Free Melania.
«Nå er det damene som styrer showet, og hvis vi gutta ikke innser det, er vi fucked».
Denne lett karikerte replikken ramler ut av den alltid engasjerte rollefiguren Nils i NRK-serien «Heimebane». Fotballklubben Varg har hentet hjem sitt tredje strake seriemesterskap, og ingen tviler lenger på egenskapene til lagets kvinnelige trener. Problemstillingene i seriens andre sesong er flyttet over på andre områder.
Dét er de også en rekke steder i den virkelige verden, men altfor mange kvinner i altfor mange land er lysår unna å kunne se noen virkelighetsnær humor i hjertesukket fra Nils.
Fordekt i replikken fra vår «heimebane» anes en maskulin uro for at en overgivelse av makt til damene vil kunne slå uheldig ut for menn, som utslag av et slags kvinnelig hevnmotiv for alle årene i underdanighet. Men selv om det snart er 50 år siden 8. mars-parolen «Vi vil ligge øverst» – og kvinner nå befinner seg der på mange områder – er det fortsatt dem, og ikke gutta som er «fucked» – for å si det på en litt vulgær måte med den innledende sjargongen.
I sin bok om kvinner, menn og språk påpeker språkforsker Helene Uri hvor stor forskjell det kan være på en replikk som den typisk kvinnelige «Det er nok sånn» sammenlignet med mannens «Sånn er det». Her har kvinner åpenbart mest å lære. Men om en viss ydmykhet og forbeholdenhet er nyttige egenskaper for begge kjønn, så kommer man kanskje nærmest å «ligge øverst» ved å være bastant og sikker. Etter hvert som kvinner blir flinkere til å legge vekk noen av sine mange forbehold, ser menn på sin side ut til å bli stadig bedre på å «møte seg selv i døra» og tåle sterkere og tydeligere kvinner.
Samtidig er en mørk motstrøm av maktbasert kvinneforakt under oppseiling. Som vår tids mest perverterte eksempel på en slik misforstått maskulinitet med nedlatenhet og latterliggjøring som varemerke, er Donald Trump denne foraktens frontfigur. Og forakten har smittet over på flere andre statsledere som del av deres tragiske politiske prosjekt.
De mange støtende ytringene fra Trump, Duterte, Bolsonaro og deres likesinnede, virket lenge mest komiske, men etter hvert som latteren er stilnet, har vi også i ren nummenhet nesten sluttet å reagere. Usiviliserte politiske ytringer begynner i stedet å undergrave vår tillit til politiske ledere, og fordi retorikk er mer enn ord, har den også stor påvirkning på tankesett. Studier viser at vi tenker mindre klart når vi blir utsatt for hets og fornærmelser – og at vi rett og slett kan ende opp med å like hverandre mindre.
Konsekvensene av en slik stri strøm av krenkende ytringer kan altså være enorme, men de blir ikke nødvendigvis umiddelbart synlige fordi en slik «retorisk vold» ikke er hendelsesbasert eller tidsspesifikk som annen vold.
#Metoo-bevegelsen har åpenbart sitt opphav i flere generasjoner av feministaktivister som sakte, men sikkert har bidratt til å endre oppfatninger og politikk – som i sin tur har forhindret vold mot kvinner. Men Trump og oppmerksomheten han straks fikk for sine brutale utbrudd av kvinneforakt da han ble leder for verdens fremste supermakt, ble åpenbart bevegelsens triggerpunkt.
Med en retorikk som skaper frykt og splittelse, har Trump og hans allierte med andre ord gjort verden til et litt mer utrygt sted for kvinner.
«Free Melania» lød en av fjorårets 8. mars-paroler i USA.
Kvinnelig omsorg har tilsynelatende ingen grenser.
Tine Skarland, redaktør
