For øk og fe
Det kan kolde hjerner ej forstå
Jeg er lærkesangen på et strå,
livets rytme døbt i sommerdræ
mer en gumlekost for øg og fæ
Slik sang vi av full hals i norsk skole på syttitallet. Med kornets perspektiv fra livet i engen, skulle «Jeg er havren» gjøre oss ydmyke for markens grøde. Sangen var riktignok dansk.
Godt hjulpet av et mer velvillig landskap enn det norske, kan danskene skryte på seg 61 prosent dyrket mark. Danmark rager ikke mer enn 170 meter over havet, men troner til gjengjeld øverst på FNs liste over lands dyrkbare jord i prosent av totalt landareal.
På samme liste, inneklemt mellom Jordan og Jemen, ligger Norge. I bunnsjiktet med våre 3,5 prosent jordbruksareal, har vi riktig nok også selskap av land det er mer naturlig å sammenligne oss med topografisk og klimatisk, som New Zealand og Island.
Nordmenn klumper seg sammen på knappe 2 prosent av landet, naturlig begrenset av 40 prosent skog og værbitte fjell. Når vi likevel blir flere folk i Norge, fremstår det som en særdeles dårlig idé å ta matjord ut av drift.
Like fullt er store jordbruksareal gjennom mange år blitt bygget ned eller tatt ut av produksjon til fordel for boliger, veier og industri. Mesteparten av nedbyggingen har skjedd i de mest produktive kornområdene nær byene der det er størst etterspørsel etter arealer.
Som bukken til havresekken, er godkjenningsansvaret for omdisponering av jordbruksareal overlatt til kommunene. På stadig jakt etter nye inntekter har de et lett tilgjengelig bytte i matjord, med en beliggenhet som ofte gjør den til attraktivt byggeareal. I norske tettsteder ble hele 12 prosent av tilgjengelig jordbruksareal bygget ned i løpet av en tiårsperiode frem til 2015.
Dét rimer dårlig med regjeringens mål om å øke matproduksjonen med 20 prosent frem mot 2030, og det med norske ressurser. Men fra 1990 til i dag er tilgjengelig kornjord blitt redusert med over 25 prosent. Av det vesle arealet som er dyrkbart, går det meste med til gressbeite eller fôrproduksjon.
Norske bønder produserer knapt to tredjedeler av hva de gjorde for bare ti år siden. Uklare rammevilkår og prognoser om stadig mer ustabilt klima gjør det ikke noe lettere å være bonde i Norge.
Nedbyggingen er også en særdeles dårlig deal for en svekket norsk selvforsyning fra jordbruket, som korrigert for importert kraftfôr er på 35–40 prosent. Norges import av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000. Samtidig har norsk jordbruk gjort seg avhengig av betydelig import av husdyrfôr. Matforsyningen styres dermed i stor grad av forhold utenfor norske politikeres kontroll.
FN advarer om at importavhengige land i stigende grad vil være sårbare for et mer uforutsigbart globalt matmarked. Kun kort tid etter at koronaen lammet verden, steg verdens råvarepriser, og en rekke land innførte eksportrestriksjoner. Ikke overraskende diskuteres igjen ideen om å bygge opp et norsk beredskapslager for matkorn, slik man har i Finland.
Norge kan vanskelig basere seg på lokale ressurser alene, men vi har et ansvar for å sikre matproduksjon også for fremtidige generasjoner. Det burde tvinge politikere til i større grad å prioritere naturen over volum i norsk jordbruk.
Mens økologiske heltidslandbruk i Danmark blir flere og større og har bedre inntjening enn mange konvensjonelle bruk, har regjeringen i Norge forlatt sin målsetting for økologisk landbruk, til tross for økt etterspørsel etter økologiske varer. Trøndelag er blant dem som tar spaden i egen hånd. Statsforvalteren la nylig frem en femårsplan for økt etterspørsel og produksjon av økologiske produkter.
Alle land har utfordringer når det gjelder matproduksjon. For noen er det mangel på vann eller for mye varme. For Norge er det kulde og mangel på lys. Forskere mener likevel at vi med vår tilgang på billig og effektiv strøm har blant verdens beste forhold for å dyrke frukt og grønnsaker i drivhus. Slike løsninger blir antagelig uansett et uunngåelig supplement.
Vi er hensatt til å gjøre det beste ut av steingrunn og skrinn jord. Forhåpentlig får vi også i fremtiden tilgang på mer enn bygg, poteter og «gumlekost for øk og fe».
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: SSB, SPIREORG.NO, FORSKNING.NO, NATIONEN, LANDBRUKSDIREKTORATET, FRAMTIDEN I VÅRE HENDER, LANDBRUK.NO, FAKTISK.NO, SVENN ARNE LIE: «MELLOM BAKKAR OG KJØTTBERG – OPPSKRIFT PÅ EN NY MATPOLITIKK»
