Utgave 2 / februar 2020.

«Den grønne kapitalismen»: Selskapene som vil henge med i tiden, snakker om bærekraft og samfunnsansvar – og ‘purpose’ er blitt det nye buzzordet. Er engasjementet reelt, eller forsøker de bare å pynte på fasaden? Er det gull eller grønn glasur? Hva kan vi forvente – eller forlange – av næringslivet det neste tiåret?

USAs småbyer kjemper om en plass på kartet ved å friste med attraksjoner som verdens største kaffekanne, verdens største sixpack med øl og verdens største høygaffel. Og i februar starter verdens største mediesirkus når presidentvalgkampen åpner med nominasjonsvalg i den lille delstaten Iowa.

Hudpleie er den nye vinen. Skjønnhetspleie er blitt en heltidsjobb. Når kvinner hver dag skal bruke masse tid på hudpleie, hårfjerning, sminking, klesvalg, hårstyling og trening, blir det mindre – eller ingen – tid til verdensherredømme.

Klimakrisen skal vekke norsk treindustri fra dvalen. Kortreist, krysslaminert tre og resirkulering av treprodukter seiler opp som viktige satsningsområder i det grønne skiftet. Skogplanting og bruk av treverk som byggematerialer, binder og lagrer CO2.

Den norsk-kanadiske filmen «The Body Remembers When the World Broke Open» er noe så sjelden som en spillefilm om den nordamerikanske urbefolkningen i dagens samfunn. De historiske skildringene av amerikanske urfolk er imidlertid mer mangfoldige enn vi kanskje tror.

Andre interessante klima- og miljøsaker i månedens utgave handler om hvorfor noen bedrifter velger å tie om miljøinnovasjon, og vi spør om treplanting kan redde planeten.

I februarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du dessuten lese om at migrasjon gjør verden smartere, Burkina Fasos unge som frarøves fremtiden av jihadister, autisme på film – og mye mer.

 

Bestill abonnement her.

  

De som står igjen på scenen.

Businessverdenens tetsjikt har vært samlet i Davos og uttrykt bekymring for at det brer seg en mistillit til mange større selskapers virksomhet. De peker på nyttig kapitalisme som bøtemiddel, og mange er de blitt, selskapene som kappes om å smykke seg med edel drift, motiver og produkter i et marked som skriker etter bærekraft.

Men om lønnsomhet skulle klare å slå følge med bærekraft, er de to ingen selvsagt eller villet match.

Kalddusjen som utfordrer mantraet om maksimale marginer og krever samfunnsnyttige selskapsstrategier, ser ikke ut til å ha påvirket olje-giganten Equinor i nevneverdig grad. Selskapet fjernet ‘oil’ fra navnet, uten at det forelå noen plan om å redusere uttaket av olje og gass av den grunn. I det som mest lignet en storstilt avledningsmanøver, ble Equinors ‘klimaambisjoner’ elegant tilpasset til å handle om elektrifisering av selve produksjonen, noe som dermed avlivet alt håp om noen snarlig merkbar dreining mot fornybare kilder.

«Sokkelen er full av muligheter», sa Equinor-sjefen på pressekonferansen for elektrifiseringsplanene, i trygg forvissning om at forbruket av det svarte gullet er i fortsatt vekst. Selv Parisavtalen trekker frem olje som en nødvendig del av verdens energimiks – noe Equinor selvsagt gjerne viser til. Det de derimot utelater, er at den samme klimaavtalen sikter mot nullutslipp i 2050, og at Equinor paradoksalt nok legger til grunn for egen virksomhet at Parisavtalens mål ikke nås, for fossilfunn som gjøres i dag, vil angivelig ikke komme i produksjon før tidligst i 2030.

I Norge deler Regjeringen ut letetillatelser på norsk sokkel som aldri før (69 stk. senest i januar) – og letingen betales av skattebetalernes penger. Equinor sikter mot «verdens reneste oljeproduksjon», men oljen skal brennes andre steder, og 40 prosent av Equinors olje- og gassproduksjon foregår sågar i andre land enn Norge. På verdensbasis subsidierer nasjonale myndigheter fossilindustrien med svimlende 5200 milliarder dollar, ifølge The Economist.

Men som i Norge, finnes det heller ikke internasjonalt tilstrekkelige retningslinjer eller effektive sanksjonsmuligheter. Bedrifter kan i stor grad selv definere hvordan de vil rapportere bærekraft. Lederen for den mektige Nasdaq-børsen er blant dem som etterlyser politiske rammeverk for at bedrifter skal lykkes med å opptre ansvarlig.

For det skal visst ikke stå på hverken teknologi eller kompetanse. Det store hinderet blir sagt å være reguleringsvegrende politikere uten tilstrekkelig mot og initiativ. «Myndighetene må strekke seg lenger og være tydelige», sier energianalytiker Thina Saltvedt. Hun som mange andre eksperter vil ha forutsigbarhet for fornybarinvesteringer, og mener Olje- og energidepartementet bør stryke 'olje' fra navnet for bedre å kunne reflektere retningen vi bør gå i. Forhåpentlig blir det i så fall med et annet utfall enn da Statoil gjorde det samme.

Om politikerne fortsatt ikke forstår behovet for kraftig nytenkning, kan de forsøke å ta inn over seg at store investeringsbanker og fond nå har begynt å trekke seg ut av fossilindustrien. Det kan i det hele tatt være lurt å følge pengene. Verdens 500 rikeste tjente 1200 milliarder dollar i 2018. Noen av dem må ha gjort noe riktig. Når aldrende milliardærer og næringslivstopper inviterte Greta Thunberg til Davos i januar, var det forhåpentlig for å lytte til henne. De ser også at det er mylderet av unge idealister og gründere med lønnsomme og bærekraftige løsninger som står igjen på scenen når lyset slukkes for Donald Trump.

Ifølge FN er det «kun» en fjerdedel av lønnen til de 500 rikeste som må til for å stabilisere «atmosfæriske endringer» i 15-20 år. Dette skal kunne kjøpe oss tid til å finne ut hvordan vi skal omstille oss på fundamentalt vis. Kanskje vil det også gi en stadig sintere og mer frustrert offentlighet mulighet til å velge politikere med mot til å ta upopulære avgjørelser, som å initiere en plan for en kontrollert utfasing av oljeproduksjon.

Vi liker å tro at verden ser til Norge. Den ville i hvert fall gjort det om Norge gikk foran på dette området. Og det ville kanskje fått verden til å se oss slik den amerikanske komikeren George Carlin følte ved synet av en blomst som sprenger seg gjennom asfalten:

«It’s so fuckin’ heroic.»

 

Tine Skarland, redaktør

 

Kilder: Dagens Næringsliv, Slate, The Economist, The Guardian, Bloomberg, Equinor, Dagsavisen, FN