ut akseptert og mulig for en mann å trille rundt på en barnevogn uten å få rare blikk. Bæreselen fant like etter veien til pappaenes brystkasse – sammen med den første fedrekvoten i 1993. Å betale en mann for fire ukers pappaperm var nytt, rart og uhørt for mange arbeidsgivere, og mange bedrifter slepte bena etter seg.
Sakte, men sikkert kom likevel pappaene på banen juridisk, kulturelt og emosjonelt. Å være en varm, omsorgsfull far ble snart et ideal. Nå finnes knapt en nybakt far som ikke benytter seg av pappapermisjonstiden. Og forskning viser at fedre i vår del av verden er mer deltagende enn noen gang i historien. I løpet av bare noen tiår har det funnet sted en papparevolusjon. Å være en god og snill pappa er blitt et naturlig tillegg til tradisjonelle maskuline idealer.
Denne kombinasjonen utfolder seg på det mest intense i populær-kulturen når New Jerseys mafiaboss Tony Soprano i en av tidenes beste TV-serier lyver, stjeler, truer og myrder, samtidig som han er en like selvsagt kjærlig, oppmerksom og oppofrende pappa. Det veier tungt i seernes syn på den hardkokte gangsteren.
Pappa Soprano forsøker i det lengste å beskytte barna mot sin egen brutale verden. Han mislykkes fordi han ikke er i stand til å være et moralsk forbilde – en selvsagt ambisjon for en moderne pappa.
Og pappas betydning har aldri vært større. Barna uten tilgang på et bankende pappahjerte kan oppleve økt ulikhet. Samtidig er det en dramatisk bemanningskrise i mange av landets barnehager.
På farsdag 9. november heier vi derfor spesielt på menn – pappa eller ei – som jobber i barnehager og skoler og på andre måter bidrar til å utvide verden for barn, og lar alle oss andre forstå den helt spesielle betydningen av det.
Tine Skarland, redaktør
