Samlende kraft og smittsomt sinne.
«En mekanisme for å fange, manipulere og konsumere oppmerksomhet». Slik oppsummerer The Economists artikkel «Provokasjonenes tidsalder» (s. 90–101) utviklingen i sosiale medier fra de i 2011 fungerte som den store, samlende kraften for starten på den arabiske våren. Siden den gang er vi blitt stående stadig dypere i mer eller mindre manipulert informasjon og ulike agendaer, i det som omtales som «oppmerksomhetsøkonomien», der det ikke mangler på advarsler om at vi kan miste vår evne til å velge det verdifulle, fordi en fragmentert offentlighet svekker oppslutningen om vårt felles beste.
Vår oppmerksomhet og tid er begrenset, og den som fanger den først, tar nødvendigvis plass fra andre. I de nye, invaderende og insisterende omgivelsene må vi forholde oss både til påvirkningen fra teknologi- og mediegigantene, men også fra sosiale medier som er blitt toneangivende for vår meningsdannelse. Det «private» ordskiftet blir stadig skarpere og formidles raskere og mer vidt-rekkende enn noen gang. Én konsekvens som nå rir verden, er en «samling i bånn»: Ekkokamre fylt av hjelpeløst rasende stemmer i uskjønn forening, som tviholder på sine sannheter.
Desto sterkere opplevelse av at noe utgjør en eksistensiell trussel om det nå er fordelingspolitikk, innvandring, klima, mo-ral eller kjønn, desto sterkere ser sinnet ut til å melde seg og bringes videre, med større appell til likesinnede enn noen gang: Delt raseri er bedre enn ensomt raseri og forsterker i neste omgang raseriet. Det sinte skyr ingen midler, i så stor grad at språket ikke lenger strekker til for å beskrive dem, men må finne nye begreper, som doxing og trolling.
Sinne er en fysiologisk reaksjon på opplevd fare, noe vi deler med andre pattedyr. Men likheten stopper da også der. Ingen hund blir krenket av en nedsettende kommentar om dens gud eller fotballag. Bare mennesket er i stand til å skjelle ut en samlet bymiljøetat for en parkeringsbot. Vi vasser nå daglig i det sinte, krenkede, fornærmede og anklagende, der en mildere stemt verden snart fortoner seg som et fjernt minne.
Ved å kartlegge forekomsten av følelsesuttrykk for blant annet sinne, tristhet og glede i 70 millioner meldinger fra 200 000 linkede brukere på Weibo (Kinas svar på Twitter) gjennom seks måneder, viste en kinesisk studie at uttrykt sinne trumfet alt, med desidert størst appell: «Sinte» meldinger viste seg å få en mye raskere og større spredning enn mildere stemte, eller triste budskap.
Som i en fryktbasert stammekultur, er det følelsesbaserte reaksjoner som rår i det stadig større, sinte hjørnet av sosiale medier. Når man umerkelig slutter å reagere på skarp ordbruk, da står skikk, bruk og dannelse fort for fall. For å få oppmerksomhet, må man bevege seg stadig lenger utenfor høflighetsarenaen, der man kanskje vil oppleve at det sinte gir umiddelbar uttelling i form av reaksjoner og spredning. Inngangsbilletten er sikret – til endeløse diskusjoner og ørkesløs tidsbruk.
Å reagere med sinne kan ofte erstatte mindre attraktive følelser, som frykt, skam, usikkerhet eller sårbarhet. Dermed kan sinnet også gi en slags mestringsfølelse: «Rather mad than sad». Men raseriet er ekskluderende av natur, fremmed for forståelse og bidrar sjelden til løsninger. I beste fall gjør det oss selv og omgivelsene ukomfortable, i verste fall stressede og syke.
Det kan være vanskelig å se sin plass i en mindre gjenkjennelig verden, og fellesskapet i sosiale medier tilbyr tilhørighet og et fotfeste i urolige tider. På nettet står døren alltid åpen, intet tema er for lite eller for stort og belønning i form av oppmerksomhet aldri langt unna.
Men også glede er smittsomt. Den omtalte kinesiske studien viste da også at etter sinne, er uttrykt glede det som har størst appell og knytter flest brukere sammen i sosiale medier.
Og i motsetning til sinne, spiller glede på lag.
Og for et lag finnes sjelden én sannhet.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: TIME, HARPER'S MAGAZINE
