De gode hjelperne
For omtrent en generasjon siden, da vi var godt i gang med å bytte ut kristendom med psykologi som referanseramme for menneskelig livs-førsel, ble «Elsk din neste som deg selv» fortrengt av «Elsk deg selv» som vårt fremste livsmotto.
Oppdateringen av Bibelens gylne regel fulgte uroen som stadig oftere meldte seg over alt vi ønsket oss, alt vi ikke var og ikke fikk til. Man kunne ikke lenger være sikker på at vi var tilstrekkelig glad i oss selv.
Oppfordringen om å pusse opp eget selvbilde, traff et ømt punkt og har siden gjort vondt verre.
Styggen på ryggen lokket en hærskare av selvhjelpsguruer ut i et nytt marked som etter hvert flommet over av bøker med løsninger for menneskelige kvaler som usikkerhet, bekymringer, skyldfølelse og avhengighet.
Den terapeutiske kulturen var over oss, og i dag har den funnet veien helt inn i akademia som eget forskningsområde.
Men er det et mål å leve livet uten bekymringer? Ære være glede og begeistring, men hvor eventyrlig fabelaktig må man egentlig føle seg for å være på plass i livet?
Den britiske filosofen Alan Watts mente at det å ønske seg positiv erfaring er en negativ erfaring – mens det å akseptere negativ erfaring er en positiv erfaring.
Men det meste av selvhjelpslitteraturen står for det motsatte. Det er lav takhøyde for å akseptere svakhet, og bøkene som lover bedre selvtillit, selger da også bedre enn dem med mer nøkterne råd om stresshåndtering.
Selvhjelpsindustriens bøker, blogger, kurs, apper og podkaster er i sum en gigantisk påminnelse om at vi ikke er bra nok, eller at ting i det minste ikke er så fantastiske som de kunne vært.
En opprørsk sjel lanserte en gang på nittitallet mottoet «Gi noe som varer, gi faen». Å uttrykke at man ikke brydde seg, gikk etter hvert fra å være noe motstrøms til en mer etablert leveregel. Selv den godmodige Per Fugelli mente et godt liv fordret å gi litt mer faen.
Du skal likevel bry deg. Du skal bare bry deg om de riktige tingene. Hva disse tingene innebærer for den enkelte, er likevel ikke alltid så lett å få taket på. Selvhjelpssjangerens generelle tilnærming til noe så individuelt som personlig utvikling, gir den preg av å være overfladisk og bablete.
Kokebøker er imidlertid av det mer håndfaste slaget selvhjelpslitteratur: Oppskrifter, råvarefakta og tilberedningstips inspirerer til matlaging, kunnskap og sosiale anledninger som gir mestringsfølelse, velvære og stressreduksjon. Check, check, check.
Min gode kollega Per kan i så måte smykke seg med Norges største samling av stressmestringsverktøy. Den har form av 11.000 (!) kokebøker stablet langs endeløse hyllemeter i en ombygd garasje.
Som matlaging, treffer selvhjelpsbøker om barneoppdragelse og babystell et annet basalt behov. Da jeg ble mamma første gang, falt valget på det som på 1990-tallet var den regjerende mammabibelen, svenske Anna Wahlgrens «Barneboken». Jeg leste med store øyne:
Bær ikke babyen i bæresele, det kan få babyen til å tro at du ønsker hun aldri skulle vært født. Og: Dersom babyen krabber bort til en skål med hundemat, ikke ta bort skålen, men la henne smake. Bare ved å gjøre egne erfaringer vil babyen lære seg hva som er trygt og hva som er farlig.
Et loppemarked fikk en ekstra bok den høsten. Nibarnsmamma Wahlgren ble da også mer kontroversiell med årene. Men boken hennes bidro om ikke annet til å innse verdien av egen intuisjon og sunn fornuft. Om vi bruker litt mindre tid på å skjele til andres suksess og uoppnåelige idealer, er det svært mye som kan fikses med egen regi.
Med vårt korte opphold på Jorden er det uansett begrenset hva vi rekker å bry oss om. Dårlige vaner følger oss imidlertid som en innpå-sliten, gammel venn. Så det er bare å brette opp ermene. For, som selvhjelpslitteraturen er så flink til å minne oss om:
Er det ett menneske vi må holde ut med resten av livet, så er det oss selv.
Tine Skarland, redaktør.
