Utgave 2 / februar 2024

I februar-utgaven av Aftenposten Innsikt kan du lese om 13 ting man blir bedre på i voksen alder. Ikke alle funksjoner svekkes nemlig med alderen. Det er for eksempel mer sannsynlig at du vinner et ultramaraton midt i livet. De fleste blir også lykkeligere, klokere og tryggere på seg selv.

Forsøk på å presse krigen i Midtøsten – og amerikansk historie – inn i teorien om bosetterkolonialisme er problematisk. Denne overforenklingen tar ikke høyde for realitetene i verden i dag, argumenterer Michael Powell i The Atlantic.

Maya-kulturen er blitt undertrykket i århundrer, men løftes nå frem som et bærekraftig forbilde. Lokale maya-aktivister ønsker å ta tilbake sin rettmessige plass i det moderne Guatemala.

Etter at Island ble selvforsynt med fornybar energi, har overforbruket økt. Overskuddsenergi brukes på aluminiumsverk som slipper ut store mengder CO2, og kontroversielle formål, som datasentre og bitcoin-utvinning. Lever islendingene i en grønn illusjon?

Videre kan du også lese om Trumps retorikk som blir stadig mørkere, Estlands skitne oljeskifer, Nauru: stillehavsparadiset som ble en samtidsruin, antropocen og det tvingende behovet for å tenke nytt, den fortryllende sidensvansen, helseeffekten av å lese sammen, Gullspång og andre familiemysterier på film – og mye mer.

 

Bestill abonnement her.

 

Fire dager i januar

 

Med hardt prøvede mastergrader og ministre i bakspeilet fortsetter regjer-ingens ferd for å håndtere en langt mer alvorlig utfordring: Den nye, vidåpne døren til juks. Som en overdådig festpyntet, døgnåpen ballsal med fri bar, lokker kunstig intelligens alle i en studiesituasjon på kunnskapsjakt til å kutte svinger.

For plagiat av gode, menneskeskapte tanker kan fort bli vår minste bekymring. Langt mer alvorlig er det om tilliten svekkes til reell fagkunnskap. De av oss som bare vet litt om mye, er fullstendig avhengig av at noen orker og er i stand til å dykke ned i store, krevende fagfelt og holde seg kontinuerlig oppdatert for å se viktige sammenhenger i nytt lys.

 

Og behovet for dybdekunnskap er blitt et bunnløst sluk i forsøket på å begripe verden, men også i håpet om å kunne fikse den. Dermed kan ikke de komplekse disiplinene som utgjør grunnlaget for å forstå påvirkning på natur, miljø og klima, lene seg på gamle antagelser, bedrive ønsketenkning – eller la seg styre av politiske eller økonomiske føringer.

For kunnskapsbasert praksis er ingen selvfølge. Ekspertenes ekstra lodd i livet, ut over å formidle sammenhengene for oss andre «idioter», er derfor å hamle opp med politisk styring som kan tillate seg å overprøve fagkunnskap – og som gjør det – om det må til for å nå politiske mål.

 

Bare i løpet av januar er fagmiljøer og deres uttalte kunnskap kraftig utfordret flere ganger. At Havforskningsinstituttet har påvist flere rødlistede arter og advart mot sjødeponi i Førdefjorden, hindret ikke at staten 10. januar fikk rettslig medhold i å tillate deponering av 170 millioner tonn gruveavfall.

Men året for politisk overkjøring av naturvitenskapelige fagmiljøer var allerede i gang før dette. 9. januar fikk regjeringen, med drahjelp fra Høyre og Frp, flertall for å åpne for omstridt gruvedrift på havbunnen og «en lønnsom, bærekraftig og forsvarlig mineralvirksomhet». EU-kommisjonen var ikke enig og uttrykte i likhet med fagekspertisen dyp bekymring av hensyn til miljø og fisk.

De øvrige partiene på Stortinget lyttet også til ekspertene som sier Norge mangler kunnskap om miljøet i 99 prosent av de aktuelle havområdene. Regjeringens løsning? Å sette de kommersielle aktørene i racet mot bunnen (aka bukken), til å innhente den siste, avgjørende kunnskapen (aka havre-sekken). Vil utsiktene til milliardinntekter settes til side om noe i det svarte, utilgjengelige dypet peker mot mulige «alvorlige miljøkonsekvenser» – regjeringens angivelige showstopper?

Nok en mørk og kald januardag en uke senere delte regjeringen ut 62 nye oljeletelisenser – hvorav åtte spesielt omstridte i Barentshavet. Regjeringen så igjen bort fra faglige råd, inkludert sitt eget klimautvalg. Energiminister Terje Aasland responderte på sitt vanlige vis: «Petroleumssektoren står i sentrum av de klimautfordringene vi står overfor».

 

Årets første måned rakk også innom en historisk dom av stikk motsatt valør. 18. januar slo Oslo tingrett fast at vedtak om utbygging av tre oljefelt manglet tilstrekkelig konsekvensanalyse. En ny utredning må omfatte konsekvensene av utslipp fra oljen og gassen når den forbrennes, ikke bare når den produseres. Det så ikke ut til å påvirke Aaslands uttalte «mål om null-utslipp», som fortsatt ikke handler om forbrenningen av oljen. Han tviholder på mantraet om at en bittelitt «renere» produksjon i Norge enn i andre land, skal redde klimaet. Om en masteroppgave skulle sitere Aasland på dette uten kildehenvisning, burde den antagelig underkjennes for bevisst villedning, om det hadde vært regler for sånt.

Mastergraden «Energy, Natural Resources and the Environment» Norges Handelshøyskole er nok i hvert fall ikke noe for ministeren.

Den beskrives slik:

«Gjør lesesalen deg sliten? Vil du heller sitte og lese i en skog, langt borte fra urbant bråk og forurensning? Da er du en Energi-student, og tar fag som hjelper deg å bekjempe global oppvarming og biler!»

Tine Skarland, redaktør.

 

Kilde: NRK, Aftenposten, Alltinget, Khrono, E24, TU, NHH/k7bulletin.no