Mirakelmetoder – finnes de?
Historien om en risrevolusjon i India (som du kan lese om på side 22–28) er av den sjeldne sorten som nærmest føles for god til å være sann, hadde det ikke vært for solid dokumentasjon og anerkjente ekspertreferanser.
SRI (System of Rice Intensification) – en enkel, rimelig og miljøvennlig dyrkningsmetode – har bidratt til rekordavlinger, høyere inntjening, lavere produksjonskostnader, mindre vannforbruk, uavhengighet av dyre, patenterte frøsorter så vel som giftige ugressmidler – og ikke minst: Å løfte mennesker ut av fattigdom.
Metoden, som ble utviklet for over 30 år siden og har en så sjelden egenskap i 2013 som å være fri for bindinger til kommersielle interesser, er likevel sterkt underkommunisert og sliter med å få fullt gjennomslag.
Men i 2011 skjedde det altså noe i India som kan bidra til å løfte SRI opp og frem i medienes og forskeres søkelys. En fattig indisk bonde satte ny verdensrekord i risdyrking. Siden har flere fulgt i hans fotspor.
Når metoden likevel er så lite kjent, er det nærliggende å se motkulissene der det lurer sterke krefter med alt å tjene på at SRI forblir så lite utbredt som mulig. Enorme økonomiske interesser er knyttet til produksjonen og utbredelsen av genmodifiserte frø (GMO). Aksjekursen er bratt stigende for det multinasjonale bioteknologiske jordbruksfirmaet Monsanto som i 2011 tjente over 70 milliarder kroner, og som er en av verdens ledende produsenter av genetisk modifiserte frø og ugressmiddelet glyfosat, også kjent som Roundup (for øvrig omtalt i en ulovlig reklamekampanje i 1996 som «safer than table salt»).
Monsantos frøsorter som er patentert under fellesbetegnelsen Roundup Ready, tåler selvsagt solid sprøyting av – nettopp: Roundup. Opp mot 90 prosent av all soya, mais og bomull som dyrkes i USA, er Roundup Ready, noe som med den tilhørende sprøytingen har ført til fremvekst av nye, aggressive ugressorter som glyfosat ikke lenger biter på.
De første velprøvede SRI-funnene ble gjort kjent i 1993, noen få år etter at Monsanto hadde foretatt sine første forsøk med genetisk modifiserte avlinger. Med innføringen av frøpatenter ble selskapet stadig mer kontroversielt. Anklagene er alvorlige, i blant annet Wikileaks-dokumenter som viser tette koblinger mellom selskapet og amerikanske offentlige tjenestemenn, i kjølvannet av at GMO-mais ble tillatt dyrket innenfor EU. Selskapet har initiert straffereaksjoner mot land som har forsøkt å stoppe utbredelse av GMO, og er beskyldt for direkte påvirkning av sentrale EU-politikere. I 2011 brukte Monsanto rundt 40 millioner kroner på lobbyvirksomhet overfor USAs kongress og landbruksdepartement. Store interesser står med andre ord på spill.
GMO-frø kan koste opp mot det dobbelte av konvensjonelle frø. Monsanto kontraktsbinder bønder til å kjøpe nye frø hvert år, og har gått til rettslige skritt mot hundrevis av bønder som har våget seg til å ta i bruk sine restlagre.
Omfattende rapporter forteller om hvordan konvensjonelt dyrkede rismarker i en rekke tilfeller har gått dukken i tørkeperioder og fratatt familier deres livsgrunnlag, mens risen ser ut til å takle tørke med SRI-metoden. Det anslås at 24–30 prosent av verdens ferskvannsressurser benyttes til vanning av risåkre, som krever tre til fem ganger så mye vann som hvete eller mais. Store organisasjoner som Oxfam og WWF jobber for økt kunnskap om SRI blant politikere og giverorganisasjoner med håp om økt støtte til forskning og produksjonstiltak.
Etter reportasjen fra India kan du lese et forsvar for GMO og videre utvikling av genmodifiserte frøvarianter som fremtidens svar på ressursknapphet – fremsatt kortfattet og lettfattelig av en forsker ved anerkjente Stanford University. Det er sjelden å komme over slike akademiske «opprop» for GMO, men det er tilsynelatende en rekke fordeler å spore blant argumentene. Det er like fullt vanskelig å forestille seg hvilken interesse en fattig bonde i India skulle ha av å lyve om utbyttet fra risavlingen sin. Bare han kan sikre egen overlevelse og bare dét er hans – og i bunn og grunn i alles – interesse.
En annen GMO-tilhenger som ble sitert i The New York Times i 2010, tenkte nok ikke tilstrekkelig gjennom det som vel må kalles en sannhet med kraftige modifikasjoner:
«Glyfosat er like viktig for en pålitelig global matproduksjon som penicillin er for å bekjempe sykdom.»
Tine Skarland, redaktør
