Utdatert mentalitet
«Jeg ønsker å ta hensyn til egne behov og bruke tid på det som gjør meg glad. Jeg synes de som ikke har barn, ser lykkeligere ut enn dem som har det.»
33-årige Jessica fra Bristol fanger essensen av Newsweeks funn da magasinet undersøkte hvorfor flere unge velger seg singeltilværelse og ikke vil ha barn. Det har gitt dramatiske konsekvenser for fødselsraten.
I Europa er det ingen land som leverer det antallet barn som må til for å opprettholde befolkningstallet uten innvandring – 2,1 pr. kvinne. En tredjedel av alle land i verden har de senere årene innført ulike økonomiske og sosiale incentiver for å oppmuntre til flere fødsler. I Sør-Korea, som har verdens laveste fødselsrate på 0,75, lokkes kvinnelige ansatte i enkelte store bedrifter med to årslønner dersom de føder barn, i håp om å avhjelpe landets begredelige bunnotering.
Slike incentiver endrer likevel ikke på dypere sosiale strukturer knyttet til for eksempel balansen mellom arbeid og fritid, likestilling og levekostnader. Og til tross for at alt slikt er på stell i Norge, ser det ikke ut til å påvirke norske fødselstall. Vi er i det nordiske bunnsjiktet, med kun 1,44 barn pr. kvinne.
Dermed er trolig forklaringene også av det mindre målbare slaget – som endrede verdier og økt uro for krig og klimaendringer.
«Du kan beskytte barn samtidig som du bekjemper klimaendringer ... ved å nekte å formere deg.» Oppfordringen fra den internasjonale BirthStrike-bevegelsen stanger mot forventningene fra besteforeldregenerasjonen om å gi dem barnebarn og skape «liv i rekkene».
Men å stifte familie er ikke lenger en opplagt ambisjon for unge. Den tilskrives en utdatert mentalitet. Mange følger ikke lenger en fast oppskrift for livets faser, men vil ha frihet til å velge ulikt ut fra personlige preferanser.
Et slikt individfokus der selvrealiseringen ikke gir plass eller tid til å få barn, vil på sikt kunne føre til tap av den grunnleggende menneskelige erfaringen i det å oppdra barn. Den dramatiske endestasjonen på lang sikt er kanskje åpenbar, men spinnvill å se for seg.
Det var en gang da man nærmest trippet etter å bli voksen, finne en partner og etablere familie. Nå vil ingen bli voksne, mens vi som endelig er blitt det, heller ikke trekker oss tilbake. Vi blir eldre enn noen gang, men ingen vil bli gamle.
«Dritten i midten» – vi som tilhører generasjon X, født omtrent mellom 1965 og 1980 – forsøkte å være moderne foreldre. Vi strevet med å leve opp til idealene slik de var staket ut av vår foreldregenerasjon, men fortsatte i stor grad å sette oss selv i andre rekke. Samtidig gjorde vi stilltiende opprør mot den strenge, litt distanserte foreldrerollen vi selv hadde vokst opp med, og øste uhemmet ros og oppmuntring over egne barn.
Nå er det, ikke overraskende, blitt fullstendig stuerent å sette seg selv og egne behov i førersetet. Men én bekymring deles av mange unge i angivelig selvvalgt singeltilværelse. Den handler ikke om her og nå, men livet etterpå: Hvem skal ta seg av meg?
Det er et høyst relevant spørsmål. For synkende fødselstall betyr færre ledige hender for oss alle.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Newsweek, SSB, Euronews, The Economist
