Toget er gått, men det står en elbil på perrongen
To millioner arter er beskrevet av vitenskapen så langt. Men vi er angivelig omgitt av enda mange millioner skapninger. De befinner seg i hovedsak i det uutforskede havdypet, som strekker seg over en mil nedover på det dypeste. På vei ned dit går lyset allerede på 500 meters dyp. Temmelig mørkt er det selv på 332 meter. Det er så langt ned et menneske har dykket for egen maskin.
Men ingen steder på kloden ser ut til å slippe unna menneskelige spor. For selv på 10 927 meters, stummende mørke dyp i Stillehavet, dit en ubåt fant veien i 2019, fant man rester av plast. FN anslår at over 100 millioner tonn plast er på avveie i verdens hav. Den baner seg åpenbart frem overalt.
Blant annet derfor har FN, med start i 2021, viet et helt tiår i havforskningens navn. ISA – Den internasjonale havbunnsmyndigheten – ble oppnevnt så tidlig som 1994. Men det var før hverken FN eller det store flertallet av oss hadde forstått den virkelige betydningen av havet og livet i det.
Nå er lite kjente ISA brått blitt hotspot for store næringsinteresser, lobbyvirksomhet og storpolitiske manøvreringer. For de mange artene regjerer ikke dypet alene – de har selskap av enorme mineralforekomster – tiltenkt en umettelig batteridrevet fremtid.
Som FNs havbunnsetat, er ISAs mandat blant annet «å sikre at aktivi-tetene i havet blir utført til gavn for menneskeheten» og å gi «effektiv beskyttelse av det marine miljø og menneskeliv». ISA skal også sørge for at havretten overholdes og samtidig «drive frem balansert vekst for internasjonal handel og sikre utvikling av havressursene».
Disse ulike målene er knapt forenlige i møte med krysspresset som ISA vil befinne seg i fremover. Mange av områdene der mineralforekomstene ligger, er rettslig uavklart. Arbeidet med retningslinjer og rettigheter er da også utsatt i flere runder med stadig nye høringer. Om gruvedrift på havbunnen er krevende, vil uavhengig kontroll med den bli desto vanskeligere.
Ved hjelp av samvittighetsfulle marinbiologer holder ISA seg med arts-oversikter og kunnskap om livet i dypet. Men det er likevel «the contractor» som fremstår som premissleverandør for ISAs arbeid. Utvinningsselskap-ene, som har maskinparken klar og tripper av iver etter å hente opp mineralrike knoller fra dypet, tas med på råd i det meste av ISAs arbeid. Letelisensene sitter løst. Så fort det foreslåtte regelverket sklir gjennom, kan det bety en åpning av havdypet og usynlige «land grabs».
Ansvaret for at kontraktørene overholder ISAs betingelser skal overlates til «garantisten». I mange tilfeller vil dette være små, fattige stater som har like stor interesse av verdiene i dypet. «Å gjøre alt i sin makt» for å sikre forsvarlig utvinning, slik det pålegges i kontrollinstruksen, kan dermed fort bli gjenstand for svært tøyelige tolkninger.
Verdens eldste internasjonale miljøvernorganisasjon Fauna og Flora International er blant dem som har advart kraftig mot havbunnsutvinning. Ifølge deres forskning vil den med stor sannsynlighet medføre betydelig forstyrrelse av kritiske funksjoner for livet i havet, og for havets avgjørende rolle som matfat og karbonfanger.
Slike bekymringer er knapt synlig i ISAs omfattende årsrapport. Den konkretiserer rett og slett ikke noe som kan gå galt. Noen områder er riktignok vernet, men et like stort areal er definert i en «bank» for fremtidige tildelinger.
De som ivrer for mineralutvinning i havdypet, liker å påpeke at det vil spare kloden for avskoging og grunnvannsforurensing. Av uvisse grunner tillegges ikke havmiljøet den samme omsorgen. På tilsvarende vis har man stor respekt for og tillit til kompetansen som har estimert ressursgrunnlaget i dypet, mens man ser bort fra tilsvarende kunnskap om artene som befinner seg der.
Drømmen om et urørt havdyp ser ikke ut til å kunne beskyttes fra utviklingen som banker hardt på døren og krever nye løsninger. Mineralsuget kan bli det mest definerende for miljøet på kloden de neste par tiårene. Lite er nytt under solen, men i havdypet er det meste ukjent. Der bør det trås ekstremt varsomt.
Og om toget er gått, går det an å håpe at elbilen på perrongen en dag vil kunne kjøre på et gjenvunnet batteri.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: isa.org.jm, deepseanews.com, fauna-flora.org, The Guardian, Reuters, snl.no
