Utgave 6 / juni 2023

Aldri har dødeligheten vært større i norsk fiskeoppdrett enn nå. Veterinærer etterspør tydeligere regelverk som kan sikre overholdelse av dyrevelferdsloven også for oppdrettsfisk. Lukkede merder i sjø trekkes frem som fremtidens løsning.

En borreliose-epidemi var ikke selvsagt. Forskere mener den kunne vært unngått, men beskriver problemet med flåttbårne sykdommer som «den perfekte stormen» som er nærmest umulig å stanse. Vi forteller historien om hvordan borreliose ble oppdaget og beskrevet i USA på 1970-tallet.

Forfatter og musiker Serhij Zjadan beskrives som en av Ukrainas viktigste soldater. Rockepoeten er blitt hele Ukrainas stemme. Han har samlet inn millioner til det ukrainske militæret og folket, og han er blitt et av de fremste symbolene på et selvstendig Ukraina.

Filmbransjen har vegret seg for å ta tak i konsekvensene av klimakrisen på en troverdig måte. Men noe er i ferd med å skje, og stadig flere filmer og serier tar klimatrusselen på alvor. Gjennombruddet er kommet med den premiereklare «How to Blow Up a Pipeline».

I juni kan du blant annet også lese om Oslo Freedom Forum: Møteplass for menneskerettsforkjempere i 15 år, om den kinesiske elbil-revolusjonen, store gevinster ved ombruk av stål og de gode minnenes varige kraft.

 

Bestill abonnement her.

 

Ute av syne, ute av sinn

Den fikk massiv oppmerksomhet og sin egen minnestatue i Oslofjorden. Hvalrossen Freya led kanskje en trist skjebne, men tilhørte en av havets arter som vekker vår empati – stor, synlig og søt. Norsk oppdrettslaks er ikke like heldig. Til tross for at den skal være beskyttet av dyrevernloven som andre dyr, lider den og dør i større omfang enn noen gang.

Det er gått fem år siden oppdrettsnæringens egen bransjeorganisasjon annonserte at «Havbruksnæringen skal bli best på fiskevelferd». Et eget prosjekt skulle sørge for å nå målet innen 2021. Ved fremleggelsen av Fiskehelserapporten to år senere beskriver Mattilsynet tilstanden slik:

«Det er betydelige helse- og velferdsutfordringer i norsk fiskeoppdrett.»

Spørsmålet blir så – hva gjøres med det?

 

Forleden tikket det inn et nyhetsvarsel på mobilen: «7200 kalkuner døde i brann ...». Uten å være blant naturens vakreste skapninger, får selv kalkunen vår oppmerksomhet som ofre i en dyretragedie. Når nær 100 millioner fisk dør i norsk oppdrettsnæring gjennom et år, teller man dem ikke som enkeltindivider, men som del av svinn og årsak til økonomisk tap.

For oss jordboere ser havet tilnærmet likt ut overalt, uavhengig av hvordan det står til under overflaten. Og der, i de norske fjordene, står det virkelig ikke bra til for norsk oppdrettsfisk. Likevel vil regjeringen ha mer vekst i næringen, til tross for at dagens utfordringer ikke lar seg løse med 500 millioner fisk i åpne merder, der det er fri flyt av lus, patogener og utslipp.

 

«Utfordringene skyldes intensiteten i produksjonen». Så tydelig er Veterinærinstituttet om saken. Like fullt ble deres presentasjon av Fiskehelserapporten innledet med «Velkommen til Frisk fisk!»

Dét må ha vært et uttrykk for et håp mer enn for status.

Og det er vanskelig å få øye på konkrete tiltak. I fiskeri- og havminister Bjørnar Skjærans festtaler deler han villig vekk sine tanker om «eventyrlig vekst» og «lys i husan». Han snakker også ivrig om at «dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare, unødvendige påkjenninger og belastninger», men så langt er det blitt med snakket. Og som de fleste med politisk ansvar på dette feltet, vektlegger Skjæran betydningen av kunnskap – som den Fiskehelserapporten representerer – for å få til endring. Men når det foreligger konkrete løsninger og dokumentert, vellykket innovasjon, er det brått behov for mer kunnskap.

 

Fiskeriministeren tar derimot gjerne til orde for alt regjeringen ikke vil ha. Da passer det godt å dvele ved naturinngrepene ved landbaserte løsninger. Slik blir det mindre tid til å snakke om lukkede løsninger i sjø. Der har ambisiøse innovatører investert enorme beløp og vist at de har gode svar på fiskehelse- og velferdsutfordringene.  De har biologisk kontroll, null lus og langt lavere dødelighet.

Regjeringen bedyrer å være teknologinøytral, men lar disse aktørene vente i uvisse på gangen med svært usikre rammevilkår. I stedet burde de tilbys en sentral plass rundt bordet som bidragsytere til å løse den nedslående fiskehelsesituasjonen der død og elendighet følger dagens åpne drift.

 

Innføringen av grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen rammer også innovatørene bak lukkede løsninger. Fremfor å se blindt på en ny statlig inntektsstrøm, kunne regjeringen løst mange av oppdrettsindustriens miljø- og velferdsutfordringer ved å tvinge den gradvis over på lukkede produksjonsmåter i sjø.

Men myndighetene har ingen planer om å la flytende, lukkede systemer overta for tradisjonelt oppdrett i sjø. De skal komme «ved siden av»«i samdrift med tradisjonelle oppdrettsanlegg».

Men å fremsnakke noen grønne utstillingsvinduer for lukket oppdrett i sjø og på land, løser ikke velferds- og miljøutfordringene ved åpen drift. Og dét er ikke uten risiko for Norges nest største eksportnæring. En industri som ikke deltar i teknologiutvikling, er på sikt mest sannsynlig dømt til å tape.

 

Er forskning på oppdrett blitt for nært knyttet til forretning? Sentralt i fordelingen av forskningsmidler sitter næringens egne representanter. Veterinær-instituttets fiskehelserapport ble presentert i samarbeid med næringsinteresser. For andre næringer ville en tilsvarende dyster tilstandsrapport antagelig ført til nytenkning og innovasjon. For oppdrett ser den tette bindingen ut til å bidra til det motsatte.

Det passer nok også næringen ganske greit at vi følger med på forvillede hvalrosser, fremfor å bekymre oss for Norges mest plagede husdyr.

Tine Skarland, redaktør.